Bizarro nr 14

Steigan er fremdeles fabelaktig radikal.

Det mest ekstreme i dag er fortsatt kapitalisme

Pål Steigan

Dagbladet har spandert ei helside på såkalt venstreekstremisme i Norge. Siden de ikke har noen fakta å bygge på, blir det de gamle, resirkulerte påstandene.

Av Pål Steigan, Dagsavisen 15.02.2013

Jeg sendte et svar til Dagbladet, men de syntes det var for langt. Her er det i sin helhet. Jeg vil gjerne ha leserkommentarer. I en så ekstrem verden som vår synes jeg det er ganske sprøtt å kjøre 25. reprise på disse greiene framfor å se på vår ekstreme verden av i dag. Kommentarer?

Det mest ekstreme i dag er fortsatt kapitalisme

John Olav Egeland har resirkulert en av sine gamle artikler om «venstreekstremisme» i Dagbladet 11. februar og illustrerer den kledelig med et halvsides bilde av Steigan og Allern fra 1975. Og en ting skal jeg gi Egeland rett i: de brillene og den vesten jeg hadde på det bildet var ganske ekstreme. Ellers preges artikkelen av at Egeland har blitt gammel og ikke har noe nytt å tilføre. Han gjør ikke en gang et forsøk på å definere det viktigste ordet i artikkelen, nemlig ekstremisme.

Skal det ha noen mening å snakke om ekstremisme, så må man jo forholde seg til virkeligheten.

Det Egeland ikke makter er å se at verden rundt ham er blitt ganske ekstrem. I Europa i dag kastes titalls av millioner mennesker ut i arbeidsløshet og ekstrem fattigdom. Spania har like mange arbeidsløse som Tyskland hadde rett før Hitlers maktovertakelse i 1933. I Hellas er lønninger og pensjoner i fritt fall. Sjukehusene har ikke medisiner, desinfeksjonsmidler eller bandasjer. Byggevirksomheten falt med 66,6% fra 2011 til 2012. Dette skjer fordi en bitte liten finanselite sørger for at EU-toppene tvinger gjennom en politikk der statskassene i land etter land ranes til fordel for den samme finanseliten. Island valgte å la bankene gå konkurs for å redde folket. Europa ellers lar folket gå konkurs for å redde bankene. Dette er virkelig ekstremisme. Det er en politikk uten demokratisk forankring og til fordel for bare 0,01% av befolkninga, de superrike. Denne politikken kan drive Europa ut i nye kriger eller fascisme. Den gjennomføres ikke av voldromantikere, men av dannede og høyt utdannede mennesker i dyre dresser og drakter.

I min levealder har menneskeheten, og da først og fremst de rike landa, forbrukt mer enn en fjerdedel av all den olja som noen gang har eksistert på jorda. Dette truer med å ødelegge klimaet for kommende generasjoner. På samme tid har de rike landa forbrukt store deler av lagerressursene på planeten, slik at framtidige generasjoner vil stå overfor desperat knapphet. Verdenshavene tømmes for fisk, ferskvannet blir en knapphetsressurs og dyre- og plantearter utryddes i så stort tempo som det har skjedd på jorda på 60 millioner år. Det som er virkelig ekstremt i dag, Egeland, er å gå inn for at denne rovdriften kan fortsette.Det er ekstremt fordi det setter hundrevis av millioner menneskers liv og helse i fare. Og det er ekstremt fordi det ødelegger jorda til fordel for en forsvinnende liten overklasse. For aldri noensinne har rikdommene vært så skjevt fordelt som i dag. En sveitsisk studie viste at 147 multinasjonale selskaper kontrollerer 40% av storkapitalen i verden, de fleste av dem finansselskaper som igjen kontrollerer både sentralbanker og regjeringer. Som multimilliardæren Warren Buffett sa: Det pågår en klassekrig der ute, og det er min klasse, de superrike, som vinner. Det som virkelig er ekstremt er å gå inn for at denne superrike eliten skal få lov å fortsette sitt kasinospill med jordas ressurser for å berike seg.

Det siste tiåret har Norge deltatt i to kriger som ikke har hatt noe med å forsvare vårt land å gjøre. Vi dreper afghanere til glede for USA og det korrupte Karsai-regimet og vi deltok sammen med NATO i krigen for å ødelegge Libya. Våre allierte i Libya var noen av verdens aller mest undertrykkende diktaturer, slik som Qatar og Saudi-Arabia. Og NATOs og Norges infanteri i Libya var islamske jihadister, som nå gjør sitt beste for å innføre sharia og religiøst diktatur over hele Nord-Afrika. Det var disse våre allierte som væpnet terroristene i In Amenas. Det virkelig ekstreme i dag er å føre sånne kriger, som samtlige stortingsrepresentanter støttet da de gikk inn for krigen mot Libya. Og hadde det ikke vært for at Russland og Kina hadde lagt ned veto, så hadde vel Norge vært med på å ødelegge Syria også sammen med arabiskfinansierte jihadister. Utenriksministeren uttrykte i alle fall stor glede da USA og Tyskland plasserte angrepsvåpen på den syriske grensa.

Så hvis Egeland virkelig hadde vært ute etter å bekjempe ekstremisme av i dag, hadde han hatt mye å ta fatt i. Sjøl er jeg moderat. Jeg ønsker å avskaffe dette barbariske kapitalistiske systemet så fort og fredelig som mulig og erstatte det med et fellesskapssamfunn der ingen kan berike seg på andre menneskers arbeid.

Bizarro nr 13

Apropos Christian Høibø

Legg ned PST!

Nei, jeg skriver ikke dette fordi jeg ikke mener at det fins ekstremistiske miljøer som bør holdes under oppsikt av samfunnet. Det handler om at PST gjennom sin komplette inkompetanse aktivt bidrar til å øke faren for terrorangrep i Norge.

Av Torgeir Salih Holgersen, Dagsavisen 20.02.2013

Jeg skal starte med å fortelle min historie om “infiltratøren” Christian Høibø. I 2003 kom Israels statsminister Ariel Sharon på besøk til Norge. I stedet for å møte han i Oslo, hvor han nok visste at det ville blitt dratt i gang store demonstrasjoner, tok daværende statsminister Kjell Magne Bondevik imot han i sin hjemby Molde. Sharons besøk ble bare kjent kort tid i forveien, og det å komme seg til Molde på egenhånd framsto som lite aktuelt for en fattig student som jeg var den gangen. Men så fikk jeg en mail om at en som het Chris (det fulle navnet og etternavnet kjente jeg ikke), som jeg ikke visste hvem var fra før, hadde klart å organisere en buss for aktivister til og fra Molde til en latterlig lav pris, så da meldte jeg meg på. Han hevdet selv at han hadde fått turen sponset av NRK. I ettertid skjønner jeg at burde ha tenkt på dette som helt usannsynlig. Men hva var egentlig alternativet? At Høibø, som framsto som en enda fattigere student enn meg, hadde betalt av egen lomme? At jeg nå skjønner at Moldeturen trolig reelt var sponset av PST, overgikk totalt min paranoide fantasi. Jeg tenkte ikke engang på muligheten av at PST ville bidra aktivt til at venstreaktivister som ellers ville blitt hjemme i Oslo, kom seg over fjellet for å være med på å demonstrere mot Israels forbrytelser mot palestinerne.

Høibø brukte turen i stor grad til å promotere seg selv i media, og det var vel greit tenkte jeg siden han jo hadde fikset en så billig tur for oss som ville protestere mot Sharons besøk. Om Høiby hadde et genuint politisk engasjement for saken eller et mer narsissistisk ønske om selv å stå i medias fokus, ble for meg og andre på bussen ganske likegyldig. Som vi ser er det helt feil å kategorisere Høibø som en infiltratør på venstresida. Han var en organisator som fikk ting til å skje som ellers ikke ville skjedd. Når dette skjer på initiativ fra en som politiet har plassert i miljøet, kalles det å være en provokatør. Men siden ingen på bussen var interesserte i noe annet enn fredelig demonstrering mot Sharon, skjedde ingen skade ved at jeg og flere andre fikk PST-sponset Moldetur. Hvis vi ser bort fra at PST ved sin bruk av Høibø som informant blant ikke-voldelige venstresideaktivister her begikk et lovbrudd ved å vise total forakt for instruksen om ikke å drive politisk overvåking av ikke-voldelige venstresidemiljøer, kunne dette bare vært en komisk historie.

Men dessverre stoppet ikke historien der. Som vi nå har forstått har “infiltratøren” Høibø tatt turen videre til den ekstreme høyresida. Og i dag forteller tidligere leder i Norwegian Defense League at Høibø der var med på å bygge opp organisasjonen. Her snakker vi om en organisasjon som har eksplisitte bånd til voldelige høyreekstremister i andre europeiske land. Det er enn organisasjon som sprer den samme typen konspiratorisk hatretorikk mot muslimer og den politiske venstresida som den som lå til grunn for terroraksjonen 22. juli.

Demonstrasjonsturer til Molde oppstår ikke av seg selv. Det gjør heller ikke spredning av rasistisk hatretorikk. Organisering er kjernen i all politisk virksomhet. Og her har altså PST bidratt til å sponse og støtte oppbygginga av en organisasjon som sprer en ideologi som inspirerer til terror og drap. At PST etter dette kunststykket, og på tross av all konkret erfaring, opprettholder sin trusselvurdering om islamister som den største terrortrusselen mot Norge, bidrar bare til å understreket poenget om at vi her har å gjøre med en institusjon som er så totalt inkompetent at den bidrar til å øke heller enn å redusere farene for politisk vold og terror i Norge.

Valget av Høibø som infiltratør gjennom 10 år, var uklokt, sier Stian Bromark

Spionen som kom inn fra reality-TV

PST sliter med rekrutteringen.

Av Stian Bromark, Dagsavisen 21.02.2013

Det var et mektig skue, mandagens pressekonferanse på hotell Bristol i Oslo, der forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, justis- og beredskapsminister Grete Faremo og lederne for Etterretningstjenesten, Nasjonal Sikkerhetsmyndighet og Politiets sikkerhetstjeneste la fram sin trusselvurdering for 2013.

Budskapet var utvetydig: Vi har tatt inn over oss kritikken fra Gjørv-kommisjonen, vi har lyttet til Traavik-utvalget, vi står samlet mot ekstremisme og terrorisme. Vi har kontroll.

Dagen etter dukker det opp en 32-åring fra Bø i Telemark og river ned hele blendverket. Tirsdagens Brennpunkt var viet PSTs snodige vervepolitikk.

For ti år siden hyret de inn en ung, rotløs mann som nettopp hadde flyttet inn til hovedstaden for å finne ut av hva han skulle bli når han ble større. Christian Høibø heter han. PSTs kildefører romantiserte informantlivet og lovet ham utdannelse som belønning. Kontraekstremisme-oppdraget var å infiltrere grupper som var mot kapitalistisk utbytting, palestinsk utnytting, militære intervensjoner og unødvendig politivold, også kalt venstresiden, alternativt med et «ytterliggående» foran. Galskapen var berusende, forteller Høibø til NRK.

Han var bare 22 år gammel. Ungdomstida hadde vært trøblete. Endelig hadde han fått et kall og en retning i livet. Den hemmelige staten stolte på ham, og han stolte på at de visste hva de gjorde. Christian Høibø, 22 år gammel, skulle redde noen fra noe.

I Brennpunkts dokumentar kommer ikke Høibøs motivasjon fram, ei heller PSTs motivasjon for å infiltrere Blitz, organisasjonen Internasjonale sosialister og andre anti-globaliseringsgrupperinger. Vi får se en hel masse svartkledde ungdommer som kaster stein på likt og roper «Ned med USA», men slike lov- og ordensoppgaver faller inn under politiet. Ingen har truet rikets sikkerhet. Demokratiet utfolder seg, i praksis.

Senere infiltrerer Christian Høibø Norwegian Defence League, der han støter på Anders Behring Breivik og andre som truer med å drepe Jonas Gahr Støre - og han havner midt i den innerste kretsen av den antiislamske, høyreekstreme gruppa - men PST ber ham konsentrere seg om venstresiden.

