Highway to Hell
En sann historie om meg, Sarah Elisabeth Almqvist, som forklarer hvilket helvete det er å slutte med eller gå av metadon alene, hjemme, uten hjelp av institusjon. Og hvilke uutholdelige abstinenser man får når man går av metadon. Jeg vil også fortelle om LAR (Legemiddel-Assistert Rehabilitering), de som blant annet deler ut metadon og subutex her i Norge, og deres måte å behandle og hjelpe mennesker på generelt, og om hvordan jeg ble behandlet spesielt.
For å gjøre en veldig lang og omfattende historie kort, så begynte jeg med heroin da jeg var 15 år. Jeg var altså heroinbruker i mange år, og har vært veldig langt nede på det, jeg nådde bunnen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lagt meg inn på avrusning eller lagt meg syk hjemme (God, gammeldags Cold Turkey). Jeg vet virkelig hva det vil si å ha kraftige heroinabstinenser. Det er helt grusomt! Men, metadonabstinenser er MYE verre. Det er det mest grusomme jeg har vært med på. Jeg klarer ikke engang å sammenligne det med heroinabstinenser. Jeg vil heller ha nyrestein på nytt eller flere barn (på rekke og rad, uten pause) enn å gå gjennem dette én gang til, og det sier litt.
Foto: Harald Medbøe
LAR (Legemiddel-Assistert Rehabilitering)
Hvordan jeg begynte i LAR
Jeg begynte i LAR da jeg var 22 år. Jeg syntes jeg var kjempeheldig. Den gang lå lavalderen på 25 år for å få lov til å begynne med metadon. Men, jeg hadde en bunke med papirer som omhandlet mitt tidligere heroinmisbruk, mitt daværende heroinmisbruk, antall innleggelser på avrusning, behandlingsopphold etc.
Da jeg kom inn i LAR, fikk jeg en saksbehandler som seg hør og bør, og alt virket OK. Jeg måtte hente metadon på Ullevål daglig det første året, om ikke de to første årene.
Mellom kl 09.00-11.15Й
Avla urinprøve to ganger i uken i fem og et halvt år (det siste året i LAR orket jeg ikke å levere noe mer for dem). Urinprøvene mine var så godt som helt rene, bortsett fra cannabis, det eneste stoffet LAR ikke bryr seg om. Jeg måtte hente metadon på apotek (etter de første to årene, da jeg måtte hente det på Ullevål) daglig i løpet av mine 6,5 år i LAR. Da måtte jeg også møte opp mellom 09.00-12.00 (11.00 på lørdager). Jeg fikk etterhvert lov til å få med meg metadon hjem til søndagen.
Jeg har vært så uheldig at jeg ufrivillig har hatt flere såkalte ”saksbehandlere” i løpet av tiden i LAR (6,5 år), slik at de rett og slett ”glemte” meg på en måte. Dette vil si i stedet for at jeg fikk fastlege og metadon med meg hjem for flere dager i slengen. Én uke kan faktisk være normalt, selv hos personer med kraftig sidemisbruk og personer som selger medisinene sine. Det er overhodet ikke lovlig, men det skjer i meget stor skala. Jeg måtte derimot hente medisinen daglig hele tiden. Bortsett fra på den ”berømte” søndagen. Det er heller ikke vanlig å måtte levere urinprøver to ganger i uka i nærmere 6,5 år. Det pleier å reduseres til én gang i uka eller lignende.
Den første grunnen til at jeg ikke fikk hente hos fastlege, var at jeg hadde en ”maktsyk” lege i LAR, som ga klar beskjed om at HUN ville ha full kontroll over meg (Hun jobber heldigvis, for andres del, ikke på LAR nå lenger). Jeg ble behandlet som om jeg jeg brukte alt mellom himmel og jord daglig, selv om urinprøvene tilsa noe annet. Måtte til og med troppe opp og hente på helligdager. Jeg la merke til at det bare gjaldt meg og et par andre (cirka to stykk), overrusa og slitne mennesker. Jeg følte meg så godt som verdiløs. Dessuten har jeg ikke fått tatt meg én eneste ferietur (jeg som elsker å reise) siden jeg begynte i LAR. I motsetning til mange andre LAR-pasienter. Familie, blant annet min mor, gode venner etc., har tilbudt seg å ta vare på medisinen min for meg, så jeg kunne få tatt meg en ferietur, men NEI. Jeg fikk ikke engang lov til å dra til Finnmark for å besøke faren til kjæresten min, for det var for langt unna. Personlig kaller jeg det å bære usynlige håndjern og fotlenker. Da jeg skrev at de “glemte” meg, er dette faktisk ord som ble brukt av en LAR-ansatt som jeg hadde god kontakt med i cirka fire år. ”Du er en glemt pasient,” var hennes ord.
