Erik S. Reinert om finanskrisa

Finanskrise i Andeby.

Erik S. Reinert, Res Publica 30.06.12

Senere i år fyller vestens finanskrise sitt fem-årsjubileum. Oppfatningen av hvor alvorlig dette er har siden starten gått i bølger. Nå har det greske folks sosiale nød rykket oss nærmere, og samtidig aner vi at Helles kanskje bare er den første av en rekke dominobrikker som etter hvert vil falle. I mellomtiden har norsk politisk retorikk endret seg. I begynnelsen fikk vi høre at det var banker vi skulle redde, siden ble det land, men i det siste – når det greske folks sosiale nød er rykket oss nærmere – blir vi fortalt at det er mennesker Norge skal hjelpe til å redde.

Her brukes det enorme, og stadig større, summer på å løse et gjeldsproblem som tilsynelatende likevel ikke blir mer håndterbart. Hva er det egentlig som foregår? Under Vietnamkrigen gikk det etter hvert opp for USA et de stod foran et problem som ikke kunne løses uansett hvor mye penger man kastet etter det. Muligens er finanskrisen et problem av samme type. Et problem som rett og slett ikke kan løses gjennom pengebevilgninger.

Situasjonen kan forsøkes forklart gjennom å redusere økonomien til en enkel modell, til Andeby slik den er udødeliggjort av Disneys tegnere. I Andeby – den opprinnelige versjonen – sitter Onkel Skrue på en enorm pengebinge og bruker innholdet, kapitalen, utelukkende til å bade i. Sett så at Andebys innbyggere låner mer penger av Skrue enn de er istand til å betale tilbake. Skrue blir her bildet på finanssektoren i Vestens økonomi. Man må forestille seg at Skrue – dvs finanssektoren – insisterer på å kreve tilbakebetaling av en gjeld Andebys innbyggere ikke kan betale uten å selge sin hus, og uten å kutte ned på forbruket også av nødvendighetsartikler som medisiner og mat til barn. Slik gjeldsinnkreving er ikke hyggelig, men nøkkelen ligger ikke her, men i hva Onkel Skrue gjør med alle disse nye pengene. Bruker Skrue denne økte formuen bare til å øke størrelsen på pengebadekaret – investeres de ikke i realøkonomien igjen – har vi bildet på en stor finanskrise.

Kunnskap om finanskriser og advarslene mot dem er utgammel, og de finnes også i Bibelen. I lignelsen med de tre tjenerne som fikk utlevert mynter – kalt talenter – blir vi fortalt at tjeneren som grov ned pengene, han som i motsetning til de to andre ikke brukte pengene produktivt, ble straffet ved å bli kastet utenfor der de gråter og skjærer tenner. Bibelens negative ord for død kapital er mammon, og opphopning av slik uproduktiv kapital fordømmes. For 400 år siden forklarte filosofen Francis Bacon det samme på en mer folkelig måte: «Penger er som møkk, de gjør bare nytte for seg når de er spredd».

Mens vanlige forbrukere på begge sider av Atlanteren må redusere sitt forbruk, blir finanssektoren mer og mer som Skrue: de investerer lite av den nye kapitalen de får inn. Og dette er det logikk i: forgjeldete forbrukere som blir tvunget til å betale en gjeld som ofte er umulig å betale vil nødvendigvis forbruke mindre. Skatteinntektene blir mindre, og «underforbruket» hos folk flest gjør at det ikke er behov for nye investeringer. Investeringer blir mer risikable. Vi har skapt en typisk ond sirkel: underforbruket hos folk flest fører til en oversparing i passiv kapital som Onkel Skrues, og en nedadgående spiral av forbruk og skatteinntekter. Verden drukner tilsynelatende i gjeld, men denne gjelden har et eller annet sted sin motpostering som et tilgodehavende. Den er gjeld til noen.

Det er viktig å forstå at de pengene som verden nå samler sammen for å «redde» Hellas ikke havner i Hellas. De redder hverken land eller mennesker, men finansinstitusjoner. Det er flere enn én Onkel-Skrue-binge der ute, og den nye likviditeten som stadig skapes sirkulerer i praksis bare mellom ulike pengebinger som utgjør uproduktiv kapital. At det hele tiden skapes ny likviditet – nye penger skapes ut av løse luften – gjør at Euro-krisen mer enn noe annet nå ligner et pyramidespill som før eller siden må ryke.

Annerledeslandet Norge spiller her en interessant rolle. Oljefondet er delvis en Onkel-Skrue-binge, og for å holde pyramidespillet igang bidro Norge nylig med nær 54 milliarder kroner til IMF (Det internasjonale pengefondet). Vi dytter med andre ord frisk kapital inn i pyramidespillet og trygger dermed på kort sikt vårt eget oljefond.

Kapitalismens historie forteller oss at gjeld som ikke kan betales ikke vil bli betalt. Den samme historien forteller at kapitalismen ikke kan fungere uten at banker og andre bedrifter får gå konkurs. Det tragiske ved dagens situasjon er at stadig flere enkeltmennesker og hele samfunn nå blir drevet ut i ytterste fattigdom kun i den hensikt å utsette øyeblikket da pyramidespillet kollapser.

Erik S. Reinert

er siviløkonom (MBA Harvard) og sosialøkonom (Ph.D. Cornell) og spesialist på utviklingsteori og internasjonal handelsteori. Han er professor i Teknologi og Utviklingsstrategi ved Tallinn University of Technology i Estland, og leder stiftelsen The Other Canon som arbeider for et mer virkelighetsbasert økonomifag.