Sitater av Dag Solstad, edle kamerater.

Dag Solstad (f. 1941 i Sandefjord) debuterte med novellesamlingen Spiraler i 1965 og har siden vært en av landets mest markante forfattere. Solstad har fått Kritikerprisen tre ganger, og i 1989 mottok han Nordisk Råds litteraturpris for Roman 1987. Han har også mottatt blant annet Doblougprisen, Språklig samlings litteraturpris, Aschehougprisen, Gyldendalprisen, Brageprisen og Brages hederspris. For Genanse og verdighet ble han nominert til Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia (2007), til Le Prix Femina i Frankrike (2008), og boken ble kåret til 1990-tallets beste roman i Århundrets bibliotek. I 2009 ble Solstad nominert til Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia for Ellevte roman, bok atten. I 2011 ble Dag Solstad tildelt Statens æreslønn for sitt forfatterskap. Bøkene hans er oversatt til 30 språk, osv, osv.

"La meg en gang for alle få slått fast: Å snakke om kunst for kunstens egen skyld, kunst som står over klassene, det er det samme som å kreve en kunst for småborgerlige intellektuelle."

"Jeg sensurerer mine egne meninger. Det er veldig få av dem jeg kan tillate meg å ytre i det offentlige rom. De fleste meninger jeg har bør forbli private. Skal man ytre seg offentlig, bør man tenke seg grundig om. Om noen på en blogg har lyst til å si at dronning Sonja er bred over baken, kan jeg ikke se hvorfor det er en mening som er hellig å forsvare."

"Vi er det eneste land i verden som har vunnet en tredjerangs slagerfestival og regnet det blant de største begivenheter i 80-årene."

"Det jeg går i mot er tidsånden. Jeg har alltid trodd for godt om det norske folk. Jeg husker da Se og Hør kom. Da var min reaksjon, "Dette er ikke farlig, for dette går ikke" Ingen anstendig norsk familiemor eller familiefar vil legge et slikt blad på salongbordet foran øynene på sine barn. Et slikt blad måtte utelukkende leses i smug, i den største hemmelighet. Slik ble det jo ikke, jeg tenkte for godt om det norske folk."

"Enhver veit jo at en jogger er ute og lufter sin egen dødsangst."

"Jeg synes ikke jeg er ironisk. Jeg synes jeg er ganske enfoldig. Når jeg skriver sånn, er det fordi det bare blir sånn. Når jeg for eksempel skriver om en romanperson i Larvik som ramler av sykkelen og brekker armen, er ikke det noe rart, for Larvik er en bratt by. Det er lett å ramle. Og da måtte denne romanpersonen naturlig nok gå med armen i fatle resten av romanen. Jeg skriver ikke det for å være morsom. Det bare måtte bli sånn."