Bizarro nr. 7

Kriseutviklingen i Europa

Frontene skjerpes i Europa

Av Asbjørn Wahl, Dagsavisen 14.12.2012

EU-kommisjonen har laget forslag om innskrenkning av faglige rettigheter og fagbevegelsens makt som man ikke har sett maken til siden fascismen ble nedkjempet i Europa.

Kriseutviklingen i Europa er inne i en dramatisk fase. På den ene siden produserer EU-kommisjonen forslag om innskrenkning av faglige rettigheter og fagbevegelsens makt som man ikke har sett maken til siden fascismen ble nedkjempet i Europa. På den andre siden har Europas fagbevegelse for første gang i sin historie gjennomført koordinerte streiker og aksjoner på tvers av landegrensene i protest mot den drakoniske nedskjæringspolitikken som for tida blir gjennomført - særlig i de mest kriserammede landene.

To nye rapporter fra EU-kommisjonen har satt skrekk i store deler av europeisk fagbevegelse. Rapportene tar til orde for såkalte strukturreformer i arbeidsmarkedet. På nyliberalt EU-språk betyr det blant annet svekket minstelønn, redusert tariffdekning, en innskrenking av fagforeningenes makt og tilsvarende økt innflytelse for arbeidsgiverne i tariffpolitikken. Videre tas det til orde for økt desentralisering av lønnsfastsettelsen, mer fleksibel arbeidstid, begrensning i overtidsbetaling og flere midlertidig ansatte. Som om ikke det er nok, anbefales det i tillegg at arbeidsledighetstrygden svekkes, pensjonsalderen økes og at pensjonene reduseres.

Dette er selvfølgelig en krigserklæring mot fagbevegelsen, og det skjer i en situasjon der det gjennom et par år allerede er blitt ført en innstrammingspolitikk som dramatisk har svekket det sosiale sikkerhetsnettet og kastet stadig nye millioner arbeidsfolk ut i massearbeidsløshet. I de mest kriserammede landene, som Hellas, Spania, Irland, Portugal og Italia, har denne politikken ført til raskt økende nød og fattigdom, stadig flere husløse og en ungdomsarbeidsløshet som i verste fall omfatter over halvparten av ungdomskullene.

Har man fulgt med i den politiske utviklingen i EU den siste tida, kommer imidlertid ikke de nye ideene fra EU-kommisjonen overraskende. I en hastighet som savner sidestykke i EUs historie, har det skjedd en omfattende institusjonell omdanning av EU de siste par årene. Det europeiske semester, EuroPluss-pakten, ny økonomisk styringsmodell (den såkalte sixpack) og Finanspakten er de viktigste stikkordene for denne dramatiske utviklingen. Det meste av dette har foregått utenfor de demokratiske strukturene. Det eneste folkevalgte organet, EU-parlamentet, er eksempelvis satt fullstendig på sidelinjen i denne utviklingen. Sånn sett innebærer disse tendensene også en farlig utvikling mot stadig mer autoritære styringsstrukturer innen EU.

Allerede fjorårets EuroPluss-pakt varslet den type forslag som vi nå ser i rapportene fra kommisjonen. Den tok til orde for at lønnsutviklingen måtte holdes under kontroll gjennom statlige inngrep, at lønnsnivået i det offentlige måtte reduseres, at lønnsdannelsen måtte desentraliseres, samt at arbeidslivet måtte fleksibiliseres. Økt pensjonsalder, innskrenkning i muligheten til tidligpensjonering og ytterligere åpning av såkalte beskyttede sektorer (privatisering av offentlig virksomhet) måtte gjennomføres. I tillegg ble medlemslandene pålagt å nedfelle innstrammingspolitikken i nasjonal lovgivning. Denne pakten fikk massiv støtte fra de 23 landene som har sluttet seg til den - inkludert sosialdemokratene, men unntatt venstrepartiene.

Det som nå foregår i Europa er en formidabel maktforskyvning - i kjølvannet av finanskrisen. Den brutale innstrammingspolitikken forverrer heller enn motvirker krisen. Enkelte argumenterer derfor med at innstrammingspolitikken er feil politikk, den virker ikke. Det tror jeg er en misforståelse. Innstrammingspolitikken virker, for hensikten ser snarere ut til å være å avvikle velferdsstaten og nedkjempe fagbevegelsen i Europa - og det virker dessverre for tida altfor godt. De nevnte rapportene fra EU-kommisjonen underbygger at det nettopp er dette som foregår.

Hittil har ikke Europas fagbevegelse vært i stand til å møte og demme opp for denne reaksjonære omfordelingspolitikken. Helt inntil det siste har Euro-LO eksempelvis støttet det meste av den nyliberale politikken og institusjonelle utviklingen i EU. Det siste året har imidlertid presset fra en del nasjonale fagorganisasjoner, særlig fra Sør-Europa (de nordiske LO-ene har dessverre vært bremseklosser i prosessen), ført til en begynnende endring av denne ettergivenhetspolitikken. De felleseuropeiske streikene og aksjonene den 14. november kan representere en milepæl i denne utviklingen. Noe lignende har i alle fall ikke tidligere skjedd i den europeiske fagbevegelsens historie.

I seks EU-land ble det gjennomført generalstreiker denne dagen; Portugal, Spania, Italia, Hellas, Kypros og Malta. I tillegg var det mer avgrensede streiker i Frankrike og Belgia. I atter andre land, som Storbritannia, Tyskland, Østerrike og Nederland, ble det gjennomført en rekke demonstrasjoner og solidaritetsaksjoner med folkene i de mest kriserammede landene. Særlig viktig var det at fagorganisasjoner også i en rekke sentral- og østeuropeiske land (Polen, Tsjekkia, Slovenia, Romania) mobiliserte til omfattende demonstrasjoner og markeringer. Aksjonene denne ene dagen vil isolert sett neppe endre stort. Til det utgjorde de ikke en tilstrekkelig trussel mot de kapitalkrefter som nå dominerer Europas utvikling. Som et første steg i en kommende, mer samordnet faglig kamp over landegrensene i Europa representerte imidlertid aksjonene den 14. november et avgjørende gjennombrudd.

I Norge begrenset fagbevegelsen seg til å sende ut ei pressemelding denne dagen. Det gjenspeiler først og fremst den realiteten at vi her hjemme ennå ikke opplever de brutale virkningene av krisen. Det er imidlertid grunn til å advare mot illusjoner om at dette skyldes våre fremragende politiske evner når det gjelder å skjerme oss mot kapitalismens krise og den brutale klassekampen som pågår i Europa. Det er først og fremst oljeøkonomien som har reddet oss til nå, samt en mer omfattende, og dermed stabiliserende, offentlig sektor enn det mange land lenger sør har. Dersom velferdsstaten faller i Europa, så vil den imidlertid også med stor sannsynlighet falle her, og dersom fagbevegelsen nedkjempes i Europa, så vil den bli forsøkt nedkjempet også her. Det er riktig at den norske velferdsstaten for tida befinner seg på øverste dekk på den globale skuta, men det er fare for at det er øverste dekk på Titanic.

Stein Ørnhøi om fredsprisen

Barneskirenn

NOBELPRISEN: Det var bare fest og glede. Og alle kritiske synspunkter var feid til side. Det var da det slo meg at dette var som premieutdelingen etter et barneskirenn.

