Borgen om Statoil

Den underrapporterte virkeligheten

Sorgen etter terrorangrepet i Algerie fjerner ikke den uhyggelige bakgrunnen for tragedien. Hvorfor tillater politikerne at Statoil får operere i noen av verdens skrekkeligste regimer?

Av Erling Borgen, Dagsavisen 23.01.2013

I juni 1970 ble det gjort et gigantisk oljefunn i Nordsjøen. Funnet heter i dag Ekofisk. Den gang ble det tatt kloke politiske grep for å sikre at oljeverdiene ble forvaltet på en ansvarlig måte. En av strategene bak politikken var Finn Lied. Som industriminister var han sterkt delaktig i etableringen av Statoil i 1972.

Stortinget demonstrerte stor klokskap for å sikre nasjonale interesser på norsk sokkel. Stortingsmelding nr. 76 (1970-71), populært kalt «De ti oljebud», hadde en klar målsetting: «..det utvikles en oljepolitikk med sikte på at naturressursene på den norske kontinentalsokkel utnyttes slik at de kommer hele samfunnet til gode.»

De viktigste av disse «oljebudene», var at all virksomhet på norsk sokkel skulle foregå under nasjonal styring og kontroll. Denne politikken ble laget for å hindre at multinasjonale oljeselskaper skulle stikke av med den norske oljen. Takket være disse avgjørelsene har Norge klart å bygge opp et eget oljefond, som i dag forvalter verdier på over 3500 milliarder kroner.

Noen av verdens store oljenasjoner har gjennom årtier vært plaget av korrupsjon, menneskerettighetsbrudd, miljøødeleggelser og fattigdom. En oljepolitikk basert på norske prinsipper ville hatt positiv betydning for utvikling, demokrati-bygging og fattigdomsbekjempelse i disse landene. Det er derfor et paradoks at Statoil i dag oppfører seg som et hvilket som helst annet oljeselskap som jakter på olje og gass i korrupte og undertrykkende regimer.

Norge har satt opp strenge etiske regler for hva slags selskaper vi kan, og ikke kan, investere vår oljeformue i. Hvis regimer som Algerie, Angola, Libya, Iran, Aserbajdsjan og Nigeria hadde vært aksjeselskaper og ikke land, hadde den norske oljeformuen aldri kunnet bli investert i disse av etiske grunner. Vi liker ikke å debattere slikt i Norge, fordi disse røvertoktene «sikrer» våre pensjoner og vår rikdom.

Statoils investeringer i korrupte land er delvis en konsekvens av selskapets delprivatisering i 2001. Da bestemte Stortinget at 18 prosent av selskapets aksjer skulle selges. Det var stor skepsis til denne privatiseringen på Aps grunnplan, men saken ble kjørt igjennom av Stoltenberg og hans nære venner. I løpet av fem små år tjente de eksterne kjøperne av 400 millioner statoilaksjer hele 60 milliarder kroner.

Da Statoil bestemte seg for å investere i Algerie i 2003 investerte de 6,8 milliarder kroner. I årsberetningen dette året forteller Statoils stedlige direktør i Algerie at «hit er vi kommet for å bli lenge ... ørkenen byr nok på sine høyst spesielle utfordringer ... noe av faren som lurer er slanger og skorpioner». Statoil valgte å investere sine milliarder i et land der rundt 100.000 mennesker hadde mistet livet i en blodig borgerkrig, og der presidenten hadde innført unntakstilstand og styrt sitt land på diktatorisk vis siden 1992.

Samme år som Statoil kom til Algerie laget Amnesty en rystende rapport om menneskerettighetssituasjonen i landet. Om hvordan sikkerhetsstyrkene drepte barn og andre sivile. Om hvordan opposisjonsmedlemmer forsvant. Om hvordan tusenvis av mennesker ble torturert i fangekjellerne. Der ble de slått med jernstenger og hengt opp i taket. En vanlig metode var å putte filler i munnen på ofrene for deretter å fylle fillene med lut og andre vaskemidler. Statoil og Norge tidde.

Slik Statoil og Norge tier om urett andre steder der Statoil jakter på olje. Statoils største utenlandsengasjement er i Aserbajdsjan. Der har selskapet investert 20 milliarder kroner i et korrupt regime som fengsler opposisjonen og dreper og forfølger journalister. Nylig var utenriksminister Espen Barth Eide på besøk hos landets president. Etterpå sa han til Dagens Næringsliv: «Det er en meget visjonær og intelligent leder. Han har en langsiktig visjon for landet. Det at han sitter en stund gjør at han kan tenke langsiktig». Dette er noe av det mest utrolige jeg har hørt fra en norsk utenriksminister på mange år, hvis han er sitert korrekt.

Den samme Barth Eide sier vi ikke må finne på å trekke oss ut av Algerie, fordi vi da viser at terror skremmer oss. Som om terrorister og banditter i risikoland blir så imponert over norsk mot og demokrati at de slutter å angripe oss. Den britiske statsministeren går enda lenger og sier at terroraksjonen i Algerie er «en global trussel, som krever et globalt svar.» Han truer med aksjoner og en ny krig i den afrikanske regionen.

Overfor Aftenposten åpner Barth Eide for at også Norge vurderer å gå med i en ny krig: «Det kan godt hende at vi skal bidra militært i Mali ... for å hindre at ekstreme islamister som står bak terrorisme får et oppmarsjområde». Krigen i Mali vil knapt redusere faren for nye terroraksjoner. Det har krigene i Afghanistan, Irak og Libya vist.