Joan C. Williams om arbeiderklassen i USA

Hva mange mennesker ikke forstår om arbeiderklassen i USA

Av Joan C. Williams , Pål Steigans blogg - steigan.no - 22. november 2016

Joan C. Williams er Distinguished Professor of Law og grunnlegger og direktør for Center of WorkLife Law ved University of California, Hastings College of the Law.

Svigerfaren min vokste opp på blod-suppe. Han hatet det. Om det var på grunn av smaken eller ydmykelsen, fikk jeg aldri vite. Hans alkoholiserte far drakk jevnt og trutt opp familiens inntekt og familien hadde ofte knapt med penger til mat. De ble kastet ut fra den ene leiligheten etter den andre.

Han forlot skolen i åttende klasse for å hjelpe til med å forsørge familien. Til slutt fikk han en god, trygg jobb han hatet inderlig, som inspektør på en fabrikk der de framstilte maskiner som måler fuktighetsnivåer på museer. Han forsøkte å starte opp flere bedrifter ved siden av, men ingen av dem gikk rundt, så han beholdt jobben i 38 år. Han tok steget opp fra fattigdom til et middelklasse-liv: bilen, huset, to barn i katolsk skole, en kone som arbeidet bare deltid. Han arbeidet uavbrutt. Han hadde to jobber i tillegg til fulltidsjobben; en som hagearbeider for en lokal kakse og en annen der han slepte søppel til fyllinga.

Gjennom 1950- og 60-tallet leste han The Wall Street Journal og stemte republikansk. Han var forut for sin tid: en hvit «blue collar» mann (amerikansk uttrykk for produksjonsarbeider – i blå arbeidsskjorte) som mente fagforeningen var en gjeng fjols som tok pengene dine og aldri ga deg noe tilbake. Fra 1970 begynte mange hvite arbeidere å følge hans eksempel. Nå har kandidaten deres vunnet president-stolen.

I månedsvis var det eneste som overrasket meg ved Donald Trump, mine venners forbløffelse over hans suksess. Det som har drevet den fram, er den klasse-kulturelle kløften.

Et lite kjent element ved denne kløften er at den hvite arbeiderklassen (WWC) har sterk motvilje mot akademikere, men beundrer de rike. Klassemigranter («white collar»-akademikere født i «blue collar»-familier) forteller at «personer med akademisk utdanning var generelt ansett som suspekte» og at ledere er høyskole-unger «som ikke har peiling på noe som helst, men er full av idéer om hvordan jeg må gjøre jobben min,» sa Alfred Lubrano i boka «Limbo». 

I boka «Fear of Falling» fra 1990 forteller Barbara Ehrenreich at hennes «blue collar»-far «kunne ikke si ordet doktor uten å bruke forstavelsen kvakksalver. Advokater var vinkelskrivere… og professorer var uten unntak bløffmakere.» Anette Lareau fant en voldsom motvilje mot lærere, som ble sett på som nedlatende og lite hjelpsomme.

I boka «The Dignity of Working Men» fant også Michèle Lamont motstand mot akademikere – men ikke mot de rike. «(Jeg) kan ikke angripe noen for å ha suksess», sa en arbeider til henne. «Det er mange folk der ute som er velstående og jeg er sikker på at de har arbeidet beinhardt for hver cent de eier», skjøt en lager-ekspeditør inn. Hvorfor denne forskjellen? For det første har de fleste «blue collar»-arbeidere lite direkte kontakt med de rike bortsett fra gjennom TV-serien «Lifestyles of the Rich and Famous». Mens akademikere gir dem ordrer hver dag. Drømmen er ikke å bli en del av den øvre middelklassen, med deres uvante mat, familier og vennskapsforhold. Drømmen er å leve i ditt eget klasse-miljø, hvor du føler deg komfortabel – bare med mer penger. «Det viktigste er å bli uavhengig og bestemme selv i stedet for å ta imot ordre fra andre», sa en maskinoperatør til Lamont. Å eie sin egen bedrift – det er målet. Det er en annen side ved Trumps appell.

I kontrast til dette, personifiserer Hillary Clinton den toskete arrogansen og selvgodheten i den akademiske eliten. Toskeskapen: buksedressene. Arrogansen: epost-serveren. Selvgodheten: hopen av bedrøvelige (deplorables). Enda verre: hennes blotte tilstedeværelse gnir det inn; selv kvinner fra hennes klasse kan behandle menn fra arbeiderklassen uten respekt. Se hvordan hun nedlatende kaller Trump uegnet til å inneha et presidentembete og avskriver tilhengerne hans som rasistiske, sexistiske, homofobe og fremmedfiendtlige.