Av Stein Ørnhøi, Nye Meninger, Dagsavisen 20.12.2012

Det var noe naivt uvirkelig over det hele. Jagland talte, kongen klappet og den gjennomsnittlige EU-president Barroso så ut som om han personlig eide mer enn hele Europa. Alle sjefene i EU hadde vunnet, og alle i salen hadde endelig fått rett for en stakket stund, og Jagland og arrangørene var seierherrene over alle seierherrer. Det var bare fest og glede. Og alle kritiske synspunkter var feid til side. Det var da det slo meg at dette var som premieutdelingen etter et barneskirenn. Der får som kjent alle premie. Og der er alle best. Riktignok er jeg en varm tilhenger av barneskirenn. Men bare barneskirenn for barn. Den internasjonale voksenverden er dessverre ikke et barneskirenn.

En professor i historie hadde på forhånd fastslått at alle vi andre - vi som ikke forsto at Nobelkomiteen hadde gjort et genialt valg - vi var historieløse. Og en professor i statsvitenskap hadde gitt beskjed om at vi var bondske og provinsielle. Nå har det også tidligere i historien hendt at en og annen professor har tatt feil. Men likevel; vi bøyde hodet i skam og forlegenhet, vi som hadde trodd at de mange kriger i Europa ikke skyldtes fravær av EU, men derimot for mye religion, føydale strukturer, prøyssisk militarisme, imperialisme og fascisme. Noen av oss, de mest formastelige, mente til og med at fascismen som utløste andre verdenskrig, hentet sin næring fra massearbeidsløshet skapt av en kapitalistisk økonomi.

Etter 1945 har Tyskland og Frankrike ikke ført krig mot hverandre. Vi bondske og provinsielle har trodd at en av årsakene var at demokratiske stater ikke førte krig mot hverandre. Noen av oss har ment at toppmøtene på Jalta og i Potsdam, også etter hvert FN som organisasjon, la noen stabile rammer for Europa etter andre verdenskrig. Internasjonalt samarbeid har vært viktig. Samarbeid om post, fly og jernbane, om kultur og telekommunikasjoner. Ja, noen har til og med ment at den folkelige oppslutningen om Champions League og Grand Prix har bidratt til europeisk forbrødring. Personlig har jeg møtt folk som i fullt alvor har ment at land som er medlemmer av samme forsvarsallianse heller ikke fører krig mot hverandre.

Alle var for den europeiske kull- og stålunionen og alle er for internasjonal handel. Ikke minst handel med industrivarer. Men alt dette var altså feil. Det er ikke dette som har skapt fred og stabilitet i Europa. Det er EU. Vi har ikke forstått at det var en union som måtte til. En union som riktignok mangler en felles offentlighet og derfor aldri blir demokratisk; en union som har traktatfestet fri flyt av kapital, og som har låst 17 forskjellige nasjonale økonomier fast i en felles valuta. Men likevel, unionen har sikret freden.

Jeg hørte nøye på hva Jagland sa. Det skal jeg ha. Han viste til FNs menneskerettighetserklæring. Det likte jeg godt. Et mer mektig og sant politisk dokument enn denne erklæringen, finnes ikke. For i artikkel 3 sies det at rettighet nummer 1 er retten til liv. Det står nevnt først. Og retten til liv har som forutsetning retten til arbeid, slik det står i artikkel 23 og slik norsk arbeiderbevegelse i sin tid kjempet denne retten inn i norsk lovverk. Men i EU er millioner arbeidsløse. Det skyldes ikke en naturkatastrofe. Det skyldes politikk eller mangel på politikk. Arbeidsløshet skyldes fri kapitalbevegelse, markedsliberalisme og euro som fellesvaluta. Det skyldes EUs forbud mot å styre økonomien. Det er faktisk EU som er problemet. EU skaper arbeidsløshet. Og arbeidsløshet er en trussel mot stabilitet og fred. Slik tenker vi provinsielle og historieløse.

I 2010 fikk en kinesisk dissident fredsprisen. Men han fikk ikke motta prisen. Den tomme stol ble likevel behørig bekranset. Jeg synes ikke noen skal lide for det de mener. Heller ikke i Kina. Men jeg har en mistanke om at Kinas politiske ledere føler det samme når Jagland formaner dem, som jeg gjør når Rimi-Hagen forklarer hvordan vi bør styre og stelle her i landet.

I Kina er hundrevis av millioner blitt løftet ut av fattigdom. Folk har fått mat. De er gitt liv. For 40 år siden var BNP i India og Kina det samme. I dag er BNP i Kina mer enn tre ganger så stort som i India. Kina oppfyller viktige deler av FNs menneskerettighetserklæring mer enn mange land. Alle er enige om at Maos politiske eksperimenter kostet millioner livet. Men hva når millioner sulter og dør under andre regimer? Hvor mange drepte Indira Gandhi? Hvor mange drepte Boris Jeltsin? Jeltsins politikk eller mangel på politikk tok flere russiske leveår enn Stalin. Eller er kapitalismens virkninger noe som bare skjer? Eller handler også arbeidsløshet i Europa og fattigdom i India om feilslått politikk? Naturligvis er det bra at det ikke er krig i Europa. Men hvorfor har ikke Kina tatt hevn over Japan? Historisk har krig mellom Kina og Japan tatt flere liv enn de mange kriger mellom Tyskland og Frankrike. Kanskje Nobelkomiteen skal komme ut av sitt politiske akvarium? Det er ikke lenger vi i Vesten som bestemmer hvordan verden skal se ut. Kanskje Nobelkomiteen neste år skal gi fredsprisen til Kinas kommunistparti? Menneskerettigheter og fred i en smekk, så å si. Jeg tror ikke det. For internasjonal politikk er ikke et barneskirenn.

«Kanskje Nobelkomiteen skal komme ut av sitt politiske akvarium?»

Apropos fredsprisen

It's a Mad, Mad, Mad, Mad World

GLASSMYKKER: Ungdom fra hele Europa har laget smykker av glassbitene som ble liggende i regjeringskvartalet etter bomben gikk av 22. juli i 2011. Foto: Prosjekt Fønix

Nobelfruer får smykker laget av glassrester etter 22. juli

Ungdom fra hele Europa har laget smykker av glassbitene som ble liggende i regjeringskvartalet etter bomben gikk av 22. juli i 2011.

TV2 Nyheter, 09.12.2012

Da kunstner Jan Fredrik Grøndal Henriksen bidro i opprydningsarbeidet utenfor Regjeringskvartalet etter terroraksjonen 22. juli i 2011, fikk han en idé.

Det knuste glasset som lå strødd i gatene rundt bygget har blitt til smykker og flere andre kunstverk.

Mandag vil konene til presidentene som skal holde nobelforedraget i Oslo få hvert sitt smykke laget av glasset.

Motsvar

I FULL GANG: En av kunstnerne i gang med glasskunsten. Foto: Prosjekt Fønix

Henriksen fikk samlet opp deler av glasset som lå utover gatene, og i en container hos Norsk Folkehjelp ble glasset lagret. Sammen med ungdom fra hele verden ble «Prosjekt Fønix» opprettet som et motsvar til terroristens handlinger.

– Jeg jobber hos Aktiv ungdom, og fikk ideen om at dette kunne bli et prosjekt hvor vi fikk inn ungdom fra verden, sier Henriksen til tv2.no.

Med pengestøtte på 60.000 euro har 80 ungdommer fra 16 land vært samlet i Oslo for å lage forskjellige kunstverk av glasset.

