Ani DiFranco - Untouchable Face

Sitater av Dag Solstad, edle kamerater.

Dag Solstad (f. 1941 i Sandefjord) debuterte med novellesamlingen Spiraler i 1965 og har siden vært en av landets mest markante forfattere. Solstad har fått Kritikerprisen tre ganger, og i 1989 mottok han Nordisk Råds litteraturpris for Roman 1987. Han har også mottatt blant annet Doblougprisen, Språklig samlings litteraturpris, Aschehougprisen, Gyldendalprisen, Brageprisen og Brages hederspris. For Genanse og verdighet ble han nominert til Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia (2007), til Le Prix Femina i Frankrike (2008), og boken ble kåret til 1990-tallets beste roman i Århundrets bibliotek. I 2009 ble Solstad nominert til Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia for Ellevte roman, bok atten. I 2011 ble Dag Solstad tildelt Statens æreslønn for sitt forfatterskap. Bøkene hans er oversatt til 30 språk, osv, osv.

"La meg en gang for alle få slått fast: Å snakke om kunst for kunstens egen skyld, kunst som står over klassene, det er det samme som å kreve en kunst for småborgerlige intellektuelle."

"Jeg sensurerer mine egne meninger. Det er veldig få av dem jeg kan tillate meg å ytre i det offentlige rom. De fleste meninger jeg har bør forbli private. Skal man ytre seg offentlig, bør man tenke seg grundig om. Om noen på en blogg har lyst til å si at dronning Sonja er bred over baken, kan jeg ikke se hvorfor det er en mening som er hellig å forsvare."

"Vi er det eneste land i verden som har vunnet en tredjerangs slagerfestival og regnet det blant de største begivenheter i 80-årene."

"Det jeg går i mot er tidsånden. Jeg har alltid trodd for godt om det norske folk. Jeg husker da Se og Hør kom. Da var min reaksjon, "Dette er ikke farlig, for dette går ikke" Ingen anstendig norsk familiemor eller familiefar vil legge et slikt blad på salongbordet foran øynene på sine barn. Et slikt blad måtte utelukkende leses i smug, i den største hemmelighet. Slik ble det jo ikke, jeg tenkte for godt om det norske folk."

"Enhver veit jo at en jogger er ute og lufter sin egen dødsangst."

"Jeg synes ikke jeg er ironisk. Jeg synes jeg er ganske enfoldig. Når jeg skriver sånn, er det fordi det bare blir sånn. Når jeg for eksempel skriver om en romanperson i Larvik som ramler av sykkelen og brekker armen, er ikke det noe rart, for Larvik er en bratt by. Det er lett å ramle. Og da måtte denne romanpersonen naturlig nok gå med armen i fatle resten av romanen. Jeg skriver ikke det for å være morsom. Det bare måtte bli sånn."

Joan C. Williams om arbeiderklassen i USA

Hva mange mennesker ikke forstår om arbeiderklassen i USA

Av Joan C. Williams , Pål Steigans blogg - steigan.no - 22. november 2016

Joan C. Williams er Distinguished Professor of Law og grunnlegger og direktør for Center of WorkLife Law ved University of California, Hastings College of the Law.

Svigerfaren min vokste opp på blod-suppe. Han hatet det. Om det var på grunn av smaken eller ydmykelsen, fikk jeg aldri vite. Hans alkoholiserte far drakk jevnt og trutt opp familiens inntekt og familien hadde ofte knapt med penger til mat. De ble kastet ut fra den ene leiligheten etter den andre.

Han forlot skolen i åttende klasse for å hjelpe til med å forsørge familien. Til slutt fikk han en god, trygg jobb han hatet inderlig, som inspektør på en fabrikk der de framstilte maskiner som måler fuktighetsnivåer på museer. Han forsøkte å starte opp flere bedrifter ved siden av, men ingen av dem gikk rundt, så han beholdt jobben i 38 år. Han tok steget opp fra fattigdom til et middelklasse-liv: bilen, huset, to barn i katolsk skole, en kone som arbeidet bare deltid. Han arbeidet uavbrutt. Han hadde to jobber i tillegg til fulltidsjobben; en som hagearbeider for en lokal kakse og en annen der han slepte søppel til fyllinga.

Gjennom 1950- og 60-tallet leste han The Wall Street Journal og stemte republikansk. Han var forut for sin tid: en hvit «blue collar» mann (amerikansk uttrykk for produksjonsarbeider – i blå arbeidsskjorte) som mente fagforeningen var en gjeng fjols som tok pengene dine og aldri ga deg noe tilbake. Fra 1970 begynte mange hvite arbeidere å følge hans eksempel. Nå har kandidaten deres vunnet president-stolen.

I månedsvis var det eneste som overrasket meg ved Donald Trump, mine venners forbløffelse over hans suksess. Det som har drevet den fram, er den klasse-kulturelle kløften.

