Innvandringspolitiske hensyn?

Det har blitt et refreng å imøtegå kritikken mot dagens innvandringspolitikk med beskyldninger om at det kun handler om føleri, selv om kritikken baserer seg på fakta. Selv Olins dokumentar "De andre" baserer seg på fakta. Faktiske mennesker og faktiske skjebner. 

Av Wilfred Hildonen, Nye Meninger, Dagsavisen 29.10.12

Slikt er vanskelig å imøtegå. Det er også vanskelig å imøtegå at Norge faktisk bryter mot den Barnekonvensjonen som de selv har ratifisert og undertegnet, med henvisninger til det ganske ulne og upresise begrepet "innvandringspolitiske hensyn". Hvis man er så interesserte i å forholde seg til fakta, ville det vært interessant å få vite eksakt hva dette begrepet er ment å dekke.  

En Tybring-Gjedde mister all sympati straks en av guttene i filmen til Olin sier at han ikke kan forstå hvordan et land som Norge kan behandle mennesker slik. Jeg mistenker at Tybring-Gjeddes sympati aldri stakk særlig dypt, om den noensinne fantes.

Men hva annet uttrykker han enn en emosjonelt ladet reaksjon? Tenke seg til at denne unggutten kan finne på å kritisere Norge! 

Siden når har akkurat det vært forbudt, kan man undre seg? Det ser dessuten ut som de ansvarlige myndighetene selv innser at eksperimentet Salhus ikke fungerte slik det var tenkt. Det igjen kan tyde på at unggutten hadde belegg for å undre seg over den behandlingen han og mange andre, blant dem mange barn som har levd hele sitt liv i Norge, blir til del. 

Hvorfor blir slike som Tybring-Gjedde opprørte over at noen kan stille spørsmål ved Norges gode hensikt? De tror kanskje at slikt som Bastøy, behandlingen av tatere og deportasjonen av jøder til en sikker død, er noe som bare hører fortiden til og at slikt aldri kan skje igjen? Da er jeg redd for at de uttrykker en dyp naivitet, i beste fall. 

Hvis vi ikke vil at slikt skal skje igjen, hjelper det lite om ansvarlige myndigheter bedyrer sin uskyld og møter kritikk med simple herskerteknikker som f.eks. dette refrenget om føleri. 

Javisst blir mennesker opprørte, men ikke uten grunn. Den jevne mann og kvinne har så mye anstendighet i behold, at de reagerer på urettferdig behandling av sine medmennesker. Javisst stemmer det også at den førte politikken har støtte blant de brede lag av folket, men hvorfor? Kan ikke det ha noe med hvordan situasjonen fremstilles? Denne fremstillingen er ikke nødvendigvis faktabasert men dreier seg om politisk spinn, for å forsøke å fremme visse holdninger. Ta for eksempel dette med asylsøkere og identitetsbevis. Det hersker en utbredt oppfatning om at de aller fleste forsøker å skjule sin identitet. Faktiske tall viser at det forholder seg tvert om. Den overveldende majoriteten identifiserer seg og der dette er problematisk på grunn av manglende dokumentasjon, forsøker de å bistå myndighetene etter beste evne. 

Dette er kun ett eksempel på hvordan tingenes tilstand blir fremstilt på feil måte. Det finnes mange andre. Med hvilken hensikt gjør man dette, kan man spørre seg? Er det bevisste forsøk på å fremstille virkeligheten i et bestemt lys, eller ganske enkelt fordreie virkeligheten for å fremme visse saker?

Hvis man har en uendelig tillit til myndighetene, tror man kanskje på at alt de kommer med, er i overenstemmelse med fakta, men dette er en farlig naiv holdning. For at et demokrati skal fungere, er det viktig at medborgerne forholder seg kritiske. For at et samfunn skal fungere, er det også viktig at vi ikke kobler ut vår samvittighet  til fordel for økonomiske hensyn, for eksempel. Ja, det er viktig å vite hva ting koster, men siden når ble økonomien det endelige mål på menneskeverd? La oss håpe at vi ikke har kommet dithen enda. 

Økonomi er forresten en underlig sport. Innvandring koster, hevder noen, mere enn det smaker - men er det ikke også slik at det koster desto mere om vi forhindrer folk fra å delta? Er det ikke mangel på integrering som koster? Og er denne mangelen alltid innvandrerens feil eller kan det tenkes at det også her behøves det to til for å danse tango? 

Man kan kanskje hevde at noe koster for mye ved å henvise til dagens situasjon og dermed har man forholdt seg til fakta, men har man derved sagt alt som er verdt å si? Er det ikke slik at fremtiden inneholder muligheter som det gjelder å benytte seg av? For å benytte seg av disse, gjelder det å være åpen for muligheter og være rede til å benytte seg av dem. Blant disse mulighetene finnes det vi kaller menneskelige ressurser. Om vi forholder oss byråkratiske til disse, vil antagelig mange slike ressurser gå til spille. 

Hvordan får vi så øye på de menneskelige ressursene? Ved å forholde oss til enkeltmennesker og individer. Andre utveier gis ikke. Hvis vi velger å forholde oss til disse kun som sifre i en statistikk, så er det ikke så sikkert at vi kan kalle dette for fakta, hvis fakta er ment å si noe om virkeligheten. Det som motstanderne av "føleri" ofte feilaktig fremstiller som fakta, er egentlig midler til å skjule virkeligheten for oss. Vi reduserer virkeligheten til tall og statistikker og "innvandringspolitiske hensyn", til prinsipper og trender. Det er så mye enklere å forholde seg til det enn å måtte se den nakne virkeligheten inn i øynene.

Den kan stirre anklagende tilbake.