Er du norsk politiker? Da vet du hvor vanskelig det er å forholde seg til utenlandske despoter - om du skal prate med dem, bombe dem eller kreve at de går.


Av Knut Nærum, Dagbladet 09.03.12


Jeg er ingen utenrikspolitisk analytiker, men jeg lar det stå til. Hvis folk bare hadde gjort det de kunne, ville ingen blitt statsråd. Etter min erfaring kommer man langt med sunt folkevett, en egenskap som heldigvis er lettere å kjenne igjen hos seg selv enn hos andre. Følg med nå.


Som politiker vil du bli husket for disse valgene: Hvem du bombet, hvem du snakket med og hvem du tvang til å trekke seg. Hvis du bomber når du skulle ha snakket, kan du pådra deg en uvenn for livet. Snakker du når du skulle ha bombet, risikerer du - som Neville Chamberlain - å bli hengt ut som tulling og parodiert av John Cleese tretti år senere. Er det noe ettertiden hater mer enn en som bombet i utide, er det en som lot være å bombe når han skulle ha gjort det. Derfor kjenner vi fortsatt navnet på Chamberlain, men vet ikke hvem som var ansvarlige for Dresden.

Historisk sett har det vært riktig å bombe fienden når man selv tilhører seierherrene. Så lenge en krig står på, og utfallet er usikkert, er det dessverre vanskelig å vite om man tilhører seierherrene. Du må imidlertid ikke la faren for etterpåklokskap hindre deg i å ta klare standpunkt nå.


Senator John McCain, som ikke ble valgt til president i USA i 2008, har gått inn for å bruke amerikanske fly i Syria. Det er foreløpig såpass outrert at det må sies av en som ikke lenger har ambisjoner om å bli president. Denne mekanismen er den samme som gjør at du bruker tullestemme når du foreslår å drikke bart brennevin og klatre på bybrua: Hvis du får noen med deg, mente du det. Hvis alle ler av deg, kan du late som om det var en vits.



I Syria er det foreløpig uaktuelt for oss å bidra til det som har fungert så utmerket i Afghanistan, Irak og Libya; å drepe et ukjent antall mennesker for å fjerne et morderisk og undertrykkende regime og erstatte det med et blodig og borgerkriglignende kaos.

Norge sendte riktignok jagerfly til Libya for under et år siden, der en annen diktator hadde fått et folkelig opprør mot seg, og sendte hæren for å massakrere sitt eget folk. I Libya var norske fly med på det som McCain foreslår at USA skal gjøre i Syria, og vel så det. Først var vi med på å sikre humanitær hjelp. Deretter beskyttet vi sivile libyere ved å drepe libyske soldater, og til sist var norske fly med på å fremme en demokratisk utvikling ved å bombe bygninger hvor Kadhafi muligens gjemte seg. Uten vår innsats ville han kanskje aldri måttet gjemme seg i et rør. Uten norske bomber ville han neppe blitt funnet og lynsjet, slik at Libya kunne utvikle seg til et blodig og borgerkriglignende kaos. Dette er ofte det første skrittet på vei mot et fungerende demokrati. Vi kan i hvert fall ikke utelukke det.


Al-Assad har tross alt støtte fra store deler av sitt eget folk, primært de delene som ikke blir bombet. Dermed blir kravet om at han skal gå et indre syrisk anliggende. Derfor ønsker de fleste av Vestens politiske ledere å holde dialogen åpen og fortsette å be al-Assad om å slutte å drepe syrere. Dessuten bør han få en anledning til å trekke seg frivillig. Han må få slippe å miste ansikt, som angivelig skal være så forbanna viktig i Midtøsten og Østen; i land hvor man ikke har noen kultur for å legge seg flat.



Det kan bli riktig for Norge å sende jagerfly til Syria senere. I så måte er det sikreste å holde øye med hva president Obama sier om saken. Han kommer til å ta de rette avgjørelsene; vi har tross alt gitt ham Fredsprisen.

Dessuten: Selv om vi er litt kritiske til et regime, betyr ikke det at det er riktig å bombe litt.


Det er enten-eller.

Noen ganger vil det være riktig å skifte taktikk underveis. I Afghanistan, for eksempel, var det først riktig å bombe Taliban i ti år. Deretter var det riktig å føre dialog med dem. På lang sikt vil det kanskje bli riktig å invitere Taliban inn i en samlingsregjering. Det er vanskelig å se for seg at Taliban kan støtte en regjering hvor de selv ikke deltar.

Når det gjelder Iran, er det riktige der å holde dialogen gående til det blir nødvendig å bombe, eller til Israel finner det nødvendig å bombe og Iran svarer og Israel slår tilbake med atomvåpen og deretter blir angrepet av et ukjent antall naboland slik at USA føler seg forpliktet til å angripe dem alle. Men den tid, den sorg.

Norge er et lite land med begrenset militær slagkraft. Vil vi være med å fremme en internasjonal utvikling mot fred, frihet, demokrati og velstand, må vi satse på jagerfly tilpasset out of area-operasjoner. Bare slik kan vi være med å bombe frem en verden hvor jenter kan gå på skolen og drikke rent vann. Det ser kanskje ut som et misforhold mellom midler og hensikt. Desto mer imponerende vil det være dersom det lykkes: Som å bygge korthus med votter.

Noen ganger er det like greit å la være å bombe. Vi fulgte spent med i Tunis og Egypt i fjor, men vi gikk ikke inn for å bombe noen. Lederne trakk seg, hæren angrep ikke sitt eget folk, soldatene skiftet side, flertallet tok makten, de klarte seg uten våre bomber. Så når bør du bombe? Det er riktig å bombe andre lands regimer når du er moralsk og militær overlegen. Det er riktig å angripe militærvesen som blir satt inn mot sitt eget folk. Det er riktig å bombe på vegne av et stort flertall som ellers ikke ville fått viljen sin. Husk å forsøke dialog først. Du bør alltid gi utenlandske despoter en anledning til å bli bedre mennesker, subsidiært å gå av, før du bomber dem. Det at du rår over bombefly, fritar deg ikke fra alminnelig høflighet.