Smykker til presidentfruer

Kona til presidenten i Det europeiske råd, Herman van Rompuy og presidenten i EU-kommisjonen, Jose Manuel Barrosos kone, besøker mandag ungdomsklubben Exray ved Akerselva i Oslo. Sammen med seks andre vil de få utdelt smykker laget av prosjektgruppa.

– Åtte personer får hver sin prototype laget av en person fra et land i Europa. Det er ikke satt noen verdi på smykkene, men vi håper at det kan ha en stor affeksjonsverdi, sier Henriksen.

Han håper nå at et videre salgt av kunstverkene kan gi pengestøtte til ungdom som har lyst til å hjelpe andre, og at det kan spre budskapet til prosjektet. Alt de tjener på glasset skal brukes på integreringsarbeid ved hjelp av dramametoder.

Bizarro nr. 6

Sven Wollter: Därför är jag kommunist!

Hør på Leraand, kamerater!

EU – et krigsprosjekt

Av Marielle Leraand, Nye Meninger, Dagsavisen 14.10.12

Påstanden om at EU er et fredsprosjekt som skal ha hatt en viktig rolle i å hindre ny krig i Europa, var en sentral del av Ja-sidas propaganda for å få det norske folket til å akseptere EU-medlemskap både i 1972 og enda mer i 1994. Det er også en viktig del av propagandaen innad i EU for å få vanlige arbeidsfolk til å akseptere dette markedsliberalistiske stormaktsprosjektet som de selv taper på.

Men ingen av argumentene som føres for å begrunne EU som et fredsprosjekt holder vann.

Det første argumentet er empirisk og viser til at det ikke har vært noen ny storkrig i Europa etter dannelsen av EUs forløper, Den europeiske kull og Stålunionen, i 1950. En storkrig som involverer et helt kontinent, vil alltid være en supermaktskrig. 1. og 2. verdenskrig ble utkjempa mellom datidas globale supermakter; Storbritannia, Frankrike og Russland/Sovjetunionen og USA på den ene sida, Tyskland med allierte på den andre. En ny verdenskrig som involverte Tyskland som en selvstendig hovedaktør, var under enhver omstendighet utenkelig etter 2. verdenskrig. I motsetning til etter 1. verdenskrig var Tyskland etter 2. verdenskrig militært knust, utbomba og politisk demontert i to stater.

En ny storkrig i Europa ville blitt utkjempa med den kalde krigens supermakter USA og Sovjetunionen som hovedaktører. Heldigvis førte den kalde krigen oss aldri i noe ny europeisk og global storkrig, men det var ikke langt unna, spesielt under Cubakrisen.

Selv for Torbjørn Jagland og Geir Lundestad burde det vel være vanskelig å argumentere for at dannelsen av Det europeiske økonomiske Fellesskapet (EEC) i 1958 var utslagsgivende for at Khrusjtsjov beslutta å trekke de sovjetiske mellomdistanserakettene bort fra Cuba i 1962?

Realiteten er at etableringa av EUs forløper spilte en spenningsskapende rolle under den kalde krigen. I utgangspunktet var de allierte fra 2. verdenskrig enige om at Tyskland etter at krigen skulle holdes demilitarisert for aldri igjen å kunne utgjøre noen trussel mot noen av de allierte. Vestmaktene gikk imidlertid bort fra denne avtalen etter at den kalde krigen brøyt ut. Tyskland som var den dominerende industrimakta i Europa fra 1900 til 1945, hadde fortsatt et stort potensial som produsent av stål og våpen som Vestmaktene ønska å utnytte i rustningskappløpet med Sovjetunionen. Kull og stålunionen hadde som sitt fremste mål å legge til rette for raskest mulig vekst i denne basisindustrien innen det militærindustrielle komplekset. I 1955 var prosessen kommet så langt at Vest-Tyskland ble tatt opp som fullt medlem av NATO.

Ettersom tyske styrker hadde utrydda 23 millioner sovjetborgere få år tidligere, oppfatta Sovjetunionen dette som en stor trussel og svarte med å tvinge sine allierte inn i Warszawapakten samme år.

Kull og stålunionen var altså ledd i en strategi for militær opprustning av Tyskland som hadde som konsekvens at Europa allerede 10 år etter 2. verdenskrig ble konsolidert i to fiendtlige militærallianser, stilt opp mot hverandre og klare til krig ved første gnist. Lenger unna Alfred Nobels testamente om å arbeide for nedrustning og fredskongresser er det ikke mulig å komme.

I årene etter 1950 har Kull og Stålunionen skritt for skritt utvikla seg fra å være et frihandelsprosjekt på et avgrensa men militærstrategisk viktig område, til å bli en økonomisk og politisk union som de sentrale lederne ønsker skal utvikle seg til en føderalstat. Her finner vi det teoretiske argumentet for å hevde at EU er et fredsprosjekt: Land som blir så politisk og økonomisk vevd inn i hverandre at de ikke lenger kan opptre selvstendig, kan ikke gå til krig mot hverandre.

Det er to innvendinger mot dette:

For det første, om integrasjonen blir vellykka i den forstand at en ny superstat trer fram på arenaen, er dette fredsskapende i en global sammenheng?

Å hevde at dannelsen av Den europeiske Union er fredsskapende fordi det hindrer krig mellom statene som inngår i unionen, kan sammenlignes med å hevde at samlinga av Tyskland i 1871 var et fredsprosjekt fordi det hindra nye kriger mellom de ulike tyske statene som gjentatte ganger hadde vært i strid med hverandre under og etter oppløsninga av Det hellige romerske riket av tysk nasjon. Om tysk samling kunne framstilles som et fredsprosjekt fra et innenrikspolitisk tysk perspektiv i 1872, ville vel de fleste være enige om at dette perspektivet blir problematisk i en breiere europeisk og global kontekst i tiårene som fulgte.

Like viktig som å vurdere om EU kan hindre krig mellom medlemsnasjonene, er det derfor å vurdere hvilken rolle EU potensielt kan og vil spille i verden utafor EU i tiårene som kommer. Og her blir parallellen til tysk samling i 1871 ubehagelig relevant. EU har ikke enda lykkes med å etablere seg som en enhetlig politisk og militær supermakt. Men det er ambisjonene. EUs nåværende Unionstraktat forplikter derfor medlemslandene til militær opprustning, og EU har, i likhet med NATO, gitt seg sjøl fullmakt til å intervenere militært utenfor Unionens eget territorium.

Verken EU eller forløperne har på noe tidspunkt fungert dempende på enkeltmedlemmers militære operasjoner i andre land.

EEC hindra ikke Frankrike fra å føre en brutal kolonikrig i Algerie på 1960-tallet og EF hindra ikke Storbritannia fra å gå til krig mot Argentina i 1983. Mangelen på enhet på det politiske og militære området har imidlertid så langt ført til at EU som organisasjon ikke har vært en aktiv aktør til støtte for medlemslands interesser i konflikter utenfor unionens territorium. For europeisk storkapital er dette en ulempe sett i forhold til konkurrerende kapitalinteresser. Men et selvhevdende enhetlig EU som tar opp kampen om markeder og ressurser med USA og Kina, også med militære midler, slik “visjonære” EU-ledere legger opp til, er det totale marerittscenariet for alle fredsvenner.