Et lite kjent element ved denne kløften er at den hvite arbeiderklassen (WWC) har sterk motvilje mot akademikere, men beundrer de rike. Klassemigranter («white collar»-akademikere født i «blue collar»-familier) forteller at «personer med akademisk utdanning var generelt ansett som suspekte» og at ledere er høyskole-unger «som ikke har peiling på noe som helst, men er full av idéer om hvordan jeg må gjøre jobben min,» sa Alfred Lubrano i boka «Limbo». 

I boka «Fear of Falling» fra 1990 forteller Barbara Ehrenreich at hennes «blue collar»-far «kunne ikke si ordet doktor uten å bruke forstavelsen kvakksalver. Advokater var vinkelskrivere… og professorer var uten unntak bløffmakere.» Anette Lareau fant en voldsom motvilje mot lærere, som ble sett på som nedlatende og lite hjelpsomme.

I boka «The Dignity of Working Men» fant også Michèle Lamont motstand mot akademikere – men ikke mot de rike. «(Jeg) kan ikke angripe noen for å ha suksess», sa en arbeider til henne. «Det er mange folk der ute som er velstående og jeg er sikker på at de har arbeidet beinhardt for hver cent de eier», skjøt en lager-ekspeditør inn. Hvorfor denne forskjellen? For det første har de fleste «blue collar»-arbeidere lite direkte kontakt med de rike bortsett fra gjennom TV-serien «Lifestyles of the Rich and Famous». Mens akademikere gir dem ordrer hver dag. Drømmen er ikke å bli en del av den øvre middelklassen, med deres uvante mat, familier og vennskapsforhold. Drømmen er å leve i ditt eget klasse-miljø, hvor du føler deg komfortabel – bare med mer penger. «Det viktigste er å bli uavhengig og bestemme selv i stedet for å ta imot ordre fra andre», sa en maskinoperatør til Lamont. Å eie sin egen bedrift – det er målet. Det er en annen side ved Trumps appell.

I kontrast til dette, personifiserer Hillary Clinton den toskete arrogansen og selvgodheten i den akademiske eliten. Toskeskapen: buksedressene. Arrogansen: epost-serveren. Selvgodheten: hopen av bedrøvelige (deplorables). Enda verre: hennes blotte tilstedeværelse gnir det inn; selv kvinner fra hennes klasse kan behandle menn fra arbeiderklassen uten respekt. Se hvordan hun nedlatende kaller Trump uegnet til å inneha et presidentembete og avskriver tilhengerne hans som rasistiske, sexistiske, homofobe og fremmedfiendtlige.

Trumps direkte måte å snakke på slår an i forhold til en annen «blue collar»-verdi: Klar tale. «Direkte, klar tale er en norm i arbeiderklassen,» bemerker Lubrano. Som en annen «blue collar»-mann fortalte ham: «Hvis du har et problem med meg, kom og snakk med meg. Hvis det er en måte du vil ha ting gjort på, kom og snakk med meg. Jeg liker ikke folk som driver med hyklerske spill.» 

Klar tale blir ansett som noe som krever mannlig mot, i stedet for å være en «fullstendig pyse og feiging,» som en elektronikk-tekniker sa til Lamont. Selvsagt appellerer Trump. Clintons fjollete innrømmelse av at hun snakker på én måte offentlig og på en annen måte privat? Enda et bevis på at hun er en hyklersk bløffmaker.

Mannlig verdighet er en viktig ting for arbeiderklassemenn – og de føler ikke at de har det. Trump lover en verden fri fra politisk korrekthet og et steg tilbake til en æra der menn var menn og kvinner kjente sin plass. Det er trøste-mat for menn med videregående skole-utdanning som kunne vært svigerfaren min, hvis de hadde vært født 30 år tidligere. I dag føler de seg som tapere – eller, de gjorde det, fram til de møtte Trump.

Thomas Hart Benton: Instruments of Power from America Today, 1930–31 / The Metropolitan Museum of Art

Mannlig verdighet er en viktig ting for de fleste menn. Det er også statusen som forsørger. Mange måler fortsatt sin maskulinitet ut fra beløpet på lønnsslippen. Lønningene til hvite arbeiderklassemenn gikk nedover i løpet 1970-årene og fikk et nytt kraftig slag under Den Store Resesjonen. Hør, jeg skulle ønske mandighet ga seg utslag på en annen måte. Men de fleste menn, i likhet med de fleste kvinner, etterstreber å oppfylle idealene de er vokst opp med. For mange «blue collar»-menn er alt de ber om en grunnleggende menneskelig verdighet (den mannlige varianten). Trump lover å gi dem det.

Demokratenes løsning? 

