Mannen med ljåen kan ha mange ansikter og navn...

Mannen med ljåen

Av Qalb-e-Saleem Khan Ahmed, Dagsavisen 07.01.2013

La oss starte det nye året med å huske på at retten til liv ikke er en selvfølge overalt i verden.

Theodor Larsen (1841-1892) var Norges siste skarpretter i fredstid. For litt over hundre år siden hadde denne mannen en jobb som gikk ut på å drepe mennesker, i henhold til loven, med øks. Mannen med ljåen kan ha mange ansikter og navn, og de kan være viktige å kjenne i kampen for retten til livet. Men kanskje enda viktigere er det å forstå de prosessene bak som tillater og opprettholder en praksis som frarøver mennesker livet.

Man har i dag ikke klart å dokumentere at dødsstraff virker mer avskrekkende enn andre former for straff. Statistikk har vist at land som har avskaffet dødsstraffen, ikke får økt kriminalitet. Videre anses øye-for-øye-prinsippet praktisert av staten som selvmotsigende og feil. Man kan ikke praktisere det man i mange av disse tilfellene kjemper imot, nemlig mord. Selv om avskaffelse av dødsstraff er en økende trend på verdensbasis, er det fortsatt en lovlig praksis i flere land med muslimsk majoritet. Men før vi rekker å gjøre dette til et typisk øst/vest- eller religionsspørsmål, må vi huske på at land som Kina, Nord-Korea og USA også er på toppen av denne statistikken. Dette tyder på at man ikke kan fortsette å henge ut kun land med muslimsk majoritet som opprettholdere av dødsstraff. Maktstrukturer, historie, politiske og kulturelle strukturer er blant de andre faktorene som også må under lupen.

Personlig kommer jeg fra en muslimsk bakgrunn som mener at selv om Koranen tillater dødsstraff, er normen og praksis det motsatte. At «den som dreper et menneske har drept hele menneskeheten». Kanskje er det derfor det er stor forskjell på land med muslimske innbyggere. Seks land med muslimsk majoritet har allerede avskaffet dødsstraff. Land som Tunisia, Marokko og Algerie er blant de som har innført moratorium, noe som innebærer at det ikke henrettes noen i landet av staten, selv om dødsstraff eksisterer i loven.

Men sånne som meg har verken en religiøs autoritet eller nok kunnskap til å delta i en dialog som tar sikte på å diskutere temaer som «dødsstraff i muslimske land», «Koranen som juridisk bok eller hellig bok» og «moderne muslimers holdning til dødsstraff». Det 2. internasjonale symposiet om dødsstraff ble i desember 2012 arrangert i Oslo ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi. Først og fremst for dialog, men også for å lære og innhente kunnskap. Dette ble finansiert av Utenriksdepartementet, og blant de inviterte var det utvalgte talspersoner fra forskjellige muslimske land. Den norske regjeringen gjorde slik en kjempeinnsats, men dessverre gikk symposiet relativt upåaktet hen hos folket. Om man vil at slike temaer skal bli et samtaleemne over middagsbordet for den generasjonen som kommer, bør slikt dekkes av media. De glemte det i fjor. Kanskje fordi det er godt over 100 år siden sist vi hadde vår lovlige skarpretter? La oss starte det nye året med å huske på at retten til liv ikke er en selvfølge overalt i verden.