Trumps direkte måte å snakke på slår an i forhold til en annen «blue collar»-verdi: Klar tale. «Direkte, klar tale er en norm i arbeiderklassen,» bemerker Lubrano. Som en annen «blue collar»-mann fortalte ham: «Hvis du har et problem med meg, kom og snakk med meg. Hvis det er en måte du vil ha ting gjort på, kom og snakk med meg. Jeg liker ikke folk som driver med hyklerske spill.» 

Klar tale blir ansett som noe som krever mannlig mot, i stedet for å være en «fullstendig pyse og feiging,» som en elektronikk-tekniker sa til Lamont. Selvsagt appellerer Trump. Clintons fjollete innrømmelse av at hun snakker på én måte offentlig og på en annen måte privat? Enda et bevis på at hun er en hyklersk bløffmaker.

Mannlig verdighet er en viktig ting for arbeiderklassemenn – og de føler ikke at de har det. Trump lover en verden fri fra politisk korrekthet og et steg tilbake til en æra der menn var menn og kvinner kjente sin plass. Det er trøste-mat for menn med videregående skole-utdanning som kunne vært svigerfaren min, hvis de hadde vært født 30 år tidligere. I dag føler de seg som tapere – eller, de gjorde det, fram til de møtte Trump.

Thomas Hart Benton: Instruments of Power from America Today, 1930–31 / The Metropolitan Museum of Art

Mannlig verdighet er en viktig ting for de fleste menn. Det er også statusen som forsørger. Mange måler fortsatt sin maskulinitet ut fra beløpet på lønnsslippen. Lønningene til hvite arbeiderklassemenn gikk nedover i løpet 1970-årene og fikk et nytt kraftig slag under Den Store Resesjonen. Hør, jeg skulle ønske mandighet ga seg utslag på en annen måte. Men de fleste menn, i likhet med de fleste kvinner, etterstreber å oppfylle idealene de er vokst opp med. For mange «blue collar»-menn er alt de ber om en grunnleggende menneskelig verdighet (den mannlige varianten). Trump lover å gi dem det.

Demokratenes løsning? 

Nylig publiserte New York Times en artikkel som anbefalte menn med videregående utdanning å ta «pink collar»-jobber. (Pink collar – beskriver tradisjonelle kvinne-jobber, ofte i service-yrker, og ofte relativt dårlig betalt. Overs. anm.) Snakk om ufølsomhet. Merk at menn fra eliten ikke akkurat flommer inn i tradisjonelle kvinneyrker. Å anbefale dette for menn fra den hvite arbeiderklassen bare nører opp under klasseraseriet.

Er ikke det som skjedde med Clinton urettferdig? Selvfølgelig er det det. Det er urettferdig at hun ikke var en troverdig kandidat før hun var så overkvalifisert at hun plutselig ikke lenger kvalifiserte på grunn av tidligere feilgrep. Det er urettferdig at Clinton blir kalt en «nasty» (vemmelig) kvinne mens Trump blir oppfattet som en ekte mann. Det er urettferdig at Clinton gjorde det så bra i den første presidentkandidat-debatten bare fordi hun pakket sitt kandidatur inn i et slør av femininitet. Da hun gikk tilbake i angrepsmodus, var det den rette tingen å gjøre for en presidentkandidat, men den gale tingen å gjøre for en kvinne. Valget viser at kjønnsdiskrimineringen stikker dypere og sitter hardere fast enn de fleste forestilte seg. Men kvinnene står ikke sammen: Hvite arbeiderklasse-kvinner stemte for Trump med en kjempemargin over Clinton – 62 prosent mot 34 prosent. Hvis de hadde delt seg halvt om halvt, ville hun ha vunnet.

Klasse trumfer kjønn og er en del av drivkraften i amerikansk politikk. De som utvikler politikken i begge partiene – men spesielt demokratene, hvis de ønsker å gjenvinne majoriteten – er nødt til å huske på fem vesentlige punkter:

Forstå at arbeiderklasse betyr middelklasse, ikke fattige

Terminologien her kan være forvirrende. Når progressive snakker om arbeiderklassen, er det typisk at de mener de fattige. Men de fattige, de 30 prosentene av familier i USA som havner på bunnen, er veldig annerledes enn de som i praksis befinner seg i midten: de 50 prosentene av amerikanske familier med en middelinntekt på 64.000 dollar i 2008. Dette er den virkelige middelklassen, og de kaller seg selv enten middelklasse eller arbeiderklasse.