Nylig publiserte New York Times en artikkel som anbefalte menn med videregående utdanning å ta «pink collar»-jobber. (Pink collar – beskriver tradisjonelle kvinne-jobber, ofte i service-yrker, og ofte relativt dårlig betalt. Overs. anm.) Snakk om ufølsomhet. Merk at menn fra eliten ikke akkurat flommer inn i tradisjonelle kvinneyrker. Å anbefale dette for menn fra den hvite arbeiderklassen bare nører opp under klasseraseriet.

Er ikke det som skjedde med Clinton urettferdig? Selvfølgelig er det det. Det er urettferdig at hun ikke var en troverdig kandidat før hun var så overkvalifisert at hun plutselig ikke lenger kvalifiserte på grunn av tidligere feilgrep. Det er urettferdig at Clinton blir kalt en «nasty» (vemmelig) kvinne mens Trump blir oppfattet som en ekte mann. Det er urettferdig at Clinton gjorde det så bra i den første presidentkandidat-debatten bare fordi hun pakket sitt kandidatur inn i et slør av femininitet. Da hun gikk tilbake i angrepsmodus, var det den rette tingen å gjøre for en presidentkandidat, men den gale tingen å gjøre for en kvinne. Valget viser at kjønnsdiskrimineringen stikker dypere og sitter hardere fast enn de fleste forestilte seg. Men kvinnene står ikke sammen: Hvite arbeiderklasse-kvinner stemte for Trump med en kjempemargin over Clinton – 62 prosent mot 34 prosent. Hvis de hadde delt seg halvt om halvt, ville hun ha vunnet.

Klasse trumfer kjønn og er en del av drivkraften i amerikansk politikk. De som utvikler politikken i begge partiene – men spesielt demokratene, hvis de ønsker å gjenvinne majoriteten – er nødt til å huske på fem vesentlige punkter:

Forstå at arbeiderklasse betyr middelklasse, ikke fattige

Terminologien her kan være forvirrende. Når progressive snakker om arbeiderklassen, er det typisk at de mener de fattige. Men de fattige, de 30 prosentene av familier i USA som havner på bunnen, er veldig annerledes enn de som i praksis befinner seg i midten: de 50 prosentene av amerikanske familier med en middelinntekt på 64.000 dollar i 2008. Dette er den virkelige middelklassen, og de kaller seg selv enten middelklasse eller arbeiderklasse.

«Det som virkelig irriterer meg er at demokratene forsøker å tilby politikk (betalt sykefravær! minimumslønn!) som ville hjelpe arbeiderklassen,» skrev enn venn til meg nylig. Noen få dagers betalt sykefravær kan ikke forsørge en familie. Heller ikke minimumslønn. Menn fra den hvite arbeiderklassen er ikke interessert i å jobbe på McDonald’s for 15 dollar i timen i stedet for 9,5 dollar. Det de vil ha, er hva min svigerfar hadde: trygge, stabile jobber som sikrer et solid middelklasse-liv for de 75 prosentene av befolkningen i USA som ikke har en høyskole-eksamen. Trump lover det. Jeg tviler på om han kan holde løftet, men han forstår i det minste hva de trenger.

Forstå arbeiderklassens motvilje mot de fattige

Husker du da president Obama solgte inn Obamacare ved å peke på at det ga helsehjelp til 20 millioner mennesker? Bare enda en plan som skattla middelklassen for å hjelpe de fattige, sa den hvite arbeiderklassen. Og i noen tilfeller viste det seg at de hadde rett: De fattige fikk helseforsikring mens de som bare var ørlite mer velstående opplevde at forsikringspremien økte.

Progressive har overøst de fattige med oppmerksomhet i mer enn et århundre. Dette (kombinert med andre faktorer) har ført til sosiale programmer med de fattige som mål. Behovsprøvde støtteordninger som hjelper de fattige, men ekskluderer middelklassen, kan nok holde utgifter og skattenivåer lavere, men de er en oppskrift for klassekonflikt. For eksempel: 28,3 prosent av fattige familier mottar støtte til barnepass, noe som for det meste er ikke-eksisterende for middelklassen. Så, min svigersøster arbeidet full tid for «Head Start», som tilbød gratis barnepass for fattige kvinner, mens hun selv tjente så lite at hun nesten ikke kunne betale for pass av sine egne barn. Hun irriterte seg over dette, og spesielt det faktum at noen av barnas mødre ikke arbeidet. En av dem kom for sent en dag for å hente sitt barn, bærende på handlenett fra Macy’s (USAs største varemagasin-kjede, overs. anm.). Min svigerinne var rasende.

