Den norske kultur...

Norsk kultur - før og nå

Av Arshad M. Ali, Dagsavisen 03.01.2013

Nordmenn i dag er ikke «germanere», de er forskjellige i farger og fasonger.

Christian Tybring-Gjedde har i flere år tatt til orde for å forsvare norsk kultur. Når han selv er blitt konfrontert med hva han mener med «norsk kultur», har han prøvd å forklare det med «summen av alt du feirer på 17. mai», «særegen kultur», «Har da ingen andre land egne kulturer?» og «den norske folkesjela». Hva er det han egentlig vil, og hva vil han ivareta?

Det virker som om stortingsrepresentanten tar opp et tema som er viktig for flere. For det er ikke bare han som har uttalt seg om at «norsk kultur» er truet. «Norsk kultur» skal vernes i møte med det nye og kaotiske. Også i Europa virker det som om flere er opptatt av å ta vare på det særegne og verne om sine «lands kultur». Det har kommet til uttrykk på mange forskjellige måter. Enten det er politiske partier og organisasjoner som bruker det som et argument i kampen mot innvandring og for å assimilere «fremmede», eller det er separatistbevegelser som bruker egen kultur og historie som argument for å kunne løsrive regioner og nasjoner for å bli selvstendige nasjonalstater. Det er med andre ord en form for nasjonalisme som preger denne kulturforståelsen.

De norske nasjonsbyggerne på 1800-tallet var uenige om svært mye, men det var likevel viktig for dem med en forbindelse mellom deres egen samtid og fortiden. Det kom litt av at det var «inn i tiden» på hele kontinentet å finne sin egen folkesjel. Metoden for å finne det norske var europeisk. For Norges del betydde det at innbyggerne etter flere hundre år under dansk styre enklere kunne definere seg selv som nordmenn og legitimere sin rett til en selvstyrt stat. Gjennom å se tilbake på historien - hovedsakelig gjennom Snorre Sturlasons kongesager - fant man referansen til begynnelsen på Norges historie med Harald Hårfagres rikssamling. Den historiske tilknyttingen ble for mange et vern for det norske. Fremtiden skulle bygges på fortiden. Likevel ble de historiske symbolene tolket forskjellig. Hvordan skulle man ivareta arven etter Harald Hårfagre? Var rikssamlingen et vern for det norske, eller begynnelsen på en prosess mot et samlet Skandinavia? Denne forskjellen i forståelsen av de historiske symbolene ble reflektert i kulturproduksjonen. Det «norske» ble dannet som følge av denne uenigheten. Etter at Norge løsrev seg fra unionen med Sverige i 1905, ble forbindelsen mellom samtiden og fortiden noe svekket, og fikk definitivt en knekk etter 2. verdenskrig, siden Nasjonal Samling prøvde å legitimere sin ideologi ved hjelp av historiske symboler fra vikingtiden.

I vår egen tid er det lite som tyder på at det er nødvendig å påberope seg historiske symboler for å legitimere veien fremover for Norge. Våre fremtredende politikere har ikke lenger vane for å gjøre det. Det har med å gjøre at det ikke er «inn i tiden», og nasjonen står heller ikke overfor noen overhengende eksistensiell krise: Sverige og Danmark står ikke på lur, de har vært fornuftige nok til å søke seg inn i et større fellesskap. Norge er i likhet med resten av kontinentet - og forsåvidt resten av verden - preget av globalisering, eller «the melting pot», som nok er grunnen til at kultur i dag kan oppfattes som uoversiktlig og rotløs. Samtidig vil dette «kaoset» en dag slå rot i Norge. «Norsk kultur» må kunne romme både drøm fra Disneyland og Tybring-Gjeddes forståelse av den. Det er stor nok plass til alle, så lenge ingen påberoper seg monopol.

På 1860-1870-tallet var motsetningene på Vest- og Østlandet et viktig tema. Blant tiltakene man mente kunne være en effektiv måte å vekke nasjonalfølelsen på og videreføre forfedrenes samlingsverk, var ved at motsetninger måtte få møtes og brytes. Den forståelsen og samholdsfølelsen vi i dag har når vi blant annet feirer 17. mai, var ikke en selvfølge den gang. I dag møtes og brytes motsetninger fra alle verdens hjørner i Norge i mye større grad enn tidligere, og får mennesker som Tybring-Gjedde til å søke seg tilbake til det «gamle». Men heller ikke den kulturen de søker etter var statisk. «Den norske kulturen» ble forstått og tolket på forskjellige måter. Selv om riksforsamlingen i 1814 avsluttet med «Enige og troe, indtil Dovre falder!», var de langt ifra enige da de jobbet med Grunnloven, og de som kom etter var heller ikke enige om alt. I dag er det mye mer som binder nordmenn sammen, likevel er man kanskje mer uenig enn noen gang før. Flagget, kongen, nasjonen, valuta og mye mer er felles. Samtidig finnes det et hav av inntrykk fra verden som innbyggerne interesserer seg for. Norsk språk, film, mote, mat, teknologi er i sterk grad påvirket av inntrykk fra utlandet. Nordmenn i dag er ikke «germanere», de er forskjellige i farger og fasonger.

Tybring-Gjedde etterlyser tiltak. Det er ikke nok at det bevilges masse penger for å ivareta kulturarven til landet. Han liker ikke at det er i museene, i bøkene og andre informasjonskanaler man ivaretar og formidler denne kulturen. Det han kanskje savner er at den er levende. Siden stortingsrepresentanten sannsynligvis vil fortsette med å reise diskusjonen om «norsk kultur» i overskuelig fremtid, er det kanskje greit å komme med noen praktiske forslag som kan hjelpe ham på veien. Det han først og fremst burde gjøre er å tydeliggjøre forbindelsen mellom fortiden og samtiden når han holder taler eller kommer med forslag til politiske vedtak. Noe annet som er mer konkret, er at i 2014 er det 200-årsjubileum for Grunnloven. I den forbindelse kan Tybring-Gjedde ta initiativ til å plassere Sagasøylen utenfor Stortinget. Monumentet rommer 12 relieffmotiver som begynner med Harald Hårfagres rikssamling og avsluttes med riksforsamlingen i Eidsvoll. Monumentet fremhever mye av det Tybring-Gjedde kanskje vil sette pris på: Kristendommen, norsk patriotisme, institusjonalisering og kongemakt. Da kan han si «det er summen av alt du feirer på 17. mai», og peke på monumentet.