Grenseløs islamofobi
I forsøkene på å forstå terrorangrepet er vitnesbyrd om hvordan det er å være en muslim i Norge blitt aktuelle.
Av Bushra Ishaq, Aftenposten 20.09.11
«22/7 representerer den største massakren begrunnet i hat mot en minoritet i Europa etter den annen verdenskrig. Norge innleder med det islamofobiens inntog i europeisk historie. Du har allerede kjent islamofobi på kroppen. Hvordan har det vært og hvorfor tror du islamofobi har infiltrert fredsnasjonen Norge?» var spørsmål jeg fikk av en nederlandsk journalist. En regissert journalistisk ramme for å få meg til å dømme hele Norge, mitt eget land, som et rasistisk folk.
Islamofobi eksisterer i Norge. Rasistiske undertoner i det offentlige ordskiftet har vært med på å skape fiendebilder, og erkjennelsen av hatet mot muslimer har vært manglende. Flere av oss er blitt anklaget for å innta en offerposisjon ved forsøk på å belyse fenomenet. Det har ikke vært en utelukkende norsk tendens, men et ledd i en generell europeisk utvikling, hvor terrorangrepet i Norge på ingen måte kan betraktes som europeisk islamofobis inntog.
Allerede før 22/7 har Europarådet kritisert en rekke land for grove utslag av hat mot muslimer i form av diskriminering i arbeidslivet, boligmarkedet og vold mot muslimer. Noe annet er at fokuset på dette har vært fraværende:
Den gravide doktorgradsstipendiaten Marwa Al-Sharbin ble knivstukket 18 ganger og drept i en tysk rettssal av en gjerningsperson som lenge hadde trakassert henne fordi hun gikk med skaut og var muslim. Ektemannen ble i forsøk på å redde Marwa skutt av politiet.
I Frankrike og Storbritannia er moskeer gjentatte ganger blitt vandalisert.
I Malmö påførte en snikskytter flere muslimer alvorlige skuddskader.
I Sveits viser forbudet mot minareter at menneskeretten om religionsutøvelse er innskrenket kun for muslimer. Ser vi nøye på massemorderens manifest, er det flere europeiske kilder og ideologiske leverandører enn norske.
Europeisk
Terrorangrepet på Norge er dermed i like stor grad et europeisk produkt som et norsk, hvis den typen karakteristikk overhodet skal benyttes.
Det er flere som deler den norske massemorderens tankegods: Muslimer er en trussel mot Europa fordi de har et skjult mål om et islamsk verdensherredømme. Derfor må de utryddes.
Til min store overraskelse ble jeg i fjor fremstilt som en islamist som vil omvende Norge til et islamsk emirat av det pakistanske mediehuset Dawn. Utgangspunktet var mitt forsvar av norsk imamutdannelse og islamske ledere med en norsk kulturforståelse istedenfor import av teologer fra utlandet. Med stor fantasi og grov forvrengning ble mine uttalelser og religiøse profil tolket som en islamistisk trussel. Etter å ha dementert og klaget på saken, sitter jeg igjen med lærdommen om at enkelte, her en antireligiøs journalist med bakgrunn fra Pakistans føydale elite, mangler evnen til å forstå islamsk tro som noe annet enn et ønske om maktovertagelse. Og at islamofobiske holdninger finnes like mye i andre land som i Norge. Så hvis man som skal si noe om 22/7 og Norge, må det være at det var den manglende gjennomslagskraften for islamofobi i Norge som var bakgrunnen for terroren, og ikke et islamofobisk norsk folk.
Grenseløs islamofobi
I forsøkene på å forstå terrorangrepet er vitnesbyrd om hvordan det er å være en muslim i Norge blitt aktuelle.
Av Bushra Ishaq, Aftenposten 20.09.11
«22/7 representerer den største massakren begrunnet i hat mot en minoritet i Europa etter den annen verdenskrig. Norge innleder med det islamofobiens inntog i europeisk historie. Du har allerede kjent islamofobi på kroppen. Hvordan har det vært og hvorfor tror du islamofobi har infiltrert fredsnasjonen Norge?» var spørsmål jeg fikk av en nederlandsk journalist. En regissert journalistisk ramme for å få meg til å dømme hele Norge, mitt eget land, som et rasistisk folk.
Islamofobi eksisterer i Norge. Rasistiske undertoner i det offentlige ordskiftet har vært med på å skape fiendebilder, og erkjennelsen av hatet mot muslimer har vært manglende. Flere av oss er blitt anklaget for å innta en offerposisjon ved forsøk på å belyse fenomenet. Det har ikke vært en utelukkende norsk tendens, men et ledd i en generell europeisk utvikling, hvor terrorangrepet i Norge på ingen måte kan betraktes som europeisk islamofobis inntog.
Allerede før 22/7 har Europarådet kritisert en rekke land for grove utslag av hat mot muslimer i form av diskriminering i arbeidslivet, boligmarkedet og vold mot muslimer. Noe annet er at fokuset på dette har vært fraværende:
Den gravide doktorgradsstipendiaten Marwa Al-Sharbin ble knivstukket 18 ganger og drept i en tysk rettssal av en gjerningsperson som lenge hadde trakassert henne fordi hun gikk med skaut og var muslim. Ektemannen ble i forsøk på å redde Marwa skutt av politiet.
I Frankrike og Storbritannia er moskeer gjentatte ganger blitt vandalisert.
I Malmö påførte en snikskytter flere muslimer alvorlige skuddskader.
I Sveits viser forbudet mot minareter at menneskeretten om religionsutøvelse er innskrenket kun for muslimer. Ser vi nøye på massemorderens manifest, er det flere europeiske kilder og ideologiske leverandører enn norske.
Europeisk
Terrorangrepet på Norge er dermed i like stor grad et europeisk produkt som et norsk, hvis den typen karakteristikk overhodet skal benyttes.
Det er flere som deler den norske massemorderens tankegods: Muslimer er en trussel mot Europa fordi de har et skjult mål om et islamsk verdensherredømme. Derfor må de utryddes.
Til min store overraskelse ble jeg i fjor fremstilt som en islamist som vil omvende Norge til et islamsk emirat av det pakistanske mediehuset Dawn. Utgangspunktet var mitt forsvar av norsk imamutdannelse og islamske ledere med en norsk kulturforståelse istedenfor import av teologer fra utlandet. Med stor fantasi og grov forvrengning ble mine uttalelser og religiøse profil tolket som en islamistisk trussel. Etter å ha dementert og klaget på saken, sitter jeg igjen med lærdommen om at enkelte, her en antireligiøs journalist med bakgrunn fra Pakistans føydale elite, mangler evnen til å forstå islamsk tro som noe annet enn et ønske om maktovertagelse. Og at islamofobiske holdninger finnes like mye i andre land som i Norge. Så hvis man som skal si noe om 22/7 og Norge, må det være at det var den manglende gjennomslagskraften for islamofobi i Norge som var bakgrunnen for terroren, og ikke et islamofobisk norsk folk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar