EU – en av Nobels fredsforkjempere?
Alle kan diskutere fred, EU og om EU fortjener en fredspris, men spørsmålet som må stilles først er om EU fortjener Nobels fredspris. For å kunne svare må man vite hva Nobel selv ønsket å støtte med sine penger.
Hva ønsket Nobel selv å støtte med sine penger? Svaret på det er å lese i Nobels testament, det er enkelt og entydig uttrykt og ikke til å misforstå – om man ikke insisterer på å misforstå, slik Jagland og Lundestad gjør.
Av Fredrik S. Heffermehl, Nye Meninger, Dagsavisen 13.10.12
Gjennom fem år har jeg ikke registrert noen interesse for svaret, verken fra Stortinget eller Nobelkomiteens side. De har nemlig et problem. Nobel ba ikke Stortinget hjelpe ham med å utdele ”en fredspris,” men en pris for ”fredsförfäktare” og han forklarte nøyaktig hvem han da hadde i tankene og hvilken løsning på fredens problem han ville støtte.
Viktige begrep i Nobels beskrivelse var nedrustning, fredskongresser. Den som går inn i stoffet, slik jeg har gjort i flere bøker, vil fort gjenkjenne språkbruken i 1890-årenes bevegelse for et dyptgående samarbeide, utvikle folkeretten og globale institusjoner, gjøre det mulig å få brutt militarismens dynamikk og få etablert en global fredsorden, som Nobel kalte et ”folkens (nasjonenes) förbrödrande.” I all diskusjon om Nobelprisene må disse begrepene, altså Nobels beskrivelse av formålet og hva slag fredsarbeid han ville støtte, være utgangspunktet.
EU stryker med ettersmell på to hovedkriterier. Organisasjonen har ikke ambisjoner om en global fredsorden, men om å hevde seg som en regional stormakt. EU søker heller ikke demilitarisering av internasjonale relasjoner. Tvert imot, unionen handler mye om opprustning og våpenprogrammer, EU-hær, innsatsstyrker, økt produksjon og handel med våpen. Som konstatert av det internasjonale fredsbyrået, IPB (en fredsforkjemper som fortsatt er i live takket være Nobelprisen i 1910) så har EU og medlemsland vært engasjert i noen av de blodigste krigene i vår tid, Irak, Afghanistan, Kosovo, Libya.
Gjennom to medlemsland har unionen atomvåpen, Frankrike og Storbritannia er en urokkelig motstander av fredsforkjemperne som strever for å få til en avtale om å avskaffe verdens atomvåpen. Tre av de tyngste medlemslandene er blant verdens største våpeneksportører, England, Frankrike, Tyskland. En viktig detalj i EUs regelverk gjør unionen til en sterk pådriver for militær opprustning, landene kan ikke stimulere økonomien gjennom statstilskudd, men forsvarsindustri er her unntatt.
Komitéleder Jagland og sekretær Lundestad har lenge drømt om å gi Nobelprisen til EU. Det kunne kanskje latt seg forsvare i EUs aller første år, men i dag er unionen langt fra å bidra til det nye system for internasjonale relasjoner som Nobel ville støtte. Jeg trodde dette var så opplagt at EU ikke kunne gis prisen at det var unødvendig å påpeke det. Dessuten har jeg erfart at argumenter ikke hjelper, all dokumentasjon av Nobels formål har hittil vist seg fåfengt, Stortinget og komiteen turer frem med å lage sin egen pris og frata det fredsarbeid Nobel ville støtte de pengene som etter loven tilkommer dem.
I år forelå dessuten en ordre 21. mars 2012 fra svenske stiftelsestilsynet om å lese testamentets formålsbeskrivelse og følge det, altså full støtte til det syn jeg har fremmet. Det ble også minnet om at Nobelstiftelsen i Stockholm er overordnet og har ansvar for at også de norske utdelingene respekterer sitt mandat og Alfred Nobels hensikt med prisen. Hvordan kan Jagland, som i Europarådet skal fremme demokrati og rettssikkerhet, være så uetterrettelig i alt han sier om fredsprisen og ta så lett på loven, og på pålegg fra stiftelsestilsynet? Nobelprisen for 2012 er en ny skandale.
Fredrik S. Heffermehl, jurist og forfatter
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar