Sylvilismen

Sylvilismen: En kort guide

Enten er du med meg, eller så er du mot folket.

Av Hege Ulstein, Dagsavisen 21. november 2016

Vi kommer ikke til å få trumpisme i Norge. Vi har jo sylvilismen allerede.

Selvfølgelig er ikke Sylvi Listhaug Donald Trump. Donald Trump vil bygge en mur mot Mexico og han vil at mexicanerne skal betale for den. Sylvi Listhaug vil ikke det. Hun vil bygge et gjerde mot Russland og hun vil at norske skattebetalere skal betale for det. Også når det viser seg at gjerdet er satt opp feil og må flyttes én centimeter.

Donald Trump vil deportere innvandrere. Kanskje ikke så mange som 11 millioner, det kan hende han nøyer seg med tre millioner. Sylvi Listhaug vil ikke det. Hun deporterer omtrent 8000 i året. Med det tempoet må hun sitte som innvandringsminister i 375 år før hun har sendt ut tre millioner. Men hun trenger bare å sitte i åtte år før hun har kastet ut like mange som Trump ønsker, i forhold til folketallet. Det må kunne være innen rekkevidde.

Selvfølgelig er ikke Sylvi Listhaug Donald Trump. Donald Trump bruker Twitter og har over 15 millioner følgere. Sylvi Listhaug foretrekker Facebook og håper å få 100.000 følgere der, i det hun kaller «det fantastiske fellesskapet». Det vil i så fall tilsvare 1,92 prosent av Norges befolkning. Sylvi Listhaug har dessuten sin egen blogg. Donald Trump har bare sitt eget realityshow.

Donald Trump sier at klimaendringene er noe kineserne har funnet på for å ødelegge for USA. Sylvi Listhaug synes ikke det. Hun har sagt at klimaendringene er en unnskyldning for å innføre mer skatter og avgifter her i Norge. Det er en veldig komplisert unnskyldning, kanskje. Men likevel.

Til og med Sylvi sier at Donald har hatt «noen utspill som er drøye, det skal sies». Men Sylvi har aldri drøye utspill. Det er en viktig forskjell på sylvilismen og trumpismen. Trump sparker i alle retninger. Sylvi sparker oppover. Hun er folk flest, i utrettelig kamp mot dem som bestemmer. De andre, eliten. Sylvi snakker på vegne av det norske folk. Det spiller ingen rolle at hun egentlig bare representerer en tiendedel av oss. Hvis du er mot Sylvi, er du mot folket. Det er rett og slett noe litt unorsk ved å være uenig med Sylvi. Litt ukristelig også, for Sylvi er for kristne verdier. Og du er vel ikke mot den norske, kristne verdiarven? Er du vel?

Sylvi har gått på elitekurs. Hun traff mannen sin der. Hun vant konkurransen om å være den beste på hele elitekurset. Hun har fått etterlønn på 80.000 i måneden fra Oslo kommune og dratt til Thailand på ferie for pengene. Hun sitter i regjering, hun møter kongen hver fredag og tjener nesten dobbelt av det som er snittlønna i Norge. Men de som tror at Sylvi er en del av eliten, forstår ikke sylvilismen. Den handler ikke om politisk, økonomisk eller annen formell makt. Det handler ikke engang om akademisk eller kulturell kapital. For å si det rett ut, er det noe dette ikke handler om, er det nettopp det.

Den eneste eliten som er relevant i sylvilismen er meningseliten, den eneste kapitalen som er gangbar mynt, er ideen om folket. Den eneste makten som er interessant, er definisjonsmakten.

Sylvilismen er en verdikamp. Den kjempes utelukkende på de arenaene som ennå ikke er erobret. Sylvilismen vil til den slagmarken der meningsbærerne, godhetstyrannene, ekspertene og forståsegpåerne er fienden. Sylvilismens mål er ikke å vinne politisk eller økonomisk makt, det har den jo allerede. Den skal vinne ideologisk makt. Og da må den peke ut de rette motstanderne. Det bør helst være litt uklare størrelser som folk selv kan fylle med sine egne bilder. Hvem er feministeliten? Det kommer an på hvem du spør. En godhetstyrann kan være så mangt. De politisk korrekte meningsbærerne likeså.

I sylvilismen fører man høvelig tale. Man er ikke vulgær, sånn som i trumpismen. Dette har Sylvi selv påpekt. Men samtidig må man kunne kalle en spade for en spade. Det må være lov å si at meningsmotstandere er maniske, parodiske eller at de tuller og at det er på tide at de blir voksne.

I sylvilismen må den som kritiseres ikke finne på å ta igjen. Da bekrefter man bare at man tilhører en elite som driver med meningssensur og som tror den kan diktere hva som er rett og hva som er galt. At man er en forståsegpåer som vrir og vrenger på alt. «Det virker som de helst vil at jeg skal sitte ned og holde munn», kan Sylvi svare da.

Sylvilismen kan ikke anse sitt mål som nådd før venstresidens ideer er konkurs, bankerott, er borte for alltid. Først da kan Folk leve i trygghet for at ikke meningsbærerne kommer og forteller dem hva som er godt og hva som er ondt.

På veien kan sylvilismen også sørge for at drøset går i offentligheten. Om kirkebesøk, klesstil, feministelite, hva som er passende og upassende språkbruk, hvem som er verst hva som er norsk. Imens stenges grensene, ytelsene til de fattigste kuttes og de rikeste får mer – nesten uten at noen snakker om det.

Sådan er sylvilismen.