Valget av Høibø som infiltratør gjennom 10 år, var uklokt. Det blir ekstra tydelig hvis vi undersøker hvem han er og spekulerer i motivasjonen. Han er nesten skummelt flink til å sjonglere personligheter, ifølge egne ord. Han betrakter det som en forlengelse av barndommens mange fantasifulle fortellinger, trolig en omskrivning for «løgner».

I 2002 veddet han med en kompis om hvem som kunne havne på forsiden av Aftenposten først, og Høibø vant med en bløff. Han var med i reality-programmet Robinson og inntok rollen som drittsekk og lystløgner. «Chris er ikke så flink til å snakke sant», som en meddeltaker uttrykker det. Han var også med i realityprogrammet Fear Factor og rykket etterpå ut mot TV3, fordi han mente opplegget rundt innspillingen var helsefarlig. «Men samtidig fikk jeg et kick av at jeg visste at det ikke var trygt», som han sa til Aftenposten i 2002.

Romantikk. Kick. Løgn. Bløff. Spill. Roller. Rollespill. Rolleblanding. Oppmerksomhetshunger. Være med på steken, ikke tåle leken. Det er ikke garantert at Christian Høibø fant seg sjæl på toget inn til Oslo i 2002. I så fall har han mistet seg selv igjen. Norsk Journalistlag varslet i går at de åpner eksklusjonssak mot Høibø fordi de mener medlemskap er uforenlig med å være infiltratør og PST-informant. Mange har stått fram siden tirsdag og satt spørsmålstegn ved detaljer i historien. Hans gjentatte rolle som provokatør er også problematisk.

Christian Høibø er den han er. Det er PSTs kildevalg og fokus som er kritikkverdig. Etter Brennpunkt-dokumentaren skrev den norske konvertitten Yousef Bartho Assidiq et blogginnlegg om hvordan han som 19-åring ble rekruttert av PST. Han hadde nylig konvertert, og har i tillegg ADHD og Aspergers. PST ba ham spionere på Mohyeldeen Mohammad. «Hva synes dere, er dette en grei måte å drive etterretning på - eller er det å grovt uaktsomt sette sivilister sine liv i fare?» spør Assidiq i bloggen.

Det retoriske spørsmålet treffet spikeren godt. Hvis PST mener venstreradikalerne og de muslimske ekstremistene er så farlige, burde de ikke sette unge, sårbare mennesker til å spionere, juge og tyste på dem. Kontraterrorisme er riktignok ingen søndagsskole, men det vitner om desperasjon og sviktende dømmekraft.

I Traavik-utvalgets rapport, som ble lagt fram før jul, ble PST framstilt som en tungrodd, introvert og feilfokusert sikkerhetstjeneste som hadde ligget med brukket rygg siden Lund-kommisjonen i 1996 dokumenterte at PST/POT hadde bedrevet ulovlig overvåking av norsk venstreside. Amatørmessig ble ikke nevnt.

Næringsliv og urfolksinteresser

Norges to ansikter 
i Guatemala

Vi er bekymret for hvordan konflikter mellom næringsliv og urfolksinteresser spilles ut i Guatemala.

Av Tom Henning Bratlie og Jonas Ådnøy Holmqvist, Dagsavisen 20.02.2013

Utviklingsminister Heikki Holmås skriver i sitt innlegg 12. februar at de fleste mayaer lever i fattigdom og må kjempe for retten til jord, vann og andre naturressurser. Holmås skriver om hvordan Norge støtter urfolks kamp for rettigheter, et arbeid vi absolutt slutter opp om og som mange i sivilsamfunnet aktivt tar del i. Vi er derimot bekymret for hvordan konflikter mellom næringsliv og urfolksinteresser spilles ut i Guatemala, og Holmås’ korte forvissning om at alle norske investeringer skal være etiske, gjør lite for å forklare hvorfor Oljefondet og Norfund er investert i skadelige prosjekter i Guatemala.

At norske myndigheter følger opp massakren i Totonicapan vitner også om hvordan Norge tar et aktivt og betydelig ansvar for den alarmerende menneskerettighetssituasjonen i landet. Dette er veldig positivt. Men når statens investeringer på den andre siden gjør situasjonen vanskeligere for urfolk, er det ikke bare samstemthet vi mangler, norske investeringer bidrar til vesentlige menneskerettighetsbrudd.

Guatemala er et land med mange uavklarte konflikter om land og ressurstilgang. I en slik kontekst kan næringslivsinvesteringer bidra til å gjøre vondt verre. Vannkraft og gruvedrift er to sektorer som er spesielt eksponert for dette. Som utviklingsministeren beskriver kan det være en kamp for urfolksgrupper i Guatemala å få realisert rettigheter og slippe undertrykkelse fra staten. Retningslinjene for Norfunds investeringer sikrer ikke en vurdering av disse konfliktlinjene. I Guatemala er staten en viktig premissleverandør for næringsutvikling, en stat som styres av en økonomisk elite med tette bånd til hæren og media. Når man i en slik kontekst er med på prosjekter som ender med opptøyer, drap og militært portforbud, er det mange ting som har gått galt på veien.

Goldcorp er ett av flere store gruveselskap Oljefondet har investert i som har kontroversielle forhold til lokalbefolkningen i Guatemala. Det er påvist fra flere uavhengige hold at drikke- og grunnvannet i området rundt Goldcorps gruver inneholder store konsentrasjoner av tungmetaller. Protester er møtt med trusler, vold og drap. Vi er som Holmås opptatt av at etiske investeringer kan skape utvikling, men Hidro Santa Cruz og Goldcorp viser at det er alvorlige mangler i etterlevelsen av etikken.

For at regjeringen skal være med på å støtte et Guatemala med mindre forskjeller, mindre konflikt og en bedre hverdag for mayaene, må både bistandsprosjekter og investeringer hvile på de samme etiske prinsippene.

Bizarro nr 12

Rødt lefler ikke med velgerne. Råkken råll!

Partiet Rødts valgfrieri: Øk skatten med seks prosent!

MER SKATT: Partiet Rødt vil sikre den norske velferden med øke skatten med seks prosent frem mot år 2060. Foto: Scanpix

Av Rune Kjos og Nicklas Storeng Smelror, TV2 Nyheter 22.03.2013

Må til for å sikre nordmenns velferd fram til 2060.