«Det som virkelig irriterer meg er at demokratene forsøker å tilby politikk (betalt sykefravær! minimumslønn!) som ville hjelpe arbeiderklassen,» skrev enn venn til meg nylig. Noen få dagers betalt sykefravær kan ikke forsørge en familie. Heller ikke minimumslønn. Menn fra den hvite arbeiderklassen er ikke interessert i å jobbe på McDonald’s for 15 dollar i timen i stedet for 9,5 dollar. Det de vil ha, er hva min svigerfar hadde: trygge, stabile jobber som sikrer et solid middelklasse-liv for de 75 prosentene av befolkningen i USA som ikke har en høyskole-eksamen. Trump lover det. Jeg tviler på om han kan holde løftet, men han forstår i det minste hva de trenger.

Forstå arbeiderklassens motvilje mot de fattige

Husker du da president Obama solgte inn Obamacare ved å peke på at det ga helsehjelp til 20 millioner mennesker? Bare enda en plan som skattla middelklassen for å hjelpe de fattige, sa den hvite arbeiderklassen. Og i noen tilfeller viste det seg at de hadde rett: De fattige fikk helseforsikring mens de som bare var ørlite mer velstående opplevde at forsikringspremien økte.

Progressive har overøst de fattige med oppmerksomhet i mer enn et århundre. Dette (kombinert med andre faktorer) har ført til sosiale programmer med de fattige som mål. Behovsprøvde støtteordninger som hjelper de fattige, men ekskluderer middelklassen, kan nok holde utgifter og skattenivåer lavere, men de er en oppskrift for klassekonflikt. For eksempel: 28,3 prosent av fattige familier mottar støtte til barnepass, noe som for det meste er ikke-eksisterende for middelklassen. Så, min svigersøster arbeidet full tid for «Head Start», som tilbød gratis barnepass for fattige kvinner, mens hun selv tjente så lite at hun nesten ikke kunne betale for pass av sine egne barn. Hun irriterte seg over dette, og spesielt det faktum at noen av barnas mødre ikke arbeidet. En av dem kom for sent en dag for å hente sitt barn, bærende på handlenett fra Macy’s (USAs største varemagasin-kjede, overs. anm.). Min svigerinne var rasende.

J.D. Vance’ mye omtalte bok «Hillbilly Elegy» gir et bilde av denne motviljen. Familier som lever hardt, i likhet med Vance’ mor, bor side om side med etablerte familier som hans biologiske fars. Mens de som lever hardt bukker under for desperasjon, narkotika eller alkohol, holder fastboende familier seg på den smale sti, som mine svigerforeldre, som eide sitt eget hjem og sendte begge sønnene til universitetet. For å klare dette, levde de et liv med beinhard sparsommelighet og selvdisiplin. Vance’ bok er hard i sin fordømmelse av sine slektningers «utsvevende» liv, noe som ikke er uvanlig blant etablerte familier, som holder sin sti ren gjennom en ren og skjær viljestyrke. Dette er den andre kilden til motvilje mot de fattige.

Andre bøker som tar tak i dette er «Hard Living on Clay Street» (1972) og «Working Class Heroes» (2003).

Forstå hvordan klasseskiller er omdannet til geografi

Det beste rådet jeg hittil har sett for demokrater er anbefalingen om at hipstere bør flytte til Iowa. Klassekonflikter følger nå tett i sporene fra skillet mellom det urbane og det rurale. I det enorme røde (republikanske) slettelandet mellom de smale blå (demokratiske) kystområdene er det sjokkerende høye tall for hvite arbeiderklassemenn som er arbeidsløse eller lever på uføretrygd. Noe som sterkt bidrar til bølgen av desperat død i form av opiat-epidemien.

Store distriktsområder visner bort og etterlater seg striper av smerte. Når hørte du en amerikansk politiker snakke om dette? Aldri.

Jennifer Shermans bok «Those Who Work, Those Who Don’t” (2009) beskriver dette godt.

Hvis du vil forbindes med den hvite arbeiderklassen, sett økonomien i sentrum

«Den hvite arbeiderklassen er rett og slett dumme. Forstår de ikke at republikanerne bare bruker dem hvert fjerde år for deretter å svindle dem?» Jeg har hørt en eller annen versjon av dette om og om igjen, og det er faktisk en oppfatning som deles av den hvite arbeiderklassen. Noe som er årsaken til at de avviste det republikanske etablissementet i år. Men, for dem er ikke demokratene noe bedre.