J.D. Vance’ mye omtalte bok «Hillbilly Elegy» gir et bilde av denne motviljen. Familier som lever hardt, i likhet med Vance’ mor, bor side om side med etablerte familier som hans biologiske fars. Mens de som lever hardt bukker under for desperasjon, narkotika eller alkohol, holder fastboende familier seg på den smale sti, som mine svigerforeldre, som eide sitt eget hjem og sendte begge sønnene til universitetet. For å klare dette, levde de et liv med beinhard sparsommelighet og selvdisiplin. Vance’ bok er hard i sin fordømmelse av sine slektningers «utsvevende» liv, noe som ikke er uvanlig blant etablerte familier, som holder sin sti ren gjennom en ren og skjær viljestyrke. Dette er den andre kilden til motvilje mot de fattige.

Andre bøker som tar tak i dette er «Hard Living on Clay Street» (1972) og «Working Class Heroes» (2003).

Forstå hvordan klasseskiller er omdannet til geografi

Det beste rådet jeg hittil har sett for demokrater er anbefalingen om at hipstere bør flytte til Iowa. Klassekonflikter følger nå tett i sporene fra skillet mellom det urbane og det rurale. I det enorme røde (republikanske) slettelandet mellom de smale blå (demokratiske) kystområdene er det sjokkerende høye tall for hvite arbeiderklassemenn som er arbeidsløse eller lever på uføretrygd. Noe som sterkt bidrar til bølgen av desperat død i form av opiat-epidemien.

Store distriktsområder visner bort og etterlater seg striper av smerte. Når hørte du en amerikansk politiker snakke om dette? Aldri.

Jennifer Shermans bok «Those Who Work, Those Who Don’t” (2009) beskriver dette godt.

Hvis du vil forbindes med den hvite arbeiderklassen, sett økonomien i sentrum

«Den hvite arbeiderklassen er rett og slett dumme. Forstår de ikke at republikanerne bare bruker dem hvert fjerde år for deretter å svindle dem?» Jeg har hørt en eller annen versjon av dette om og om igjen, og det er faktisk en oppfatning som deles av den hvite arbeiderklassen. Noe som er årsaken til at de avviste det republikanske etablissementet i år. Men, for dem er ikke demokratene noe bedre.

Begge partiene har støttet frihandelsavtaler på grunn av nettogevinsten for bruttonasjonalproduktet. Mens de overser «blue collar»-arbeidere som har mistet jobbene ettersom arbeidsplassene forsvant til Mexico og Vietnam. Dette er nettopp velgerne i de avgjørende sving-statene Ohio, Michigan og Pennsylvania som demokratene har ignorert så lenge. Unnskyld meg. Hvem er dumme?

Et hovedbudskap er at handelsavtalene koster mye mer enn vi har tatt inn over oss, fordi fortsatt jobbutvikling og omstillingsprogrammer er nødt til å tas inn i regnestykket.

På et dypere nivå trenger begge partier økonomiske programmer som kan levere middelklasse-jobber. Republikanerne har en: Slippe løs amerikansk forretningsliv. Demokratene? De forblir besatt av kulturelle spørsmål. Jeg forstår fullt og helt hvorfor transkjønnete toaletter er viktig, men jeg forstår også hvorfor de progressives fiksering på å prioritere kulturelle spørsmål gjør mange amerikanere rasende når deres eget hovedproblem er økonomien.

I den tida «blue collar»-velgere pleide å være solide demokrater (1930-1970), var gode jobber i sentrum på den politiske agendaen. En moderne industri-politikk ville være å følge i Tysklands fotspor. (Du vil ha en skikkelig god saks? Kjøp tysk!) En massiv økonomisk investering er nødvendig for å binde sammen offentlige videreutdanning (community college – to-årig høyere yrkesrettet utdanning) med lokalt forretningsliv for å skolere arbeidere for jobber i en ny økonomi. Clinton nevnte denne tilnærmingen, sammen med 600.000 andre politiske forslag. Hun fremhevet det ikke.

Unngå fristelsen til å avskrive arbeiderklassens motvilje som rasisme

Økonomisk motvilje har gitt næring til rasemessig angst som, for noen Trump-tilhengere (og Trump selv) tyter fram som ren rasisme. Men å avskrive den hvite arbeiderklassens raseri som ingen ting annet enn rasisme, er intellektuell trøstespising. Og det er farlig.

Nasjonale debatter om politiet arbeidsmetoder nører opp under klassespenninger i dag, på akkurat samme måte som de gjorde i 1970-årene, da college-ungdommer hånte politifolk og kalte dem «svin». Dette er en oppskrift for klassekonflikt. Å arbeide i politiet er en av de få gode jobbmulighetene som er åpne for amerikanere uten høyskole-utdanning (college, overs. anm.) Politi-ansatte får solid lønn, gode velferdsordninger og en respektert plass i samfunnet. Når eliter avskriver dem som rasister, er det et illustrerende eksempel på hvor klassebasert fornærmelser fortsatt er, på tross av at rase- og kjønnsbaserte fornærmelser ikke lenger er akseptable i det høflige samfunnet.

Jeg forsvarer ikke politifolk som dreper innbyggere for å selge sigaretter. Men den nåværende demoniseringen av politiet undervurderer problemene med å stanse vold mot fargede samfunnsgrupper. Politiet må ta avgjørelser i løpet av et splitt-sekund i livstruende situasjoner. Jeg behøver ikke det. Hvis jeg måtte, kan det være jeg tok noen dårlige avgjørelser, jeg også.

Youngstown, Ohio var en gang et viktig senter for stålindustrien

Å si dette er så upopulært at jeg risikerer å gjøre meg selv til en paria blant mine venner på venstresiden. Men den største risikoen for meg og andre innbyggere i USA i dag er fortsatt uvitenhet om klassespørsmål. Hvis vi ikke tar skritt for å bygge bro over den klasse-kulturelle kløften, kan konsekvensene bli farlige når Trump viser seg ikke å være i stand til å bringe stål tilbake til Youngstown, Ohio.  (En by tidligere kjent for sin stålindustri. Tilhører det såkalte rustbeltet, som er områder i Midtvesten og nordøstlige deler av USA preget av nedlagte fabrikker, arbeidsløshet og fraflytting. Overs. anm.)

I 2010, da jeg var på en bok-turné med «Reshaping the Work-Family Debate», holdt jeg et innlegg om alt dette på Harvard Kennedy School. Kvinnen som hadde ansvar for taler-rekkefølgen, en betydningsfull og aktiv demokrat, likte talen min. «Du sier nøyaktig hva demokratene trenger å høre,» sa hun halvt for seg selv, «og de kommer aldri til å lytte.» Jeg håper de gjør det nå.

Bjørnar Moxnes tar av!

Bjørnar Moxnes

Bizarro nr 19

En kvinne som tråkker på alt feminister har kjempet for. Meget reaksjonært, kamerater.

Maria Høili filosoferer

Dagbladet 21. november 2016

Debatt: Likestilling

Nei til likestilling. Hvorfor?

Hvorfor vil vi oss selv så vondt?

Av Maria Høili
Blogger på mariahoili.blogg.no

Jeg hadde lyst til å ta opp dette aktuelle temaet. Nå kommer nok feministene og biter meg i rumpa, men igjen, aktuelt og viktig å belyse fra mitt ståsted.

Nei til likestilling. Hvorfor?

Ærlig talt damer, ønsker vi egentlig likestilling? Vi klager jo over at gentlemannen er død? Hvilket betyr at vi ønsker å bli behandlet annerledes, eller hva? Vi ønsker at mannen skal være det sterke kjønn og beskytte kvinnen. Utfra det jeg leser ellers, ønsker kvinner stort sett også å være hjemme med barna sine frem til de er ett år? Mannen er jo eksempelvis ikke egnet til å amme. Arrester meg gjerne, jeg vet at noen damer har baller og ønsker å jobbe med en gang, men dette tilhører vel sjeldenhetene i den virkelige verden.

Er dere ikke litt lei av at dere må bevise mye mer enn dere egentlig ønsker, damer? Fordi dere skal holde vakt ved likestillingsposten? Vi er ikke egnet til det samme som menn. Det strider mot naturen, det strider mot instinktet, det strider mot psyken vår og det er ikke det beste for barn å vokse opp med en halvhysterisk, utslitt mamma som prøver å gro et par nøtter mellom beina.

Ja, til like muligheter skulle det hete.

Dette løser en del av problemene over. At kvinner nå får lov til å gå i militæret om de ønsker, klart det. Muligheten bør og skal ligge til rette for alle, black, white, man or woman. Det er det samme, alle skal ha en mulighet om de ønsker. Men å drive med dette likestillingshysteriet, det må vi snart gi oss med. Jeg ønsker ikke å vokse opp i en verden der jeg blir presset inn til å prestere like mye på alle nivå som en mann gjør. Vi synes jo det er mye verre å få en på tryne av en mann enn en dame, hvorfor? Det er likestilling. Menn er bedre på å takle stress en kvinner, hvorfor vil vi oss selv så vondt?

Barna har definitivt ikke godt av å være en kasteball mellom en mann som ikke vil være hjemme og en hysterisk kvinne som skal ut i jobb. Skal vi lære dem stress fra fødselen av? Alle vet at en ammende kvinne er i tåke det første året etter fødsel. Dette har naturen utstyrt oss med slik at fokuset skal være på babyen og intet annet.

Hvordan synes dere det egentlig er, damer? Hva vil dere med dette? Jeg er lei, og ønsker meg tilbakestilling av likestilling. Jeg vil ha mannen på banen igjen som det sterke kjønn som passer på familien, og kvinnen tilbake i hjemmet for å passe på barna. Vi må snu før klitorisen vokser til en penis.