Regjeringen la tidligere denne måneden frem Perspektivmeldingen for 2013, og spådde utsiktene for norsk økonomi frem til år 2060. Jobb mer og lenger, var beskjeden fra stats- og finansministeren, for å sikre den norske velferdsstaten i årene fremover.

Vi kan jobbe som i dag, men må betale mer skatt, er svaret fra lederen i partiet Rødt, Bjørnar Moxnes.

Økt skatt

Partiet har landsstyremøte denne helgen, og mener den norske velferdsstaten vil sikres om norske arbeidstakere betaler seks prosent mer skatt frem mot 2060. Moxnes mener mange norske arbeidstakere ikke har kapasitet til jobbe mer, og at tidsklemma setter en stopper for mulighetene til å jobbe flere arbeidstimer.

– Vi kan ha råd til god felles velferd uten å jobbe mer hvis vi øker skattene med omtrent seks prosent fram til 2060. Spørsmålet er om du vil ha mer igjen i lommeboka hvis vi gjør det. I dag har nordmenn med en god middels inntekt cirka 316.000 kroner etter skatt i lommeboka. Øker vi skattene med seks prosent vil du ha 550.000 kroner igjen etter skatt i lommeboka i 2060. Da justert for inflasjon, sier Moxnes til TV 2.

Til tross for at en skatteøkning på seks prosent vil ha store utslag for norske lønnsmottakere, mener Moxnes forslaget ikke vil skremme vekk potensielle velgere under høstens valg. Moxnes presiserer at det er seks prosent av fremtidig BNP.

– I Norge har venstresiden vunnet mange valg ved å si at man ønsker velferd foran skattelette. Det er fullt mulig å si til norske folk at du enten kan få noe mindre mer privat, god velferd og mindre arbeidstid. Eller full lommebok, jobbe døgnet rundt og heller ikke god velferd. Med et sånt valg tror jeg folk flest vil ønske å ha litt tid med familien og venner, og litt mindre i privat lommebok, sier Moxnes.

JOBB MER: Statsminister Jens Stoltenberg og Finansminister Sigbjørn Johnsen la tidligere denne måneden ut Perspektivmeldingen for 2013. Jobb mer og lenger, var beskjeden for å sikre den norske velferden i årene fremover. Foto: NTB Scanpix

Millionærskatt

Partiet er klare på at de som tjener mest må ta et større ansvar for å sikre den norske velferden med skattekroner. Dette vil de gjøre med å innføre et inntektstak i Norge.

– Fordelen med skattesystemet er at vi samtidig kan sørge for utjevning av forskjellene, som også et bredt flertall i Norge ønsker. Vi ønsker et samfunn med mindre forskjell mellom folk, og da kan vi bruke skattesystemet til å sørge for bedre fordeling, men også sikre nødvendig finansiering av velferden i fremtiden. Vi ønsker en millionærskatt. I likhet med kjente radikale folk som Olav Thon og Kåre Willoch, så mener vi at det er mer enn nok å tjene halvannen til to millioner kroner i året, sier Moxnes.

– Skal det ikke være lov å tjene to millioner kroner?

– Det at Statoil-sjefen tjener flere titalls millioner kroner mens en sykepleier tjener omkring tre-firehundretusen kroner, det er ikke riktig at det skal være så store forskjeller. Vi trenger å hente inn mer fra toppen for å kunne gi mer til vanlige folk også, sier partilederen.

Videobransjens svanesang

I de fleste bydeler, tettsteder og bygder fantes det ett eller flere steder der man kunne leie film, treffe venner og drikke Coca. Videosjappene var ekte kulturformidlere.
Foto: Olav Olsen

En kulturinstitusjon har gått bort

Videobransjen har gitt opp. De renner ikke ned dørene hos kulturministeren og ber henne lage en lov som ivaretar videosjappa som møtested eller kulturinstitusjon.

Bård Kleppe Forsker ved Høgskolen i Telemark, Aftenposten 22.02.2013

Samtidig som bokbransjen lobber og jobber for å beskytte bokhandlere og forlag i lovs form, ligger en annen kulturinstitusjon med brukket rygg. De færreste har løftet en kulturpolitisk finger for å hindre at en av landets mest utbredte kulturformidlere havner på historiens skraphaug. Jeg snakker ikke om bibliotekene, men om videosjappa.

La dette være min kulturpolitiske hyllest (eller nekrolog) til disse.

Movie-box og halvmørke

Da VHS-formatet vant terreng tidlig på 80-tallet, tittet den ene lille videokiosken fram etter den andre. I dunkel belysning med vegg-til-vegg-teppe på gulvet inneholdt disse et univers som målbandt de fleste tiåringer som gikk inn. Her kunne man studere hyller med overskriftene «komedie», «action», «drama» eller «thriller». Hadde man mot nok, kunne man studere coverne i kategorien «skrekk» og de dristigste av oss kastet også et blikk mot hylla med «erotikk».

Dersom man hadde samlet nok flasker eller lommepenger, kunne man leie med seg en film hjem. Min far kjøpte tidlig en videospiller, så vi slapp å bruke penger på movie-box. Etter en halv times overveielser ble vi tilslutt enig om hvilken film vi skulle se: «Mannen med den nakne pistol», en actionkomedie som den gang var min definitive favorittsjanger.

Rolf, mannen bak disken på min lokale videosjappe, var autoriteten. Han hadde sett de fleste filmene i kiosken og kunne fortelle inngående om handlingen og skuespillerne i dem. Han viste hvilke filmer som var knæsje, og hvilke som var «grinefilmer». Når jeg sa jeg likte actionkomedier, visste han akkurat hvilke filmer jeg burde se.

Så mye dressing man ville ha

Etter hvert som videoutleien steg i popularitet, flyttet de små, mørke sjappene inn i større og lysere lokaler. Mystikken var ikke lenger den samme, men en ny, eksotisk dimensjon ble introdusert, duften av burgere og pommes-frites. Dette var selvsagt kostbart og lot seg ikke kombinere med videoleie, men det fantes en mulighet. For en krone fikk man varmet et pølsebrød som man fritt kunne smakssette med så mye dressing man ville.

Vi hang mye på videosjappa i min barndom, de fleste gjorde det. Her holdt man seg oppdatert på siste nytt innen populærkultur, slik at man enkelt kunne svare «Sylvester Stallone», dersom noen testet ens filmkunnskaper.

Jeg var ikke alene om å ha en videosjappe i nabolaget. I de fleste bydeler, tettsteder og bygder fantes det ett eller flere steder der man kunne leie film, treffe venner og drikke Coca. I den kulturpolitiske debatten, så vel som debatten om by- og bygdeutvikling, er møtesteder et sentralt tema. Bibliotekene og museene skal fungere som møtesteder, det skal også kulturhusene eller bokhandlerne. Enkelte bokhandeler kan også tilby servering. Da blir det bokkafeer. Har man en bokkafé, så har man det greit.

Videosjappene hadde alt dette. De var kulturformidlere og kunne når som helst servere en fullverdig middag eller et lett kaffemåltid. De var møtesteder der ungdom kunne samles, eller et sted der barn fikk sitt første møte med populærkulturen.

Ingen forkjempere

Det er de ikke lenger. Digitaliseringen, med sine get-bokser og Netflix-kontoer, har for lengst feid over landet og sopt med seg videosjappene også. De ble overflødige, akkurat som bokhandlere kan bli overflødige når folk innser at også bøker kan lastes ned på samme måte. Vi trenger ikke lenger Rolf. Hans kompetanse har blitt erstattet av filmanmeldere og bloggere som kan anbefale hvilken film du skal streame. Rolf visste hva som var min favorittsjanger, men det gjør etter hvert get-boksen også.  

Videobransjen har gitt opp. De renner ikke ned dørene hos kulturministeren og ber henne lage en lov som ivaretar videosjappa som møtested eller videosjappa som kulturinstitusjon. Det kunne de gjort, for deres argumenter ville vært gode, men de gjør det ikke. For folk er forskjellige.

Takk til videosjappa for det du en gang var. Noen av oss kommer fortsatt til å savne deg.

Black Debbath - Debbathliv

PST!

Rødt reagerer sterkt på PST-overvåking

Rødt-leder Bjørnar Moxnes mener PSTs «enhet for kontraekstremisme» bør legges ned.

Aftenposten, NTB 21.02.2013

Brennpunkt-dokumentaren der Christian Høibø sto fram som PST-infiltratør har fått SV og partiet Rødt til å reagere, skriver Klassekampen torsdag.

Det som særlig får venstresidens politikere til å reagere, er at Høibø har gitt PST informasjon om medlemskap og abonnementslister i gruppa Internasjonale Sosialister.

Rødt har besluttet å sende et brev til justisminister Grete Faremo (Ap) med spørsmål om hva hun har visst om PST-metodene som dem Brennpunkt-dokumentaren avslører.

- Kan ikke skyve foran seg

- Vi tar det for gitt at Stortingets EOS-utvalg vil behandle saken, men Faremo kan ikke skyve utvalget foran seg. Dette er hennes politiske og konstitusjonelle ansvar, og hun må raskt komme på banen, sier Rødt-leder Bjørnar Moxnes til Klassekampen.

Han mener også at PSTs «enhet for kontraekstremisme», som blir omtalt i Brennpunkt-dokumentaren, bør nedlegges.

- PST har brukt Høibø i nærmere ti år for å overvåke et åpent politisk miljø i strid med det som står i instruksjonene for sikkerhetspolitiet. Dette er en inkompetanse som ikke bare bør opprøre venstresiden, men alle som er opptatt av fred og sikkerhet, sier Moxnes. (©NTB)

George is a COMMUNIST

Kramer is a COMMUNIST

Bizarro nr 11

Suicidal Tendencies - I Wasn't Meant To Feel This/Asleep At The Wheel

Den fabelaktige norske rettsstat...

Staten forfølger rom

Menneskerettigheter: Rom fratas en av de mest fundamentale rettigheter som skal tilkomme individer i en rettsstat. Den kollektive forfølgelsen av rom er etnisk diskriminering.

Av Joron Pihl, Dagsavisen 18.02.2013

Det norske demokratiet er grunnlagt på prinsippene om menneskers likeverd og likhet for loven. Menneskerettighetene som er inkorporert i norsk lov, skal gi det enkelte individ vern mot eventuelle overgrep fra myndigheter eller institusjoner.

Men hva skjer når rettsstatens prinsipper settes på prøve i møte med tilreisende rom?

Den norske stat har gått til sak mot 60 rom som slo leir ved Sognsvann i Oslo. Staten krevde retten til å jage bort («tvangsfravike») beboerne ved Sognsvann, om nødvendig med makt. Oslo byfogdembete ga staten medhold (14.11.2012). Dermed har den norske stat og rettsvesenet legalisert fysisk tvangsfordriving av 60 rom fra 36.000 mål av statens eiendom i Oslo. Staten har sørget for at rom ikke kan slå seg ned noe sted i Nordmarka.

Rom er den største minoriteten i Europa, og den mest forfulgte i alle europeiske land. Rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter legger til grunn at rom har krav på særskilt beskyttelse mot forfølgelse og diskriminering. Stortinget har lagt til grunn at norsk statsborgerskap ikke var en forutsetning for å omfattes av rammekonvensjonen.

På tross av dette påstår regjeringen at rammekonvensjonen ikke forplikter norske myndigheter i møte med tilreisende rom. Departementet skriver (8/8-12) til beboerne i leiren ved Sognsvann at rom som bor kortvarig i Norge ikke er omfattet av Rammekonvensjonen. De anses som EØS-borgere på korttidsopphold i Norge. Dette står i motstrid til departementets rapport til Europarådet om implementering av rammekonvensjonen i juli 2010, der det het at tilreisende rom som hovedregel omfattes av rammekonvensjonen selv om de ikke har langvarig tilknytning til Norge.

Etter at staten har skaffet seg legitimitet til å jage 60 rom vekk, følger Oslo-politiet opp, og krever endring av politivedtekten § 2-1 for å kunne jage rom som overnatter utendørs. Politiet foreslår forbud mot «å overnatte utendørs på offentlig sted i tettbygd strøk uten tillatelse fra grunneier og politiet. Likt med overnatting utendørs regnes overnatting under broer eller andre konstruksjoner, i motorvogn, i telt, under presenning eller i provisoriske byggverk.» Til og med overnatting i egen bil blir forbudt.

Politiet jager rom ved å vekke dem om natten, kjøre dem ut av byen og etterlate dem der. Roms eiendeler beslaglegges. Rom som jages av politiet på denne måten er ikke mistenkt for lovbrudd. De utsettes for kollektive arrestasjoner og fysisk fordriving. Verken staten eller Oslo-politiet bryr seg om å identifisere hver enkelt rom som jages bort. Staten og politiet behandler rom som om de ikke er mennesker med navn og identitet. De behandles ikke som individuelle rettssubjekter. Rom fratas med dette en av de mest fundamentale rettigheter som skal tilkomme individer i en rettsstat. Den kollektive forfølgelsen av rom er etnisk diskriminering.

Nå vil politiet hindre rom i å skaffe seg penger til livets opphold ved gatearbeid i form av sang, musikk og innsamling av penger. Forslaget om endring av politivedtekten i Oslo er fremmet av Libe Rieber-Mohn (Ap) og Rina Mariann Hansen (Ap). Restriksjon mot innsamling av penger retter seg mot tigging. Nok en gang er det Arbeiderpartiet som går i spissen for legalisering av forfølgelsen av rom. Tigging er lovlig i Norge.

Antisiganisme er rasisme som retter seg spesielt mot rom - en dehumanisering og institusjonell rasisme som næres av historisk etnisk diskriminering. I Norge er den norske stat den mektigste pådriver for antisiganisme i Norge. Og domstolen følger opp og legaliserer tvangsfordriving av rom.

Den norske stat og norsk politi har 70 år etter den andre verdenskrig bedt den jødiske befolkningen i Norge om unnskyldning for den norske medvirkningen til utrydding av de norske jødene. En av de viktigste historiske lærdommene av Holocaust var at stigma, dehumaniseringen av jødene og politiske og juridiske tiltak som fratok dem eksistensgrunnlaget og demokratiske rettigheter, la grunnlag for deportasjonene og utryddelsene.

Antisiganisme bidro til at også norske rom ble utryddet. I dag beskytter staten og politiet jødene mot antisemittisme. Men myndighetene har ikke trukket lærdom av historien i forhold til rom. Nå forventer vi at staten og politiet beskytter rom mot antisiganisme.

Når stat og politi fordriver rom fra offentlig og privat grunn, hva forteller dette om den norske rettsstaten? Når staten, domstolen og politiet knesetter som prinsipp at rom ikke skal behandles som individuelle juridiske subjekter på lik linje med andre mennesker i samfunnet, hva innebærer dette? Hva forteller det at statens og politiets kollektive forfølgelse av rom legaliseres av rettsapparatet? Da er det innført unntakstilstand for én etnisk minoritet i Norge - for rom. De er fundamentalt ekskludert. Fratatt grunnleggende eksistensbetingelser og demokratiske rettigheter. Forfulgt som gruppe av staten og politiet. Uten den rettsbeskyttelse som tilkommer andre borgere i Norge og Europa.

Denne unntakstilstanden og uretten som staten, rettsvesenet og politiet legaliserer, forandrer Norge - for alle. Denne unntakstilstanden må oppheves. Derfor er forsvar av roms demokratiske rettigheter, deres eksistensbetingelser og rett til et verdig i liv i Norge et helt nødvendig forsvar av den norske rettsstaten.

«Forsvar av roms rettigheter er et helt nødvendig forsvar av den norske rettsstaten.»

Til alle som ikke liker Hege Storhaug.

Nei takk, Storhaug

Hege Storhaug, FOTO: SARA JOHANNESSEN/ SCANPIX

Hege Storhaug går igjen ut med store ord mot muslimer - og angriper særlig pakistansk kultur. Det blir litt som å høre Marie Antoinette: "Kan de ikke bare spise kake?"

Av Marielle Leraand, Dagsavisen 12.01.2013

Marielle Leraand

Pakistans befolkning som utsettes for folkerettsstridige droneangrep fra USA, som dreper småunger som løper barføtt rundt og leker. Joda, Storhaug; flott å se vestlig kultur i aksjon!

Det frihetlige demokratiet vi lever i, som frivillig går til krig mot nærmest forsvarsløse folk, som ja, lever veldig enkelt og tradisjonelt. Slik våre vestlige, norske liv også er tradisjonsbundet, må vi da også si at en vektig del av vår "norske kulturtradisjon" det siste tiåret er våre F-16 fly, som bomber den libyske befolkninga uten diskusjon blant våre norske folkevalgte, og norske soldater sendt av våre politikere, for å "ta ut fienden" på den lutfattige landsbygda i Afghanistan.

Norsk kultur -er i beste fall - en feig medløper for amerikansk utenrikspolitikk. Et uomtvistelig faktum er uansett at vårt flotte norske demokrati går til krig mot andre, fattigere og nærmest forsvarsløse land. Hvilken reklame er dét, Storhaug, for "norsk kultur" som vi kan tilby innvandrere i Norge? Er det slik at innvandrerne bare skal se bort fra den delen av den norske "demokratiske" kulturen som utspiller seg i det å gå til krig? Tror du ikke dette er noe mange, også blant etnisk norske, opplever som dypt udemokratisk og reaksjonært?

Skal vi forvente at pakistanerne heller legger vekt på den friheten kvinner har fått i vårt samfunn? Kvinner som vi ser i reklamen for vår frihet. Ja, disse vet du, som har aupair, personlig trener og vaskehjelp og som kan gå kledd som de "vil"? Hva med å ta med at norsk kultur også innebærer et objektivert ideal for kvinner- samme hvor vellykka vi er i våre liv, likevel skal vi være nødt til å selge vårt utseende i bytte mot status.

De norske kvinnelige forbildene taler nemlig sitt tydelige språk. Skal du bli - eller om du så blir - berømt skuespiller, god til å synge, god til å spille fotball, eller for såvidt -som Senterungdommen nylig signaliserte - er du politisk engasjert og kvinne -kan du med fordel snart også kle av deg, for å samle inn penger til eget parti.

Når vi hører om jenter i skolealder som ikke tør å dusje med andre jenter fordi de føler skam over å ikke være så perfekte som reklamen sier at man helst skal være. Standardiseringen av kvinnekroppen i vår norske og vestlige kultur, er streng og har lite som minner om "frihet" i seg for alle som viker en tomme fra standarden. Skammen over å være kvinne i Norge er det ingen som har foretatt en grundig masseundersøkelse av.

For hvor frie er egentlig kvinner i Norge og Vesten, der vi må passe inn i et eneste bittelite bilde av: være tynn, oppføre seg "kvinnelig" (ta seg ut og ta seg av), gjøre seg seksuelt interessant i alle mulige sammenhenger ved å spille på å være sexy etter den vestlig-kulturelle oppfatningen av hva "sexy" er. En kvinne må fremdeles, i et såkalt "likestilt" samfunn, være lydig og snill -ikke brautende-, stå for å "skape hyggen" der du jobber eller i familien, være pliktoppfyllende: skoleflink, husk å trene regelmessig, spis sunt slik at du har stram kropp og like stram, plettfri ansiktshud, og ops! husk; nødvendig å dekke seg til med sminke! Ja, det er ikke lite som vår norske, kapitaldrevne, frie kultur forteller oss at kvinner skal og bør være. Hvor var det du sa "friheten" er, Storhaug?

Joda, vi kan jo velge å gå rundt i behagelige, vide joggebukser, uten sminke og klippe håret komfortabelt pinnkort, men det har visse sosiale konsekvenser. Rangeringen av mennesker i vår vestlige kultur har strenge regler, som ikke snakkes særlig høyt om. Når jeg hører slike som Storhaug som ser med lupe på pakistansk kultur, men glemmer å se det minste kritisk på vår egen, kan jeg ikke annet enn å tenke at det er typisk at det er slike som henne som får bombardere offentligheten med sitt syn. Hun utfordrer nemlig ikke mediene på hjemmebane. Hun går høyt ut, skuer utover på leit etter alt det grusomme andre kvinner med andre kulturelle rammer blir utsatt for, men nekter å snakke om hvor vondt det er i føttene etter bare et kvarters gange på de moteriktige høye hæler.

Nei, kan du, Storhaug skjønne hvorfor ikke alle kvinnelige innvandrere syns det norske og det vestlige er så fantastisk mye mer forlokkende? Kan det derimot tenkes at det ikke nødvendigvis framstår som om norsk kultur er noe sympatisk, noe å hige etter?

Joda, dersom kultur er at vi har masse penger på grunn av olje, at vi ikke har dårlig samvittighet for at vi forsøpler kloden med vårt overstadige forbruk av alle mulige ting vi bare liker å kjøpe og glemme, samt at vi er så heldige at ingen land har sendt soldater og bombefly og okkupert vårt kjære land. Dersom dette er kultur, så er det klart vi har en behagelig, om enn dekadent, norsk kultur, som mange, fattigere og mer krigsherjede deler av verdens befolkning kunne tenke seg.

Vi lever ennå i en vernet, oljesmurt velstandsboble, sier Iselin Stalheim Møller

Fra gjeldskrise til sosial krise

Mens statene er på bedringens vei, er det nå det for alvor er blitt alvor for folket.

Av Iselin Stalheim Møller, Dagsavisen 18,02,2013

ROMA (Dagsavisen): På en steintrapp i en sidegate til Romas Karl Johan sitter en eldre mann med stort, hvitt skjegg og sover. Han sitter rak i ryggen og har på seg en mørkeblå dress. Men pressen i buksene er borte og skinnskoene er møkkete, den ene hånden knuger en tøypose der han har tingene sine.

I hele Sør-Europa melder humanitære organisasjoner om stadig flere fattige og hjemløse. De «nye fattige» er mennesker som for kort tid siden hadde jobb, inntekt, et hus å bo i og livet på stell. Så mistet de alt.

De økonomiske problemene i Europa startet som en finanskrise for fem år siden, utviklet seg så til en statlig gjeldskrise før det nå er blitt en sosial krise. Bankene og finansbransjen ble reddet av statene, nå må folk flest ta statens regning gjennom nye og høyere skatter og avgifter, og kutt i velferdsgoder. For stadig flere blir prisen så altfor høy.

Ved nyttår avblåste EU-kommisjonens president José Manuel Barroso eurokrisen. Etter at sjefen for Den europeiske sentralbanken Mario Draghi i fjor sommer lovte å gjøre alt som trengs for å holde eurosonen samlet, har det vært roligere tider. Selv om de siste ukenes advarsler viser at problemene på ingen måte er over. I Italia spratt rentene i været så fort Berlusconi meldte seg på i den pågående valgkampen og det samme skjedde i Spania da statsminister Rajoy ble knyttet til korrupsjon. Men renteadvarsler er ikke noe godt mål for status på situasjonen. Markedene belønner stater som innfører tiltak mot budsjettunderskudd og statsgjeld, men de sier ingenting om konsekvensene.

Rentenivået på statsgjelden er viktig, også for folk flest. Når den er høy må myndighetene bruke mye penger på å betale renter, penger som de heller kunne brukt på mer samfunnsnyttige ting, som skole, helse og nye barnehageplasser så det blir mulig å kombinere jobb og familie. Men tiltakene som settes i gang for å få bukt med de høye rentene markedene fastsetter er direkte ødeleggende for nettopp skole, helse og nye barnehager. I både Hellas, Spania og Italia har myndighetene kuttet offentlige utgifter med hard hånd det siste året.

I serien «Kontinent i krise» i Dagsavisen forteller vi om konsekvensene for befolkningen i Europa. I de årene den økonomiske krisen har vart har beretningene om økende arbeidsledighet og håpløshet i landene som er hardest rammet mistet noe av nyhetens kraft. Men situasjonen blir bare mer og mer alvorlig i Spania, Italia, Hellas og Portugal. Det er nå arbeidsledighetspengene har tatt slutt og pensjonen og inntektene er blitt kuttet så mye at det ikke lenger går rundt.

