Hardhetspolitikk

Skånselsløs Velferdsstat

Av Karl Eldar Evang, Dagsavisen 31.01.2013

Det er en villet hardhetspolitikk overfor barn i en asylsituasjon i Norge. Arbeiderpartiet og Høyre, som slåss om historien om etableringen av velferdsstaten i Norge, er samtidig enige om å behandle disse barna og deres foreldre hardere enn hardt.

Den siste tiden har det kommet flere nyhetsinnslag om asylbarna. Først de landsomfattende marsjene, som dominerte media hele helga rundt den tolvte januar. Deretter rapporten fra Press, Redd Barnas ungdomsorganisasjon, som viser at siden 2008 har 237 barn forsvunnet fra asylmottak, og advarer mot at mange er lette ofre for kriminelle voksne. Det siste er at Barneombud Anne Lindbo går ut og krever at asylbarna får tilgang til vanlig barnehage, og ikke avspises med ad hoc pregede barnebaser på mottakene. Hun spør sågar om det er forskjell på asylbarn og andre barn i Norge.

Tidligere i år ble det avslørt at selvmord ved asylmottak ikke registreres i Norge, og dermed heller ikke forskes på. Alt dette er del av en villet hardhetspolitikk overfor barn i en asylsituasjon i Norge. Arbeiderpartiet og Høyre, som slåss om historien om etableringen av velferdsstaten i Norge, er samtidig enige om å behandle disse barna og deres foreldre hardt og skånselsløst i en hardhetspolitikk uten menneskelig ansikt. Det som rammer asylbarna, har sitt utgangspunkt i en enighet om å sette hardt mot mykt, når det gjelder asylsøkere. 

Det rammer barna tungt å bli frarøvet tilgang til vanlig sosialisering og stimulering i en normal barnehagesetting, ekstra tungt når de da må tilbringe hverdagen sammen med foreldre som er traumatiserte og kanskje syke, men som blir nektet helsehjelp, som sterkt ønsker å bidra i samfunnet og forsørge familien, men som er nektet å arbeide. Barna opplever at foreldrene ydmykes og passiviseres. Noen opplever å leve uavklart i 5, 7, 10 år, de har ingen grunn til å forestille seg en framtid. Norske myndigheter er i utgangspunktet gode i forhold til barn, vi har et ganske finmasket nett som skal fange opp barn som lider i tide, som Barnehage, PPT, AKS, skolehelsetjeneste, fastlege, videregående tilbud, spesialisthelsetjeneste, fritidsaktiviteter,sosialhjelp. Myndighetene river med vitende og vilje bort det meste av dette nettet når det gjelder barna på asylmottak. Det skader barna, noen for resten av livet. Det er fordi det er hardhetspolitikken som råder grunnen, og det humanitære perspektivet ikke har like stor prioritet som tidligere.

For ikke lenge siden var det en nyhetssak om at det var flere enn tidligere blant asylsøkere som ikke returnerte etter avslag på søknaden om asyl. Det blir ikke satt i sammenheng med Norges ekstremt sterke fokus på retur til hvilke stater det måtte dreie seg om. Trond Helleland fra Høyre rykket ut og erklærte at da skulle man gjøre det mer guffent på mottakene, han viet tilsynelatende ikke en tanke på asylbarnas allerede gufne situasjon. Statssekretær Pål Lønseth sa at forskningen har vist at dette ikke motiverer for retur. Men hardhetspolitikken dominerer allerede i asylfeltet i Norge, den er blitt et politisk mantra for ledelsen i de tre store partiene, og det er det som gjør at vi ikke skåner barn. Før humanitære hensyn får hovedrollen på nytt, vil vi oppleve en stadig strøm av nyhetssaker om menneskelig lidelse, ikke minst hos barna.