For det andre er det på ingen måte gitt at politisk og økonomisk integrasjon vil fungere konfliktdempende mellom nasjoner i enhver situasjon. Dersom det viser seg at de ulike EU-landenes motstridende økonomisk-politiske interesser skulle toppe seg på en slik måte at ett eller flere land skulle ønske å trekke seg ut av unionen, vil en nær sammenveving av politiske og økonomiske strukturer i verste fall kunne skape kriger som ellers ville kunne vært unngått.

Dersom EU løser finanskrisa ved å etablere en felles EU-statsgjeld, hvordan skal den deles om et land seinere velger å melde seg ut?

Spørsmålet om deling av statsgjelda hadde en underkommunisert men langt fra ubetydelig rolle for utbruddet av krigene i Jugoslavia da denne føderasjonen gikk i oppløsning på grunn av indre økonomiske motsetninger mellom rike republikker i nord og fattigere i sør tidlig på 1990-tallet. EU bidro direkte konfliktskapende i denne konkrete situasjonen ved å slå fast at Jugoslavias statsgjeld i sin helhet tilhørte det som var igjen av Jugoslavia og at republikker som valgte å rive seg løs ikke vill e bli krevd for noe av denne gjelda. Dette vedtaket hadde stor betydning for Bosnias beslutning om å rive seg løs fra Jugoslavia i 1992, noe som var innledninga til den blodigste fasen av krigen.

Det er imidlertid ikke gitt at EU vil opptre like sjenerøst overfor medlemsland som en gang i framtida vil ønske å løsrive seg fra unionen uten å ta med seg del av en felles statsgjeld som landet mener at det i realiteten er andre land som har påført unionen.   

Forestillinga om union som noe fredsskapende står i grell kontrast til vår egen historiske erfaring i Norge.

Det var etableringa av den politiske unionen med Sverige som brakte Norge og Sverige i krig i 1814, og det var ønsket om oppløsning av unionen fra norsk side som brakte oss på randen av en ny krig i 1905. Men en viktig grunn til at oppløsninga av unionen likevel gikk fredfullt for seg, var at den i utgangspunktet var veldig løs. Det var først og fremst snakk om en utenrikspolitisk union, ikke en sammenveving av økonomiske og politiske institusjoner på nivå med det EU etablerer.

Den vellykka unionsoppløsninga har ført til at nordmenn og svensker i dag oppfatter hverandre som broderfolk som stemmer på hverandre i Grand Prix og som kun kjemper mot hverandre i langrennssporet. Mens fred mellom Tyskland og Frankrike etter andre verdenskrig har helt andre årsaker enn etablering av politisk union, kan vi ganske klart se at unionsoppløsning har skapt grunnlaget for stabil fred mellom Norge og Sverige i godt over 100 år. Det beste håpet for fred i Europa og verden er at EU kan oppløses på tilsvarende fredelig vis, før det er for seint.     

Bizarro nr. 5

Slik er middelmådigheten, den kjenner ikke noe større enn seg selv, skriver Lena Lindgren

Den enes død, den andres brød

Ekely: Sveitservillaen var Edvard Munchs hjem, hvor han  bodde fra 1916 til sin død i 1944. Rivningen av Munchs hus kaster mørke skygger inn i dagens museumskrangel.

En mann kjempet for å få Munchs hus revet. Som belønning fikk han 300 kvadratmeter på Ekely.

Av Lena Lindgren, Morgenbladet 02.11.12

«Nå river de Edvard Munchs hus på Ekely. Bord for bord rives opp med kubein og øks, planke for planke løsnes biter av denne sveitservillaen …».

Det er VG, 4. juni 1960, som rapporterer. Ja – for vi rev rett og slett huset til Edvard Munch, for ikke så mange tiår siden. Hvorfor er det så få som vet om dette? Er det glemsel eller aktiv fortrengning?

Rivningen av Munchs hus kaster mørke skygger inn i dagens museumskrangel. Et sted underveis erkjenner man nemlig at Ekely ville hatt – kulturelt, men også økonomisk – større verdi enn Operaen, Lambda og Astrup Fearnley Museet til sammen. Rett og slett fordi han bodde der.

Dette er historien om middelmådighetens seier, og seierherren er en mann ved navn Finn Nielsen. En kunstner du trolig aldri har hørt om, men en joker i spillet om Ekely.

 Men først: Ekely. En sveitservilla fra 1897 med åtte rom, fjøs, drivhus (etter hvert erstattet med atelier), en stor hage og 30 mål dyrket mark. Munch bodde der i nesten tretti år. I dag kan vi se huset for oss gjennom hans malerier, for Munch selv forsto virkningen av fysiske rom. Han malte selvportretter inn i husets konkrete bestanddeler: «Foran hjørnevinduet», «Ved hageveggen», «Mellom klokken og sengen». Motivene gjør det lett å danne seg et bilde av ensomheten hans, alltid arbeidende, alltid med lyset på, fordi han var mørkredd.

Vi vet også, gjennom ulike Munch-biografier, mye om husets inventar: Møbler fra barndomshjemmet, blant annet to stoler med gyldenlær som foreldrene nesten hadde slitt ut. Den svarte kurvstolen som finnes i portrettet «Syk pike» i stuen. Et gulvur (kjent fra flere malerier), et sjakkspill, og masse bøker: Hans Jægers og Prszybyszewskis romaner, Dagny Juels skrifter, Strindberg, Thiis bok om da Vinci. Masse brev og avisutklipp.

Det er her han i 1940 snubler og faller i hagen, det tar lang tid før han klarer å reise seg. Det er her han ser rutene bli knust da et tysk krigsskip eksploderer nede ved havnen. Små ting. Han dør på Ekely, i sengen sin, 23. januar 1944.

 Er dette viktig? I essayet «Great Men’s houses» besøker Virginia Woolf forfatterparet Thomas og Jane Carlyles hus og beskriver det «mer som en kamparena, enn et hjem». Så legger hun til at det å tilbringe en time der fortalte henne mer enn å lese all verdens biografier. Slik er det med fysiske steder: Hukommelsen, også den kollektive, er knyttet til dem. Når vi utsletter et sted i den ytre verden, mister vi en hovedvei til vår egen historie. Nå som hjerneforskning er i vinden er minnets stedsavhengighet blitt «bevist», men mennesker har alltid fulgt prinsippet: Tusenvis av ungdommer busses for eksempel til gamle konsentrasjonsleirer, ut fra en logikk om at de som opplever det fysiske skallet av dem «umulig kan glemme».

 Å ta vare på kulturminner er egentlig å forstå verdikjedens bunnlinje. Det meste kan byttes ut, men ikke fortiden, som er uerstattelig. Fortid kan ses som en immateriell og derfor edlere form for luksus, den er unik og tilhører eieren eksklusivt. En by som stresser med å slå opp dyre signalbygg, viser derfor mest av alt sitt mindreverdighetskompleks.

Det hyppigste argumentet for å rive Munchs sveitservilla var at den med datidens antiromantiske øyne var «stygg». Til og med Rolf Stenersen hevdet det. Men det er en (typisk norsk) misforståelse av verdikjeden å tro at en kunstnerbolig må være flott. Ludwig Wittgenstein hadde en selvbygd hytte i Skjolden i Sognefjorden der han skrev Filosofiske undersøkelser og et overdådig hus i Wien, Wittgenstein-palasset. Jeg vet hvilket av de to husene jeg helst ville sett. Men den lille plankehytta er selvsagt revet.

