Et forskjellssamunn...

De og oss

Publisert 1. februar - 2819 visninger

Av Aslak Sira Myhre, Dagsavisen, Nye Meninger 01.02.2013

Vi har ikke råd til å betale for pensjonene deres, sier NHO-sjef Kristin Skogen Lund til norske industriarbeidere, sjukepleiere, lærere og barnehageansatte. Det samme kunne de strengt tatt, og med større rett, ha sagt til henne.

«Vi må alle sammen være med på en dugnad for å redusere pensjonsutgiftene.» Det er lederen for landets næringsliv, Kristin Skogen Lund, som snakker på Litteraturhuset i Oslo. Hun deltar i en debatt hun sjøl har skapt om pensjon. Om de offentlige pensjonene og hvorfor de må reduseres snarest.

Hennes egen rolle i denne dugnaden er å ta det tunge ansvaret som varsler. Hun føler en plikt til å fortelle oss hvor alvorlig det er at pensjonene til norske barnehageassistenter, lærere og hjelpepleiere er for høye. De har rett til 67 prosent av lønna si. Og de kan søke om å gå av når de er 62. Er de født før 1958, får de ikke engang avkorting i pensjonen, sjøl om deres jevnaldrende skulle finne på å bli eldre enn 77 og et halvt år gamle. Nasjonen står foran en krise, og NHO krever at regjeringen tar affære.

Det er kanskje ikke så rart at Skogen Lund frykter at landet ikke kommer til å ha råd til å betale for framtidas pensjoner. Fire dager seinere kan Dagsavisen melde at NHO betaler inn over en halv million årlig på Skogen Lunds egen pensjonskonto. Kanskje kan det berolige henne noe å få vite at hennes årlige innbetaling er temmelig nøyaktig 50 ganger så mye som loven om tjenestepensjon krever at arbeidsgivere skal betale inn til pensjon for dem som har en årslønn på de samme 500.000.

Å forstå pensjonssystemet er vanskelig. Det var ikke lett da det bare var folketrygden å forholde seg til, og etter pensjonsreformen kreves det økonomiutdannelse og innsikt i psykologien på verdensbørsene for å vite sånn noenlunde hva man kan regne med å få utbetalt etter at arbeidslivet er slutt. Men det er verken dumhet eller latskap som gjør at folk i Norge ikke har brukt krefter på å sette seg inn dette. Pensjon er nemlig også veldig lett. Fra innføringa av folketrygden og fram til Sigbjørn Johnsen fikk jobben med å lede et utvalg som skulle utrede framtidas pensjon, var grunnprinsippet at alle skulle få nok i pensjon til å bo, leve og spise anstendig. Nok til å dra på ferie og gi julegaver til barnebarna. Nok til å leve uten frykt for å bli fattig. Og så skulle vi bli litt likere i alderdommen enn vi var i arbeidslivet. Dette visste alle, og dette stolte folk på. Det var en del av den sosialdemokratiske modellen, et tankegods fra sosialismen som var blitt allemannseie. Når vi er i statens kost, skal vi alle behandles likt, i skolen og i alderdommen, på sjukehus og aldershjem.

Det er sammenbruddet i denne ideologien og ikke den norske stats finanser som er drivkraften bak de endringene som nå gjennomføres i pensjonssystemet, både i privat og offentlig sektor. Kravet om frihet, slik det er blitt framsatt siden Thatcher og Reagans dager, er et rop om ulikhet. Det er de rike og de privilegertes krav på å få beholde sine privilegier inn i alderdommen. Og det er et krav som har vunnet fram.

For noen år siden skulle jeg som ansvarlig arbeidsgiver tegne avtale om tjenestepensjon for arbeidstagerne på Litteraturhuset. Jeg satte meg inn i lovverket og tok kontakt med et forsikringsselskap. Først lo de av meg da jeg prøvde å tegne en avtale som ikke innebar å sette alle pengene på børs. Det var bare tullinger som ikke valgte den varianten hvor 80 prosent av innskuddet plasseres i aksjer. Dette var i 2006, og finanskrisa hadde ennå ikke satt latteren fast i halsen deres. Så lo jeg av dem, da de ville selge meg en avtale som ga meg som leder langt bedre pensjonsvilkår enn de ansatte. Men latteren stoppet fort i halsen min da jeg oppdaget at det var lovverket, og ikke forsikringsselskapet, som var innrettet sånn. Den nye loven om tjenestepensjon er nemlig så viselig innrettet, at jo mindre du tjener, jo mindre er det lov å betale inn til pensjonskassa, men jo høyere lønn du har, jo høyere prosentandel av lønna di kan arbeidsgiveren betale inn.

Det er ikke «de unge» som straffes av dette systemet. De unge vil få det helt utmerket, og langt bedre enn sine foreldre, om de bare tjener godt og jobber i yrker hvor slitasjen på kropp og sjel er liten. De vil nyte godt av et klassebasert pensjonssystem som vil bekrefte deres rolle og stand fra vugge til grav. Det er vanlige folk, de mange som tjener under gjennomsnittet i Norge i dag, som har grunn til å frykte framtida. De som må jobbe i 40 år for ikke å bli minstepensjonister, men som jobber i yrker hvor kroppen sier nei lenge før de fyller 60. Det er ikke mange tilbud om konsulentjobber på si for pensjonerte sveisere eller rengjøringsassistenter.

Pensjon er fortsatt skremmende enkelt. Når Kristin Skogen Lund sier at vi ikke lenger har råd til å leve med pensjonsforpliktelsene våre, snakker hun ikke på vegne av nasjonen. Hun snakker på vegne av en NHO-ledelse som har fått blod på tann. Hun snakker ikke engang for norsk næringsliv, som i det store og det hele er svært fornuftig og ganske folkelig. Hun snakker for en samfunnselite som aldri vil bli rammet av disse endringene sjøl, en elite som ser muligheten til å bruke staten til å snu folketrygdens rolle på hodet. Vi har ikke råd til å betale for pensjonene deres, sier hun til norske industriarbeidere, sjukepleiere, lærere og barnehageansatte. Det samme kunne de strengt tatt, og med større rett, ha sagt til henne.