Begge partiene har støttet frihandelsavtaler på grunn av nettogevinsten for bruttonasjonalproduktet. Mens de overser «blue collar»-arbeidere som har mistet jobbene ettersom arbeidsplassene forsvant til Mexico og Vietnam. Dette er nettopp velgerne i de avgjørende sving-statene Ohio, Michigan og Pennsylvania som demokratene har ignorert så lenge. Unnskyld meg. Hvem er dumme?

Et hovedbudskap er at handelsavtalene koster mye mer enn vi har tatt inn over oss, fordi fortsatt jobbutvikling og omstillingsprogrammer er nødt til å tas inn i regnestykket.

På et dypere nivå trenger begge partier økonomiske programmer som kan levere middelklasse-jobber. Republikanerne har en: Slippe løs amerikansk forretningsliv. Demokratene? De forblir besatt av kulturelle spørsmål. Jeg forstår fullt og helt hvorfor transkjønnete toaletter er viktig, men jeg forstår også hvorfor de progressives fiksering på å prioritere kulturelle spørsmål gjør mange amerikanere rasende når deres eget hovedproblem er økonomien.

I den tida «blue collar»-velgere pleide å være solide demokrater (1930-1970), var gode jobber i sentrum på den politiske agendaen. En moderne industri-politikk ville være å følge i Tysklands fotspor. (Du vil ha en skikkelig god saks? Kjøp tysk!) En massiv økonomisk investering er nødvendig for å binde sammen offentlige videreutdanning (community college – to-årig høyere yrkesrettet utdanning) med lokalt forretningsliv for å skolere arbeidere for jobber i en ny økonomi. Clinton nevnte denne tilnærmingen, sammen med 600.000 andre politiske forslag. Hun fremhevet det ikke.

Unngå fristelsen til å avskrive arbeiderklassens motvilje som rasisme

Økonomisk motvilje har gitt næring til rasemessig angst som, for noen Trump-tilhengere (og Trump selv) tyter fram som ren rasisme. Men å avskrive den hvite arbeiderklassens raseri som ingen ting annet enn rasisme, er intellektuell trøstespising. Og det er farlig.

Nasjonale debatter om politiet arbeidsmetoder nører opp under klassespenninger i dag, på akkurat samme måte som de gjorde i 1970-årene, da college-ungdommer hånte politifolk og kalte dem «svin». Dette er en oppskrift for klassekonflikt. Å arbeide i politiet er en av de få gode jobbmulighetene som er åpne for amerikanere uten høyskole-utdanning (college, overs. anm.) Politi-ansatte får solid lønn, gode velferdsordninger og en respektert plass i samfunnet. Når eliter avskriver dem som rasister, er det et illustrerende eksempel på hvor klassebasert fornærmelser fortsatt er, på tross av at rase- og kjønnsbaserte fornærmelser ikke lenger er akseptable i det høflige samfunnet.

Jeg forsvarer ikke politifolk som dreper innbyggere for å selge sigaretter. Men den nåværende demoniseringen av politiet undervurderer problemene med å stanse vold mot fargede samfunnsgrupper. Politiet må ta avgjørelser i løpet av et splitt-sekund i livstruende situasjoner. Jeg behøver ikke det. Hvis jeg måtte, kan det være jeg tok noen dårlige avgjørelser, jeg også.

Youngstown, Ohio var en gang et viktig senter for stålindustrien

Å si dette er så upopulært at jeg risikerer å gjøre meg selv til en paria blant mine venner på venstresiden. Men den største risikoen for meg og andre innbyggere i USA i dag er fortsatt uvitenhet om klassespørsmål. Hvis vi ikke tar skritt for å bygge bro over den klasse-kulturelle kløften, kan konsekvensene bli farlige når Trump viser seg ikke å være i stand til å bringe stål tilbake til Youngstown, Ohio.  (En by tidligere kjent for sin stålindustri. Tilhører det såkalte rustbeltet, som er områder i Midtvesten og nordøstlige deler av USA preget av nedlagte fabrikker, arbeidsløshet og fraflytting. Overs. anm.)

I 2010, da jeg var på en bok-turné med «Reshaping the Work-Family Debate», holdt jeg et innlegg om alt dette på Harvard Kennedy School. Kvinnen som hadde ansvar for taler-rekkefølgen, en betydningsfull og aktiv demokrat, likte talen min. «Du sier nøyaktig hva demokratene trenger å høre,» sa hun halvt for seg selv, «og de kommer aldri til å lytte.» Jeg håper de gjør det nå.