Om de frie på toppen...

Friheten for de få

Den «friheten» som Fremskrittspartiet og Høyre snakker om i den norske debatten, stadig oftere etter initiativ fra tenketanken Civita, er en frihet for de få, egentlig for de svært få.

Av Halvor Elvik, Dagsavisen 28.01.2013

Friest er den ene prosenten av befolkningen som befinner seg øverst på inntekts- og formuestoppen. Aller friest er den aller øverste tiendedelen av denne ene prosenten.

Nobelprisvinner i økonomi, Joseph E. Stiglitz, dokumenterer dette overbevisende for USAs del i sin bok «The Price of Inequality: How Todays Divided Society Endangers Our Future».

For alle andre enn de frie få på toppen, betyr den konservative politikken som har dominert og ofte definert den økonomiske og politiske debatten siden slutten av 1970-tallet, tap av «frihet» ved mindre velstandsøkning og færre muligheter i samfunnet.

Resultatene kommer tydeligst til syne i USA etter at president George W. Bush gikk enda mer radikalt til verks der president Ronald Reagan slapp. Virkningen av denne politikken, som har og har hatt sine norske varianter, er at den samlete rikdommen i samfunnet skyves oppover til den økonomiske eliten i toppen av pyramiden. Siden Ronald Reagan vant det amerikanske presidentvalget i 1980, har den konservative påstanden vært at skattelettelser skaper arbeidsplasser som gir flere skattebetalere som derved øker den totale skatteinngangen. (Se bl.a. Michael Tetzschner i Dagsavisen 10.01.13).

«Tilbudssideøkonomi» ble det kalt i urtiden, med kjælenavnet «sildre nedover-økonomi». Kjælenavnet skulle skape forestillinger om at skattekronene som de velstående slapp å betale til den uproduktive staten, i stedet skulle sildre produktivt over borgerne nedenunder i form av nye og bedre jobber. Men slik gikk det jo ikke. Pengene som ikke gikk til skatt, sildret ikke. De ble værende i toppen. Der blir rikdommen brukt delvis til en fyrstelig livsstil som minner om historiske forskjeller i føydale samfunn. Det meste av det som blir igjen etter luksusforbruket, fyrer opp en kasinoøkonomi på børsene. I kasinoøkonomien ligger de store fortjenestene i finansielle veddemål, ikke i produksjon av slikt som verden har bruk for.

Et hovedfunn etter skattelettelser, avregulering og frislipp, er at store forskjeller i samfunnet både hemmer vekst og undergraver tilliten til institusjoner og politikere. USA er bare det klareste eksempelet på resultatene av dette konservative tankegodset. Svært mange andre vestlige land befinner seg i liknende vanskeligheter.

I det norske valgåret forsøker Høyre og Fremskrittspartiet å rømme bort fra en politikk som partiene har støttet varmt i over 30 år. Under Erna Solbergs ledelse forsøker Høyre å møte velgerne som et høyre-sosialdemokratisk parti, der folk som Jan Tore Sanner må passe seg for å gjenta gamle uttalelser om skatt og formue. Selv Michael Tetzschner er blitt mer forsiktig der han i Dagsavisen den 10. januar skriver sukkersøtt om at skattelettelsene til Moderaterna i Sverige har gitt «en T-banesjåfør i Stockholm» 1.300 kroner mer i lomma i måneden. Snuoperasjonen fra «Jern-Erna» til «Rose-Erna» er en braksuksess, nå sist demonstrert i Aftenpostens januarmåling med en skår over 40 prosent.

Men det er ingen god grunn til å stole på fasadepussingen. Helt fra Høyre på Kåre Willochs tid lanserte den «dynamiske skattepolitikken», har Høyre i hovedsak støttet den politikken som har brakt verdensøkonomien i kne. Milliardærene stoler på Høyre. I Aftenposten 13.01.13 sier Trygve Hegnar at Høyre må gå inn i sentrum for å vinne. «Etter valget vil politikken meisles ut, og da vil en gå tilbake til gamle spor,» sier han og får følge av Johan H. Andresen og Stein Erik Hagen. Når formuesskatten fjernes, kan disse herrene se fram til helt andre summer enn trikkeførerens 1.300 kroner i måneden. Hegnar, Hagen, Andresen og de andre «en-prosenterne» vil få «beholde selv» det meste av de 15 milliardene i året som formuesskatten bringer inn.

Nå bygges velferdsstaten ned i rasende fart i nesten alle de vestlige samfunnene. En del av skylden legges på de store etterkrigskullene som vil belaste ytelsene i så stort omfang at ordningene ikke lar seg finansiere. Men en minst like viktig årsak er at skattenivåene gradvis er blitt redusert de siste 30 årene, slik at ytelsene var underfinansiert før etterkrigsgenerasjonen for alvor begynner å trekke på dem. Underfinansieringen har bygd opp gjeld som nå må betales tilbake med penger som egentlig skulle gått til velferd. Og siden det avregulerte markedet og lavere skattenivået ikke «sildret ned» slik propagandaen lovet, men tvert imot bidro til det verdensomspennende økonomiske kollaps i 2008, er millioner arbeidsløse. Dermed er det verken politisk handlingsrom eller vilje til å øke skattene.

Den «dynamiske skattepolitikken» fikk i flere varianter og forkledninger et enormt gjennomslag. Lenge både hevdet, og kanskje trodde, konservative talspersoner at skattelettelsene mer enn «betalte for seg selv». Det var ikke sant. I beste fall gir skattelettelsene en vekst som gir fellesskapet tilbake en tredjedel av de bortfalte skatteinntektene. Dersom fellesskapet ikke reduserer ytelsene, må underskuddet dekkes med lån. I stor grad er det dette som er skjedd, både i USA og i andre land.

Nå er tiden kommet til å kutte ytelsene til vanlige borgere som derved vil få redusert sin levestandard betydelig. De rikeste, og framfor alt de aller rikeste, berøres ikke av kuttene. Vinnerne av avreguleringene i finansmarkedene og den «dynamiske skattepolitikken» trenger ikke velferdsstaten. I Norge godt illustrert ved at Stein Erik Hagen dro til USA for å bli operert da sykdom rammet ham i fjor. For deres del kan ordningene tas helt bort uten at det får konsekvenser for velferden til dem og deres nærmeste. Alle vi andre kan forberede oss på vanskeligere tider i et mer ustabilt samfunn preget av større forskjeller.