Freuds hus i Wien, Salvador Dalis hus i Portlligat, Kafkas hus i Praha, Frida Kahlos Casa Azul, Selma Lagerlöfs Mårbacka. Relativt vanlige hus (med solid unntak for Dali) som i dag fungerer som en slags museer. Egentlig er nyrik historieløshet heller ikke spesielt påtrengende for Norges del, vi har Sigrid Undsets Bjerkebæk, Bjørnstjerne Bjørnsons Aulestad og Troldhaugen til Edvard Grieg.

 Det er et Oslo-fenomen vi snakker om. Hovedstaden har raseringen av Ekely på samvittigheten og Arbins gate, der Ibsens leilighet står, ble med nød og neppe reddet nylig. Kunne kanskje «Grotten» til Henrik Wergeland blitt et bra treningsstudio?

Munch testamenterte nesten alt han hadde til Oslo kommune. Den gang, som nå, strever vi med å forstå omfanget av hans verdensberømmelse. Det ble faktisk foreslått museum på Ekely rett etter Munchs død. Men museum, kunstnerbolig eller en kombinasjon av disse to: ingen kastet seg over saken. Og i 1949, fem år etter hans død, ble det lagt frem en reguleringsplan for nye kunsterboliger der. Ideen tok opp i seg noe typisk norsk og for så vidt sympatisk; området skulle komme andre kunstnere til gode, det skal være demokratisk og egalitært.

Det fantes protester. I Aftenposten 24. mai 1949 kan man lese et opprop for å redde Ekely, signert 17 menn, blant dem Stortingets presidentskap og den tidligere direktøren for Norges Bank, Nicolai Rygg. De ber opinionen om å se inn i fremtiden, forestille seg hvor pinlig det vil bli når tusener av tilreisende kommer til Norge for å se Munchs hjem, men må få svaret: «Det er revet». I dag ser man hva de sier: De ber Oslo om å forestille seg hvordan det kan føles, i 2012 for eksempel, å ha en fortid.

Dagen etter møter vi et nytt navn på trykk i samme avis, Finn Nielsen. Få har hørt om denne mannen som kunstner, det viktigste han laget var en mosaikk i Drammens krematorium. Nielsen var imidlertid også leder for kunstnernes byggekomité på Ekely. Syrlig debattstil var også et av hans spesialområder: han latterliggjorde det han kalte for «et gråtkvalt opprop» for «en gammel maurspist sveitserrønne». Finn Nielsen mente at bevaring ville skape en «grotesk Munch-kultus» på Ekely. De nye moderne kunstnerboligene derimot, ville bli et «levende minnesmerke», som Oslos myndigheter stolt kunne sende valfartende til, slik at de kunne oppleve ekte liv og mylder.

Finn Nielsen vant. I dag er det 44 kunstnerboliger på Ekely, og parkeringsplass for beboerne der huset lå. Men ingen valfarter hit for å oppleve kunstnerisk liv og mylder. En ung fattig kunstner kan se langt etter Ekely, inngangsbilletten for et rekkehus er rundt fem millioner kroner. Selv om boligene ikke kan gis videre i arv, har den sosialistiske nybyggerånden blitt privatisert og kapitalisert, og Ekely har lukket seg om seg selv.

Men vent nå litt: 8. februar 1952 møter vi igjen Finn Nielsen i arkivene. VG bringer et referat fra et møte der Oslo-politikerne gir finansielle garantier utover Husbankens regler. På møtet behandles et lass av saker, men bare én sak vekker diskusjon: Det er visstnok Finn Nielsens hus på Ekely det dreier seg om. Hans enebolig er på 300 kvadratmeter – er det riktig at kommunen skal særbehandle Nielsens hus med mer støtte enn de andre kunstnerboligene?

Referatet som følger er særs interessant: Finansrådmann Egil Storstein ser det ikke som rimelig å gi mer støtte til hans enebolig enn til de andre rekkehusene med mindre atelierer. Sivilingeniør H. Chr. J. Borchgrevink fra Høyre uttalte deretter at han hadde «all respekt for kunstnere, men det ville være å gå for langt når kommunen ville yte støtte til Finn Nielsens hus som var på 200 kvadratmeter pluss 100 kvadratmeter til et spesialatelier». Ingen, selv ikke kunstnerne, ville forstå hvorfor kommunen gir penger til et privathus på 300 kvadratmeter, ble det sagt.

Mot dette innvendte disponent Auden Baastad at «selv de husløse ville forstå at kunstnere ikke kunne stå i samme bås som alminnelige mennesker, de kunne ikke klare seg med 80 kvadratmeter og hadde behov for atelierer». Det siste ble faktisk sagt helt uten ironi. Og da det skulle voteres, gikk 43 medlemmer inn for å støtte Nielsens hus, 41 stemte mot. Ved annen gangs votering var det enstemmig. Begrunnelsen var, ifølge VG, at et nei kunne kullkaste hele Ekely-prosjektet og at Nielsen var en «drivende kraft» for utbyggingen.

Det er ikke korrupsjon, men det stinker lang vei. Mannen som ikke ønsket noen kultus rundt en stor maler, fikk til slutt det største huset på Ekely. Kampen hans mot «sveitserrønnen» ble belønnet. Nei, det er ikke korrupsjon, det er smålighetens seier over det store, det er Finn Nielsens seier over Edvard Munch.

 At kulturpolitikere ikke er spesielt interessert i kultur, vet vi. Tabbene til Oslos politikere kan unnskyldes som historieløshet, kulturløshet eller smakløshet. Men hvorfor ble Munch også sviktet av de som skulle skjønt det hele, av kunstnere selv?

Kanskje var modernismen, som var sterkt enerådende i etterkrigstiden, så tett koblet til norsk politikk, at det overordnede målet ble utjevning, også i kunsten. Munch var figurativ, og i tillegg fremmed, både i norsk politikk og kunstmiljø. Kanskje handler det om vanlig karrig gjerrighet. En demokratisk parole kan holde de største nede, og Munch var utsatt, fordi han var så soleklart størst. Man måtte bare vente til han var død, men da var man også lei av å vente.

Finn Nielsen var god på å drive eiendomsutvikling, og etter hvert tjente dette ham selv. Hei, det minner jo om dagens eiendomsutviklere i Bjørvika! Slik fortsetter historien, uten noen større erkjennelseskast. Vår store kunstner omgis fremdeles av egeninteresse, politisk spill og lunkne, estetiske planer. Munchs nye hus er i hendene på nåtidens Finn Nielsener.

Slik er middelmådigheten, den kjenner ikke noe større enn seg selv.

Lars-Erik Falch skriver om salget av Eldorado kino

Eldorados død

Av Lars-Erik Falch, Den Røde blogg, 06.11.12

Husker dere Eldorado kino? Eldorado kino i Torggata?

Eldorado kino er nå en saga blott. Dessverre, sier jeg. I dag tilhører eiendommen ”Read Entertainment AS”. Dette selskapet skal snart åpne Nordens største bokhandel. En stor bokhandel høres vel bra ut? Det er vel noe enhver storby bør ha? Jo, det er ikke umulig at en slik bokhandel vil berike hovedstadens kulturliv. Men hvorfor akkurat Eldorado kino? Geir Bergkastet (administrerende direktør i Oslo Kino) uttalte seg temmelig tåkete om salget av kinoen: ”Det er en gammel, ærverdig kino, men fokuset vårt må være å tilpasse oss byutviklingen, og gi et best mulig kinotilbud totalt sett” (Osloby, Aftenposten 07.12.11). Tilpasse oss byutviklingen? Hva betyr det? Gudene og Bergkastet vet. Det er grunn til å anta at Bergkastet aldri har hatt et kjært forhold til Eldorado.