En spørreundersøkelse fra det tyske instituttet TNS viser at hver tredje europeer ikke har noen sparepenger. Veien til fattigdom er kort. Kontrasten til Norge er slående. Vi lever ennå i en vernet, oljesmurt velstandsboble. Det gjør det desto viktigere å ta inn hva som foregår i landene vi først og fremst forbinder med glade ferieminner, god mat og livsnytelse. Ved nyttår advarte sjefen for Det internasjonale røde kors om at for første gang er Europa selv blitt et kriseområde. I både Hellas og Spania bruker organisasjonen alle de innsamlede midlene på egen befolkning. Nesten 120 millioner EU-borgere lever nå under fattigdomsgrensen og antallet bare øker.

Å fortsette å skattlegge et allerede hardt presset folk enda hardere, kutte tilskudd til skoler og universiteter og strupe helsevesenet er ikke veien ut av de alvorlige problemene Europa sliter med. Oppmerksomheten må rettes mot jobbene. En fersk rapport fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO om årets arbeidsmarkedstrender er nedstemmende lesning. Etter en liten bedring i 2011 spår den at ledigheten i EU kommer til å fortsette oppover dette året og først sakte begynne å synke fra neste år. Og da på grunn av et bedre arbeidsmarked utenfor eurosonen. Særlig dramatisk er det at antallet unge mennesker som står uten noen som helst form for aktivitet, arbeid, studier eller opplæring vil fortsette å øke. Aldri tidligere har så mange unge vært så lenge uten jobb, advarer ILO.

I 2013 må diskusjonen om eurokrisen handle mindre om renter, markeder og ratingbyråer. Det må handle mindre om økonomi og mer om mennesker. For folk flest i Sør-Europa har ikke følt at krisen er på bedringens vei det siste halvåret. For dem har det i stedet handlet om truende arbeidsledighet, nye skatter, dyrere medisiner og dyrere strøm. Sparetiltakene som innføres gjør markedene glade, men de knekker folket.

Sjefredaktøren anbefaler boken "Gravskrifter" av Bjørn Magne Moen

Av JON H. RYDNE og GEIR OTTO JOHANSEN (foto)

Jon H. Rydne,  VG 24.12.2012

TRONDHEIM (VG) Bjørn M. Moen (42) finner fred på kirkegårder. Han har bokstavelig talt ruslet på gravenes render i mange år og lest minneordene vi har risset inn på våre kjære avdødes gravsteiner.

– Kirkegårder og gravlunder er fredfulle steder – noen av de siste stille offentlige rom vi finner i vår støyende tid. De egner seg til ettertanke rundt det som er viktig i livet. Gravskriftene forteller også noe om samfunnet – hvilke normer og verdier som gjelder gjennom skiftende tider. sier Moen.

Gjennom flere år har han samlet gravskrifter og skrevet bok om dem, «Gravskrifter. Essay».

– Er du spesielt opptatt av døden?

– Jeg tror mange nordmenn har et sterkt forhold til kirkegårder. I adventstiden drar mange og tenner lys på gravene til sine kjære avdøde. Det er en vakker skikk som betyr mye for folk. Det skader heller ikke å reflektere over at vår tid på jorden er begrenset; kanskje kan det faktisk berike våre liv, reflekterer Moen.

– Men du har nok rett i at jeg er mer opptatt av døden enn det som er vanlig. Min far døde da jeg var bare ni år gammel, så jeg ble tidlig konfrontert med den. Jeg føler at vi moderne mennesker ofte fortrenger døden i for stor grad. Dette preger samfunnskollektivet også – hvordan vi fortrenger dødens realitet, alt mens vi lar oss underholde av vold og død på TV eller i filmer/bøker. Karl Ove Knausgård åpner jo sin romanserie «Min kamp» med nettopp å beskrive dette fenomenet på en gripende måte, sier Moen.

– Er gravskriftene i ferd med å forandre seg?

– Fremdeles finner vi ofte de tradisjonelle gravskriftene, som for eksempel «Hvil i fred» og «På gjensyn». Flertallet ønsker nok stadig «å være på den sikre siden», og da velger de gjerne noe velprøvd og tradisjonelt.

Men Moen ser også nyskapning:

– På gravsteinen til en soldat i Frelsesarmeen står det eksempelvis «Forfremmet til herligheten»! Soldaten har gått gradene i det dennesidige, og nå er han kvalifisert til det siste og høyeste stillingsopprykk, forteller Moen med et smil.

– Lar vår tid seg nå avlese i gravskriftene?

– Ja, mange i dag ønsker et mer individuelt uttrykk på gravsteinen, både i inskripsjon og bruk av symboler. Man ønsker å fange inn noe personlig.

«Fotball er gøy»

– Langt de fleste gravskriftene er det pårørende som har valgt, og det er jo dem som kommer til graven for å minnes sine kjære. Et eksempel kan være gravskriften «Fotball er gøy». Eller en jente som sikkert var glad i hester; hennes pårørende har latt et hestehode pryde gravsteinen, forteller Moen.

Moen påpeker også at språket er i forandring.

– Jeg observerer at noen nå bruker dialekt, som gir en spesiell nærhet og intimitet. På flere gravsteiner står det for eksempel «Glad i dæ». Generelt kan du si at det er en trend å karakterisere avdøde og individualisere inskripsjonen, sier Moen.

– Uttrykk fra andre kilder enn Bibelen eller salmeboken er også vanligere; det samme ser vi jo i dødsannonser. En innskrift har for eksempel et Pink Floyd-sitat: Shine on you crazy diamond, som er fra platen «Wish You Were Here» fra 1975.  Og på en ung manns gravstein har familien blant fått risset inn «Rock on, Petter», forteller Bjørn M. Moen.

– Er du religiøs?

– Det har vært et poeng for meg i boken ikke å flagge mitt eget syn på om det finnes et liv etter døden eller ei. Men det har jo slått meg under arbeidet med boken at kristendommen har en mye svakere stilling i Norge i dag enn bare for noen få tiår siden. Det viser seg blant annet i et mye større mangfold i gravskrifter/symboler på kirkegårdene, sier Moen.