Jeg har diagnosen PTSD (Post-Traumatisk Stress-Syndrom). For å gjøre en ekstremt lang historie kort, har jeg opplevd så mye tvang og ekstrem vold (fysisk og psykisk) i livet mitt, at den “behandlingen” LAR ga meg ikke akkurat gjorde saken bedre. Jeg mistet selvtilliten, fikk masse ekstra nerver og angst pluss at jeg ble veldig deprimert til tider. Deprimert var jeg hele tiden, men noen ganger tok fortvilelsen overhånd. Følelsen av å være fanget var ekstrem!
Sykdom er forøvrig også noe jeg må få med. Når man er i LAR og må hente medisiner daglig, har de overhodet INGEN ordning når det gjelder sykdom. Du må, uansett hvor syk eller evt. skadet du er, troppe opp og hente medisinene dine.
Jeg har opplevd sykdom under LAR flere ganger, og til og med ikke min egen mor, med legitimasjon etc., har fått lov til å hente en flaske for meg. Det har skjedd noen få unntak, men de kan jeg telle på langt mindre enn én hånd. Pluss at det krevdes timer med mas over telefon fra min stakkars mor sin side da jeg var for syk til å snakke over telefon. Dette er totelt uakseptabelt. Jeg har også sett andre MEGET syke mennesker med fysiske sykdommer, som nesten ikke har kunnet gå, eller ikke har kunnet gå på beina i det hele tatt, som har måttet komme seg opp på LAR. Mange har da kommet i TAXI! Hvem har råd til taxi hver dag? Normalt med en liten uføretrygd?? I mine øyne er dette TOTALT uprofesjonelt og umenneskelig!!
JEG SLUTTET I LAR (METADONABSTINENSHELVETET…)
Om det å gå av metadon uten profesjonell hjelp, uten medisinering, og hvor vanskelig (nesten umulig) det er.
Heldigvis, for min del, forandret følelsen av maktetløshet og fortvilelse seg til et enormt sinne. Metadon ble, spesielt de siste seks månedene, til noe eller noen jeg ønsket død. Inne i meg hadde jeg opparbeidet et ekstemt hat til det stoffet og til systemet generelt. For cirka seks måneder siden, i oktober, bestemte jeg meg for at dette stoffet skulle ut av min kropp, og at jeg skulle ut av LAR. UTEN deres hjelp. Jeg ga dem beskjed om det og ba om en rask nedtrapping mens jeg var ute. Jeg ville IKKE være inneliggende på avrusningsavdelingen på Aker, som LAR alltid bruker og jobber tett med. De gjorde alt som sto i deres makt for å forsøke å overbevise meg om at jeg ikke måtte gå av det grusomme stoffet. (Metadon sitter forøvrig veldig lenge i kroppen. Man får det én gang i døgnet, og det “henger i kroppen” i 24 timer, minst, før du begynner å føle deg dårlig. Og, det sitter meget godt “fast” i kroppen når du har inntatt det daglig i over seks år). Jeg brukte cirka én måned på å trappe meg ned fra 120 mg om dagen til 10 mg daglig. I begynnelsen av november 2011 ga jeg dem ”finger’n”, og stoppet på ti mg metadon.