Vi er feminine og har kontroll på disse mannfolka uansett. Vi bestemmer på hjemmebane og de kan få lov å bestemme på bortebane. Jeg synes det blir helt fair. Skal vi virkelig ta fra disse mennene våre all integritet? Vi lager jo et samfunn av intetkjønn. Linjene blir for vage, alt ligger i gråsonen. Siden naturen styres av naturlig utvalg (Darwins utviklingsteori, artenes opprinnelse) blir vi nok mer og mer rettet mot «hen», som danskene ville innføre, istedet for «han» eller «henne».

Skal man ikke være hankjønn eller hunkjønn, men intetkjønn? «Likestilling, sa jeg». Nok nå vel? Vil ha tilbake krigeren, jeg. Vikingen. Så kan vi kvinner være vakre og intelligente og ha muligheten om vi ønsker det.

Trumpismen

Sylvilismen

Sylvilismen: En kort guide

Enten er du med meg, eller så er du mot folket.

Av Hege Ulstein, Dagsavisen 21. november 2016

Vi kommer ikke til å få trumpisme i Norge. Vi har jo sylvilismen allerede.

Selvfølgelig er ikke Sylvi Listhaug Donald Trump. Donald Trump vil bygge en mur mot Mexico og han vil at mexicanerne skal betale for den. Sylvi Listhaug vil ikke det. Hun vil bygge et gjerde mot Russland og hun vil at norske skattebetalere skal betale for det. Også når det viser seg at gjerdet er satt opp feil og må flyttes én centimeter.

Donald Trump vil deportere innvandrere. Kanskje ikke så mange som 11 millioner, det kan hende han nøyer seg med tre millioner. Sylvi Listhaug vil ikke det. Hun deporterer omtrent 8000 i året. Med det tempoet må hun sitte som innvandringsminister i 375 år før hun har sendt ut tre millioner. Men hun trenger bare å sitte i åtte år før hun har kastet ut like mange som Trump ønsker, i forhold til folketallet. Det må kunne være innen rekkevidde.

Selvfølgelig er ikke Sylvi Listhaug Donald Trump. Donald Trump bruker Twitter og har over 15 millioner følgere. Sylvi Listhaug foretrekker Facebook og håper å få 100.000 følgere der, i det hun kaller «det fantastiske fellesskapet». Det vil i så fall tilsvare 1,92 prosent av Norges befolkning. Sylvi Listhaug har dessuten sin egen blogg. Donald Trump har bare sitt eget realityshow.

Donald Trump sier at klimaendringene er noe kineserne har funnet på for å ødelegge for USA. Sylvi Listhaug synes ikke det. Hun har sagt at klimaendringene er en unnskyldning for å innføre mer skatter og avgifter her i Norge. Det er en veldig komplisert unnskyldning, kanskje. Men likevel.

Til og med Sylvi sier at Donald har hatt «noen utspill som er drøye, det skal sies». Men Sylvi har aldri drøye utspill. Det er en viktig forskjell på sylvilismen og trumpismen. Trump sparker i alle retninger. Sylvi sparker oppover. Hun er folk flest, i utrettelig kamp mot dem som bestemmer. De andre, eliten. Sylvi snakker på vegne av det norske folk. Det spiller ingen rolle at hun egentlig bare representerer en tiendedel av oss. Hvis du er mot Sylvi, er du mot folket. Det er rett og slett noe litt unorsk ved å være uenig med Sylvi. Litt ukristelig også, for Sylvi er for kristne verdier. Og du er vel ikke mot den norske, kristne verdiarven? Er du vel?

Sylvi har gått på elitekurs. Hun traff mannen sin der. Hun vant konkurransen om å være den beste på hele elitekurset. Hun har fått etterlønn på 80.000 i måneden fra Oslo kommune og dratt til Thailand på ferie for pengene. Hun sitter i regjering, hun møter kongen hver fredag og tjener nesten dobbelt av det som er snittlønna i Norge. Men de som tror at Sylvi er en del av eliten, forstår ikke sylvilismen. Den handler ikke om politisk, økonomisk eller annen formell makt. Det handler ikke engang om akademisk eller kulturell kapital. For å si det rett ut, er det noe dette ikke handler om, er det nettopp det.

Den eneste eliten som er relevant i sylvilismen er meningseliten, den eneste kapitalen som er gangbar mynt, er ideen om folket. Den eneste makten som er interessant, er definisjonsmakten.

Sylvilismen er en verdikamp. Den kjempes utelukkende på de arenaene som ennå ikke er erobret. Sylvilismen vil til den slagmarken der meningsbærerne, godhetstyrannene, ekspertene og forståsegpåerne er fienden. Sylvilismens mål er ikke å vinne politisk eller økonomisk makt, det har den jo allerede. Den skal vinne ideologisk makt. Og da må den peke ut de rette motstanderne. Det bør helst være litt uklare størrelser som folk selv kan fylle med sine egne bilder. Hvem er feministeliten? Det kommer an på hvem du spør. En godhetstyrann kan være så mangt. De politisk korrekte meningsbærerne likeså.

I sylvilismen fører man høvelig tale. Man er ikke vulgær, sånn som i trumpismen. Dette har Sylvi selv påpekt. Men samtidig må man kunne kalle en spade for en spade. Det må være lov å si at meningsmotstandere er maniske, parodiske eller at de tuller og at det er på tide at de blir voksne.

I sylvilismen må den som kritiseres ikke finne på å ta igjen. Da bekrefter man bare at man tilhører en elite som driver med meningssensur og som tror den kan diktere hva som er rett og hva som er galt. At man er en forståsegpåer som vrir og vrenger på alt. «Det virker som de helst vil at jeg skal sitte ned og holde munn», kan Sylvi svare da.

Sylvilismen kan ikke anse sitt mål som nådd før venstresidens ideer er konkurs, bankerott, er borte for alltid. Først da kan Folk leve i trygghet for at ikke meningsbærerne kommer og forteller dem hva som er godt og hva som er ondt.

På veien kan sylvilismen også sørge for at drøset går i offentligheten. Om kirkebesøk, klesstil, feministelite, hva som er passende og upassende språkbruk, hvem som er verst hva som er norsk. Imens stenges grensene, ytelsene til de fattigste kuttes og de rikeste får mer – nesten uten at noen snakker om det.

Sådan er sylvilismen.

Feel the Bern!

Bizarro nr 18

Verden er mangfoldig, kamerater

Hjeeeeeeelp!


Jeg venter. Jeg venter fremdeles, elskede.


Du må'kke Komme her Og komme her

Ta meg! Ta meg!

Gudbedre! Det var bra meskalin, kamerat.

Richard Pryor

Bizarro nr 17

Blå blå vind - Skapt av den engelske kremmarsjel Og USA's napalm som brinn...

Dagsavisen 16.11.2016

Av Aslak Borgersrud

– Ja ordfører, jeg blir livredd når jeg hører om denne typen overgrep

Slaskens rapport fra dagens bystyremøte: Ok, Saida og Mathilde. Dere vil ha karakterer? Dere skal få karakterer!

– Før vi begynner har jeg bare noen få informasjoner, begynte ordfører Marianne Borgen i dag.

– We have some visitors today. Because today we had a tree cutting seremoni up in … øhh … østmarka. Så Lord Mayor of Westminister from London is here today. We also have the british ambassador here with us. So now we have to … you know … behave. 

Og dermed var kveldens spørretime i gang. Vi skulle bare gjennom formalitetene først.

– Er det noen som ønsker ordet til forretningsorden? Det er det. Frode Jacobsen, vær så god.

Frode Jacobsen er ikke en fyr som tar ordet i utrengsmål. Jeg tror aldri jeg har hørt han holde et innlegg som ikke har vært til forretningsorden, til dagsorden eller til nød en og annen saksopplysning. Det er nesten så man føler at «nå skal det ryddes opp» hver gang den smilende sjefen i Oslo Arbeiderparti går mot talerstolen.

– Jeg vil foreslå at sakene om Ekebergsletta flyttes til neste møte.

Hø? Ble ikke det flytta til dette møtet forrige gang, da? Joda. Men nå skulle det altså flyttes igjen. Og det ble enstemmig vedtatt uten debatt eller motforestillinger. Dermed må de kortbuksekledde kristne unge menn som liker å sparke ball på Ekebergsletta smøre seg inn med enda mer tålmodighet. De har åpenbart ennå ikke kommet til enighet på bakrommet. Og da er det, enda mer åpenbart, ingen grunn til å diskutere saken i bystyresalen.

Uansett. 

Dagens spørretime skulle, som alt annet i Oslo-politikken nå for tida, først og fremst handle om søppel og privatisering. Men særlig privatisering.

– Ordfører, begynte KrFs Eirik Lunde.
– Første november feiret Rødts leder med et oppsiktsvekkende debattinnlegg i Dagbladet. I innlegget sender Bjørnar Moxnes de private barnehageeierne en hilsen, og ber de finne seg noe annet å gjøre, sa han.

Omtrent her, kjære leser, tenker du kanskje omtrent følgende: «Men … øhhh … er ikke spørretimen til for spørsmål til Byrådet, da, ikke til bittesmå partier som ikke sitter med makta?»

Men joda, KrFs mann har tenkt på alt. Så spørsmålet går ikke til Bjørnar Moxnes i Rødt, resonnementet penses elegant inn på hvorvidt Byrådet synes at det OK å skrive sånt i avisa.

– Mitt spørsmål går til byrådslederen: Vil han klart og tydelig ta avstand fra den retorikken?

(«Den retorikken» er altså at Moxnes har kalt barnehageeiere for parasitter.)

Og dermed må byrådsleder Raymond Johansen på talerstolen:

– Ja, ordfører, jeg synes det er en god regel å omtale alle på en respektfull måte, svarte Raymond.

Men Eirik ga seg ikke så lett:

– Jeg vil gjerne igjen få en dobbel (!) forsikring fra byrådslederen. Jeg vil bare be byrådslederen om å love at han gjør alt han kan for å dempe den slags retorikk.

(Igjen, vi snakker altså om kritikk av folk som henter ut overskudd på å drive barnehager)

– Ja ordfører, begynte igjen Raymond. 

– Nå har vi akkurat hatt en amerikansk valgkamp, som la grunnlag for en retorikk som er sterkt bekymringsverdig. En hatretorikk. Nå opplever jeg ikke denne debatten av å være av en slik karakter.

Og dermed kan Bjørnar Moxnes skaffe seg et nytt diplom. «Tross alt bedre enn Donald Trump». 

Men det var ikke nok for han. Neida, Bjørnar Moxnes tegnet seg selvsagt til et oppfølgingsspørsmål, så også han kunne stille et spørsmål til byrådslederen, som oppfølging til spørsmålet til Lunde som dreide seg om en artikkel Moxnes skreiv i Dagbladet for to uker sida. (Hvis du nølende rister litt på hodet nå er det lov)

– Ordfører, ifølge Store Medisinske leksikon er parasitter organismer som sameksisterer med andre organismer på bekostning av disse. En bedre definisjon av oppkjøpsfond er det vanskelig å finne.

(Mer hatprat der altså)

– Ordfører.

(Nå er det Hallstein Bjercke fra Venstre som har inntatt talerstolen)

– Det er ikke noe nytt at Rødt kommer med karakteristikker som parasitter og velferdsprofittører. Det som er nytt er at Arbeiderpartiet støtter retorikken. Det kan Formann Moxnes være fornøyd med, og det tror jeg han er. Hvor langt er byrådet villig til å la karakteristikkene gå for å holde Moxnes fornøyd?

(Dette med Formann Moxnes er muligens ikke så stygt som det høres ut. Hver gang Rødt-lederen er litt tøff i kjeften fra talerstolen er det noen som kaller han det. Han ser ut til å ta det med et smil, å bli sammenliknet med Mao. Mulig han gråter inni seg, altså, ikke veit jeg.)

Så tok det noen innlegg, før Fremskrittspartiets Tommy Skjervold endelig kom til saken. 

– Ordfører, profitt er en interessant diskusjon. Jeg er far til to barn som går i en kommunal barnehage. Denne barnehagen benytter en privat butikk til å kjøpe inn mat til mine barns kosthold. Slik at det er noen som tjener penger på at mine barn spiser i barnehagen. Mener byrådslederen at denne typen profitt på i kommunal virksomhet er skummel? Takk.

– Ja ordfører, jeg blir livredd når jeg hører om denne typen overgrep, så dette er vi nødt til å ettergå i detalj, svarte Raymond.

Ellers var det verdt å merke seg følgende små detaljer fra dagens spørretime:

• Aina Stenersen fra Fremskrittspartiet gikk ganske hardt ut mot byrådet for å presse dem til å innrømme at Oslos befolkning kunne ha krav på erstatning for manglende utført søppeltømming. Og selv om Raymond Johansen pent ba om forståelse for at han ikke kunne saksbehandle enkeltsaker fra Bystyrets talerstol, antyda han likevel at det ikke var et helt urimelig krav. På tide å finne fram fakturaene, folkens!

• På spørsmål om hva som var byrådets plan B hvis de ikke finner noen løsning på søppelkrisa, svarte Raymond Johansen at de bare har en plan A.

• Byrådet skylder på det forrige byrådet for at Fornebubanen fortsatt ikke er i gang. De blå skylder på den rødgrønne regjeringa. Og ingen er fornøyde.

• Da Raymond Johansen fikk spørsmål om Fornebubanen måtte han først snike seg diskret bort til rådgiverhjørnet for å få en rask briefing før han gikk på talerstolen. Så åpnet han innlegget med å be om forståelse for at han ikke kjenner alle sakene.

• Saida Begum og Mathilde Tybring-Gjedde fra Høyre er begge helt alvorlig talt forferdet over å ha hørt at enkelte skoler bare gir elevene karakterer to ganger i året. For å gjøre deres liv bedre vil jeg herved gi begge to karakterer for sine innlegg fra bystyrets talerstol. Dere får … tja … 2! 

Ble livet virkelig så mye lykkeligere av det? Bare lurer.

Bizarro nr 16

Alle radikale er velkommen her. La oss høre på Slavoj Žižek

Slavoj Žižek [ˈʒiʒɛk] (født 21. mars 1949) er en slovensk filosof, sosiolog,onanist, kommunist, kverulant og kulturkritiker. 

Bizarro nr 15