Den ærverdige Eldorado kino hadde til sammen fem ulike saler. Kinoen viste en rekke filmer hver kveld. Eldorado hadde dessuten et stort tilbud av barnefilm i helgene. Det er snakk om et kulturhistorisk bygg (tegnet av arkitekten Harald Olsen i 1890). Eldorado var den første kinoen i Norge med lydanlegg, og den første lydfilmen var ”The Singing Fool” (filmen er fra 1928, men den ble vist på Eldorado i 1929) med Al Jolson i hovedrollen.

Et flertall i Oslo bystyre gikk inn for at kommunens aksjer i Oslo Kino kunne selges til private eiere. På Oslo kinos egne nettsider kan man lese at bedriften har en årlig omsetning på ca. 285 millioner kroner. Et argument for å selge Eldorado, var bl.a. at kinoen hadde gått med underskudd et par år. Det kan være flere grunner til at kinoen gikk med underskudd. En grunn kan f.eks. være at kinoen hadde et dårlig filmtilbud. Jeg tør i alle fall hevde at Eldorado kino viste mange dårlige og middelmådige filmer etter hvert. De siste årene var det stort sett bare action- og popcornfilmer som ble vist der. Kinoen var ikke akkurat Arthausfilmenes høyborg. Etableringen av Ringen kino ovenfor Birkelunden, er nok også en viktig grunn til at Eldorado mistet en god del besøkende.

Uansett: Var det umulig å berge Eldorado kino? Selvfølgelig ikke. Dette er bare nok et eksempel på at Oslos politikere trykker markedsliberalismen til sitt bryst. Det er forstemmende. Hva kan vi vanlige dødelige gjøre? Vi ”vanlige” folk må stille våre politikere til moralsk ansvar for sine handlinger. Ja, neste gang, sa brura. Nå er det dessverre for sent. Akk og akk.  Salget av Eldorado har gjort byen Oslo litt fattigere.

– Det er nok en uenighet mellom tradisjonell høyreside og tradisjonell venstreside, og det gir seg kanskje utslag i denne saken, sa Berger Røsland til TV2 (13.06.12).

Berger Røsland har sikkert et velmenende sinnelag (veien til helvete er brolagt med gode forsetter), men det hjelper ikke oss som savner Eldorado kino. Vi vil aldri tilgi drapet på kinoen.

Folklorist og cineast

Lars-Erik Falch

Folkets vår?

ALT MÅ VEKK: - Et annet Europa kan ikke bygges uten at man bygger ned dagens Europa, mener økonomen Samir Amin, 
som i går deltok på åpningen av Globaliseringskonferansen i Oslo.

- Må rive ned for å bygge opp

Av Yohan Shanmugaratnam, Klassekampen 02.11.12

SJANSE: - Vi befinner oss i et tidsgap mellom kapitalismens høst og folkets vår, sier økonomen Samir Amin. Spørsmålet er bare om venstresida greier å gripe sjansen, mener han.

- Sosialist, antikapitalist - og røyker. Jeg er alt som er dårlig, sier Samir Amin (81) og ler.

Den egyptiske økonomen prøver å søke ly for den norske novembervinden så han kan få tent sigarilloen han har i munnen. Utviklingsteoretikeren, marxisten og forfatteren av en rekke bøker om verdensøkonomien og dens skjeve gang er nå i Norge for å blant annet delta på Globaliseringskonferansen i Oslo, og et seminar på Voksenåsen i Oslo lørdag sammen med økonomen Erik Reinert.

Amin har nettopp kommet med en ny bok, som foreløpig bare finnes på fransk: «L’implosion du capitalisme mondialisé» - «Verdenskapitalismens implosjon».

Europeisk kapittel

Krisa i EU er viet et kapittel i boka, forteller Amin, som ser på eurokrisa nettopp som bare et kapittel i den store historien om det han kaller verdenskapitalismens kollaps.

- Å kreve at Tyskland og Montenegro skal følge de samme reglene kan ikke fungere. Et slikt system må kollapse, mener Amin.

- Det europeiske systemet kollapser på grunn av dets indre motsetninger, uavhengig av klassemotsetningene. I perioder med relativ maktbalanse mellom arbeid og kapital, der kapitalen motbalanseres av arbeiderklassen, har politikerne måttet være smarte. De har manøvrert på begge sider, påpeker han.

- Men når det oppstår en maktubalanse som er totalt i kapitalens favør, når arbeiderklassen er svekket og har mistet sin politiske styrke, blir systemet absurd. På toppen av det hele har vi dumme mennesker ved makten som tror de kan gjøre hva de vil, inkludert å gjøre folk fattigere uten at det vil føre til reaksjoner. Et slikt system er ikke levedyktig, ikke minst fordi ofrene vil yte motstand.

- Men samtidig ser man tegn på at EU forsøker å styrke seg gjennom økt sentralisering?

- Ja, de forsøker å samle makt for å gjennomføre det samme prosjektet med sterkere midler. Økonomisk integrering virker ikke hvis man ikke går videre med politisk integrering, sier Amin.

Drømmeri

Tanken om at sosiale krav skal kanaliseres gjennom en sentralisert europeisk myndighet, anser Amin som «nonsens».

- Styringen av EU er nedfelt i Maastricht- og Lisboa-traktatene, og nå i det jeg kaller kuttraktaten. Den politiske integreringen skjer for å styrke EUs makt til å gjennomføre dagens politikk. Men motsetningene forsvinner ikke: man sikrer finanskapitalens dominans og stopper vekst. Og kapitalisme uten vekst er nødvendigvis knyttet til økt fattigdom, arbeidsledighet og sosial usikkerhet.

- Er et annet Europa mulig?

- Det er teoretisk mulig, og man kan drømme om et annet Europa. Jeg er ikke kulturelt antieuropeisk, som noen mennesker i sør kan være. Jeg kan lett forstå at europeiske folk, spesielt arbeidere og de unge, vil ha et annet Europa. Men det er ikke det man diskuterer i dag. Slik maktbalansen mellom de sosiale kreftene er i dag, er ikke et annet Europa mulig, sier Amin.

- Et annet Europa kan ikke bygges med mindre man bygger ned dagens Europa, og skaper grunnlaget for å bygge opp et nytt system seinere. Når en bygning er i ferd med å rase på grunn av et jordskjelv, hjelper det ikke å klatte på litt maling på veggene her og der. Man må rive ned hele huset for å bygge det opp igjen.

- Er ikke det lettere sagt enn gjort?

- Men systemet dekonstrueres jo av seg selv! Utfordringen er om vi skal vente på at det ramler av seg selv og så se hva som skjer, eller om vi skal handle nå mens sammenbruddet foregår. Systemets selvødeleggelse fører bare til én ting: kaos, sier han.

Amin påpeker at når et system ramler sammen, betyr ikke det at et bedre alternativ dukker opp spontant.

- Vi befinner oss nå i et tidsgap mellom kapitalismens høst og folkets vår. Dette er et farlig tidsgap, der både det beste og det verste dukker opp - man ser radikalisering på den ene siden, men også avsporing mot høyreekstremisme på den andre. I flere arabiske land radikaliseres demokratikampen, mens politisk reaksjonær islam også er på frammarsj.

Amin mener de sosiale kreftene som har «en interesse i å snu kapitalismens høst til folkets vår» utgjør «objektivt sett» det store flertallet:

- Det er folk som er avhengig av lønna si, og flertallet av dem lever på beskjedne lønninger. Med økende differensiering ser vi at krisas byrder overføres til de unge, kvinnene, innvandrerne, understreker han.

Amin beskriver en klassestruktur som er en helt annen enn den man så i den industrialiserte verden etter 2. verdenskrig.

- Den teknologiske revolusjonen har delt opp produksjonsprosessen i mindre enheter, og det er ikke mange steder man har store masser som er samlet under samme tak. Det betyr at det tradisjonelle mønsteret med det store Partiet, enten det var sosialdemokrater eller kommunister, med nære bånd til fagbevegelsen, ikke lenger gjelder, sier han.

- Dagens formel må være en stor allianse mellom partier, fagforeninger og andre organisasjoner - enten de driver med kvinnekamp eller kjemper for innvandrere - som samles i det jeg kaller «folkets parlament»: et sted der de kjempende møtes for å diskutere felles strategiske mål.

På offensiven

- Kan nasjonalismen være en kilde til progressiv motstand i Europa?

- Ja, det finnes også en bra dimensjon i nasjonalismen. Jeg er internasjonalist og mener at vi hele tida må ha et nytt globalt system som mål. Det vil ta tiår på tiår, og kan ikke bygges på noe annet grunnlag enn respekt for folks nasjonale suverenitet. Det er på det nivået man har et sterkt fellesskap og det er der de store politiske kampene skjer. Regjeringer er nasjonale, om vi liker det eller ei.

- Er det bortkastet tid å kjempe for et mer sosialt Europa, innen dagens rammer?

- Nei, men det er bare starten. Det er ikke nok. De sosiale kampene er spredd og vi ser at man blir tvunget til å innta en defensiv posisjon for å beholde det man har, som er under angrep fra systemet. De færreste av kampene ender med seier, sier Amin, som mener venstresida må gå fra en defensiv til en offensiv posisjon:

- Da må man ha et positivt alternativ, og man kan ikke ha et positivt alternativ uten å integrere alle delene av den sosiale kampen i prosjektet. Man kan ikke ha et positivt alternativ som alene springer ut av kvinnekampen, oljearbeidernes kamp eller lærerne og sykepleiernes kamp. Alle disse legitime kravene må integreres.

Bizarro nr. 4

Vår mann slår til igjen.

Vil gi Sverige Nobel-ansvaret

Rødt-leder Bjørnar Moxnes vil kaste dagens nobelkomité og la Sverige overta ansvaret for fredsprisen.

Foto: Hallgeir Aunan/NRK

Av Ellen Vikseth, NRK Nyheter 12.10.12

– Å flytte nobelkomiteen til Sverige hadde vært det lureste for alle parter. Jagland og nobelkomiteen har bevist at de ikke er i stand til å forvalte Nobels testamente, sier Moxnes til NRK.

Han mener Jagland og resten av komiteen bruker nobelprisen som et innenrikspolitisk instrument. Han peker på at komiteen også ga Barack Obama fredsprisen like før USAs opptrapping i Afghanistan i 2009.

– Hvorfor tror du svenskene vil håndtere dette bedre?

– Svenskene klarer å dele ut de andre prisene på en god måte. Det vil i alle fall ikke skade å la dem prøve, for dagens komité har utspilt sin rolle, sier Moxnes.

– Prisen er en fornærmelse

Han mener komiteen bør ha medlemmer med på fred og fredsskapende politikk, og ikke politikere som i dag.

Rødt-lederen spør seg hvilket signal dagens fredspristildeling sender til spanjoler og italienere som kjemper mot EUs harde kuttpolitikk.

– Å gi fredsprisen til EU er absurd. EU har for eksempel sin egen hær som kan operere hvor som helst i verden uten FN-mandat. Denne prisen er en fornærmelse mot alle som slåss for fred og frihet, mener Moxnes.

– Er det ikke viktig å anerkjenne det fredsbevarende arbeidet EU har gjort gjennom de siste 60 årene?

– Man kan godt si at EU kunne fått prisen på slutten av 50-talllet. Men i dag er det mildt sagt merkelsesverdig. Dagens EU utløser og skaper splittelser, og dagens EU har lite å gjøre med å minske stående armeer og skape fredskongresser, slik Nobels testamente sier.

Til alle som vil gi sin stemme til Rødt!

For 20 år siden, i 1993, kom en av Rødts forløpere, Rød Valgallianse, inn på Stortinget. Situasjonen da var at det var mulig å erobre et stortingsmandat hvis alle i partiet gjorde dette til en samlende oppgave over tid, og det skjedde. I 2013 skal Rødt tilbake på Tinget.

rødt.no/politikk

I 2013 får Oslo to nye mandater på grunn av endringer i befolkningsutviklinga. I 2009 var Rødt det partiet som var nærmest å kapre et mandat i Oslo. Dermed har Rødt svært store muligheter for å få et Stortingsmandat i 2013.

Sist vi ble valgt inn på Stortinget sto antikorrupsjonsarbeidet sentralt. Rødt har spilt, og spiller en rolle for hverdagen til folk og bidrar til å demme opp mot høyrekreftene gjennom plasser i kommunestyrer og på fylkesting – enten det har vært snakk om Adecco-skandaler, brukerstyrt personlig assistanse eller busstilbud.

I dag blir Arbeiderpartiets Jan Bøhler profilert som Groruddalens stortingsrepresentant og store sønn, men stemmer ikke for å la Aker, Groruddalens lokalsykehus, leve. Rødt på Stortingets Oslobenk vil i samarbeid med lokale aksjoner gi befolkningen en tydelig stemme for å bevare lokalsykehus i Grorudalen såvel som på Helgeland.

Det har blitt avdekket at innleiefirmaer står for over 50 prosent av aktiviteten på store byggeplasser i Oslo og omegn. Rødt vil inn på Stortinget fra Oslo, og bruke plassen i samarbeid med fagbevegelsen til å sørge for at situasjonen ved alle norske byggeplasser blir tatt på alvor, og gjort noe med.

Rødt er Norges fredsparti. Rødt støtter også de som slåss for frigjøring. Vi trenger en prinsippfast stemme på Stortinget som samarbeider med fredsbevegelsen mot norsk krigsdeltagelse, som hever stemmen for å trekke Norske soldater ut av Afghanistan, som konsekvent stemmer mot nye krigsbevilgninger og jobber for norsk støtte til bevegelser som kjemper mot undertrykking og imperialisme.

Rødt må på Stortinget for å bryte konsensusen. Regjeringa har bundet seg til Høyres skatteløfte fra 2004, Norges medlemskap i NATO og tilknytningen til EØS-avtalen. Partiene fra Høyre til SV står samlet mot å bruke av pensjonsfondet til samfunnets og framtidas sentrale utfordringer – gjennom handlingsregelen. De står samlet bak pensjonsforliket som førte til den usosiale pensjonsreformen vi nå ser konsekvensene av.

Boligpolitikken ble lagt fast når Arbeiderpartiet i 1988 stilte seg bak et kompromiss med Høyre og mellompartiene som gjør at dagens boligpolitikk forsterker klasseskillene. Oslo er et pressområde hvor det bygges alt for få boliger, og problemet ser ut til å vokse i framtida. Det gjør også at dette rammer Oslos innbyggere hardt.

De andre partiene er systempartier, Rødt trengs – fordi det finnes alternativer.

Bjørnar Moxnes er vår Røde Mann

– Barnas beste må veie tyngst

Rødt-leder Bjørnar Moxnes

– For hver gang regjeringa strammer inn asylpolitikken, tar de et skritt til høyre og et skritt nærmere Fremskrittspartiet. Frp kan i neste omgang kreve at barna skal behandles enda mer brutalt. Slik flyttes politikken skritt for skritt, sier Rødt-leder Bjørnar Moxnes.

rødt.no/nyheter

Rundt 450 barn har søkt asyl og fått avslag, men kun et fåtall av disse har fått prøvd saken sin i rettsvesenet. Moxnes peker på FNs kritikk av Norges behandling av barn på flukt, og mener det burde legge føringer for hvordan vi behandler de mindreårige asylsøkerne.

– Mange hadde forventninger til at stortingsmeldinga Barn på flukt skulle bedre rettssikkerheten for mindreårige asylsøkere. Det synes ikke å være tilfellet. Den største skampletten på norsk asylpolitikk er det faktum at såkalt innvandringspolitiske hensyn veier tyngre enn hensynet til barnas beste.

– Ifølge FN er behandlinga av asylbarna det klareste bruddet på FNs barnekonvensjon noen norsk regjering har stått for. Det bør samtlige norske partier ta inn over seg.

– Norsk asylpolitikk har blitt så inhuman at lokalsamfunn over hele landet tyr til sivil ulydighet. Vi må få en slutt på tidsbegrenset, midlertidig opphold. Disse barna må få slippe å leve livene sine på vent. De må få opphold, avslutter Rødt-lederen.

For ytterligere kommentar, kontakt Bjørnar Moxnes: 22 98 90 68.

Bizarro nr. 3

Innvandringspolitiske hensyn?

Det har blitt et refreng å imøtegå kritikken mot dagens innvandringspolitikk med beskyldninger om at det kun handler om føleri, selv om kritikken baserer seg på fakta. Selv Olins dokumentar "De andre" baserer seg på fakta. Faktiske mennesker og faktiske skjebner. 

Av Wilfred Hildonen, Nye Meninger, Dagsavisen 29.10.12

Slikt er vanskelig å imøtegå. Det er også vanskelig å imøtegå at Norge faktisk bryter mot den Barnekonvensjonen som de selv har ratifisert og undertegnet, med henvisninger til det ganske ulne og upresise begrepet "innvandringspolitiske hensyn". Hvis man er så interesserte i å forholde seg til fakta, ville det vært interessant å få vite eksakt hva dette begrepet er ment å dekke.  

En Tybring-Gjedde mister all sympati straks en av guttene i filmen til Olin sier at han ikke kan forstå hvordan et land som Norge kan behandle mennesker slik. Jeg mistenker at Tybring-Gjeddes sympati aldri stakk særlig dypt, om den noensinne fantes.

Men hva annet uttrykker han enn en emosjonelt ladet reaksjon? Tenke seg til at denne unggutten kan finne på å kritisere Norge! 

Siden når har akkurat det vært forbudt, kan man undre seg? Det ser dessuten ut som de ansvarlige myndighetene selv innser at eksperimentet Salhus ikke fungerte slik det var tenkt. Det igjen kan tyde på at unggutten hadde belegg for å undre seg over den behandlingen han og mange andre, blant dem mange barn som har levd hele sitt liv i Norge, blir til del. 

Hvorfor blir slike som Tybring-Gjedde opprørte over at noen kan stille spørsmål ved Norges gode hensikt? De tror kanskje at slikt som Bastøy, behandlingen av tatere og deportasjonen av jøder til en sikker død, er noe som bare hører fortiden til og at slikt aldri kan skje igjen? Da er jeg redd for at de uttrykker en dyp naivitet, i beste fall. 

Hvis vi ikke vil at slikt skal skje igjen, hjelper det lite om ansvarlige myndigheter bedyrer sin uskyld og møter kritikk med simple herskerteknikker som f.eks. dette refrenget om føleri. 

Javisst blir mennesker opprørte, men ikke uten grunn. Den jevne mann og kvinne har så mye anstendighet i behold, at de reagerer på urettferdig behandling av sine medmennesker. Javisst stemmer det også at den førte politikken har støtte blant de brede lag av folket, men hvorfor? Kan ikke det ha noe med hvordan situasjonen fremstilles? Denne fremstillingen er ikke nødvendigvis faktabasert men dreier seg om politisk spinn, for å forsøke å fremme visse holdninger. Ta for eksempel dette med asylsøkere og identitetsbevis. Det hersker en utbredt oppfatning om at de aller fleste forsøker å skjule sin identitet. Faktiske tall viser at det forholder seg tvert om. Den overveldende majoriteten identifiserer seg og der dette er problematisk på grunn av manglende dokumentasjon, forsøker de å bistå myndighetene etter beste evne. 

Dette er kun ett eksempel på hvordan tingenes tilstand blir fremstilt på feil måte. Det finnes mange andre. Med hvilken hensikt gjør man dette, kan man spørre seg? Er det bevisste forsøk på å fremstille virkeligheten i et bestemt lys, eller ganske enkelt fordreie virkeligheten for å fremme visse saker?

Hvis man har en uendelig tillit til myndighetene, tror man kanskje på at alt de kommer med, er i overenstemmelse med fakta, men dette er en farlig naiv holdning. For at et demokrati skal fungere, er det viktig at medborgerne forholder seg kritiske. For at et samfunn skal fungere, er det også viktig at vi ikke kobler ut vår samvittighet  til fordel for økonomiske hensyn, for eksempel. Ja, det er viktig å vite hva ting koster, men siden når ble økonomien det endelige mål på menneskeverd? La oss håpe at vi ikke har kommet dithen enda. 

Økonomi er forresten en underlig sport. Innvandring koster, hevder noen, mere enn det smaker - men er det ikke også slik at det koster desto mere om vi forhindrer folk fra å delta? Er det ikke mangel på integrering som koster? Og er denne mangelen alltid innvandrerens feil eller kan det tenkes at det også her behøves det to til for å danse tango? 

Man kan kanskje hevde at noe koster for mye ved å henvise til dagens situasjon og dermed har man forholdt seg til fakta, men har man derved sagt alt som er verdt å si? Er det ikke slik at fremtiden inneholder muligheter som det gjelder å benytte seg av? For å benytte seg av disse, gjelder det å være åpen for muligheter og være rede til å benytte seg av dem. Blant disse mulighetene finnes det vi kaller menneskelige ressurser. Om vi forholder oss byråkratiske til disse, vil antagelig mange slike ressurser gå til spille. 

Hvordan får vi så øye på de menneskelige ressursene? Ved å forholde oss til enkeltmennesker og individer. Andre utveier gis ikke. Hvis vi velger å forholde oss til disse kun som sifre i en statistikk, så er det ikke så sikkert at vi kan kalle dette for fakta, hvis fakta er ment å si noe om virkeligheten. Det som motstanderne av "føleri" ofte feilaktig fremstiller som fakta, er egentlig midler til å skjule virkeligheten for oss. Vi reduserer virkeligheten til tall og statistikker og "innvandringspolitiske hensyn", til prinsipper og trender. Det er så mye enklere å forholde seg til det enn å måtte se den nakne virkeligheten inn i øynene.

Den kan stirre anklagende tilbake.