Dette skriver jeg til skrekk og advarsel. Dette er sannheten. Jeg “la meg syk” hjemme. Jeg visste at dette ville bli et grusomt helvete, men hvor grusomt, hadde jeg ikke i min villeste fantasi klart å forestille meg. Jeg har, som tidligere fortalt, lagt meg syk på heroin flere ganger før. Et stoff som går smertefullt, men temmelig fort ut av kroppen. Men, dette gikk IKKE fort ut av kroppen. Jeg lå oppe hos min mor i to måneder og svettet, kastet opp, klarte omtrent ikke å innta mat i løpet av denne tiden. Jeg fikk ekstreme magesmerter – innsovningsvanskene er et kapittel for seg selv. Jeg sov ikke i det hele tatt i løpet av denne tiden, jeg bare svimte av en time eller to i døgnet noen dager i uka. Av utmattelse. I begynnelsen sov jeg ikke i det hele tatt. At jeg ikke gikk inn i en psykose grunnet søvnmangel, er et stort mysterium for meg. Min kropp var ikke i ro i ett sekund i løpet av nesten to måneder. Det roet seg heldigvis de siste ukene. Da klarte jeg å ta til meg litt mer næring (Jeg gikk ned 10 kg i løpet av denne tiden), pluss at jeg klarte å få litt normal søvn. Jeg får vanligvis sterke migreneanfall av og til, men i denne perioden fikk jeg meget sterke anfall nesten hver dag. Som sagt, det bedret seg heldigvis de siste to ukene jeg lå syk. Jeg var kontinuerlig sengeliggende. De gangene jeg måtte reise meg opp for å for eksempel gå på toalettet, kunne jeg nesten ikke stå på beina. De skalv som aspeløv, og det hendte rett som det var at jeg falt. Jeg hadde også ekstremt sterke smerter i hele skjelettet. Som tannverk over hele kroppen! Da jeg fikk tannverk i den ene tanna, var jeg bare glad til. Da flyttet oppmerksomheten seg bittelitt. Jeg lot det verke i tanna helt til nervene i tanna døde og smertene forsvant.
“Kriblingene” jeg hadde i kroppen, var helt ekstreme. En ekstremform av “restless legs”, som gjør at du må være i konstant bevegelse hele tiden. Man får også grusomme kriblinger under heroinabstinenser. Men, skal man i det hele tatt prøve å sammenligne dette, så er heroinkriblingene og heroinabstinensene som å være på et SPA i forhold.
Jeg røyker forøvrig cannabis. Men det var helt umulig å innta under denne perioden. Bare smaken fikk meg til å kaste opp – pluss at det fikk kriblingene til å eskalere. Muskelsmertene var også helt grusomme. Jeg klarte ikke å stå oppreist hvis jeg prøvde. Musklene var en eneste stor knute. Som tidligere nevnt, eide jeg ikke krefter heller. Noe som kan gjøre det mer forståelig at jeg så godt som ikke var i stand til å gå i det hele tatt. I løpet av denne tiden var det én smertehendelse (den varte i ett døgn) som var så uforklarlig ekstrem at jeg med hånda på hjertet virkelig trodde at jeg skulle dø. Min mor så alvoret – og ville ringe ambulanse. Hun var redd for mitt liv. Hun var redd for at jeg skulle dø. Og hun har sett mye sykdom og død i sitt liv. Så dette var alvorlig. Men, tross alt, tross alle prøvelsene, gikk dette bra. Mens jeg var syk, gikk jeg forøvrig hele tiden i en uvisshet. Jeg hadde ingen aning om når dette skulle gi seg/ta slutt.
Og dette er et stoff man får lovlig av den norske stat. Jeg tror ikke de er klar over hva de egentlig gir mennesker. Dette er den verste formen for gift jeg har vært borti i løpet av 16 år med tungt rusmisbruk – 14 av årene opiatmisbruk. Jeg vet hva jeg snakker om, og hadde det vært opp til meg, hadde dette stoffet vært strengt forbudt. Jeg er heller for andre metoder/medisiner for de som må ha det for å leve et fullverdig liv. Men alt handler om kroner og øre, og metadon er veldig billig å fremstille. Heller lovlig, ren heroin under oppsyn enn dette grusomme stoffet, som dukket opp for første gang i Hitlers labratorium under 2. verdenskrig da de tyske soldatene gikk tomme for morfin. Det ble da fremstilt et morfinpreparat som var billig å fremstille og som varte lenge. Altså metadon.
Dessuten er frihet også en stor del av et verdig liv, og den hadde jeg ikke som Lar-pasient!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar