Stein Ørnhøi om fredsprisen

Barneskirenn

NOBELPRISEN: Det var bare fest og glede. Og alle kritiske synspunkter var feid til side. Det var da det slo meg at dette var som premieutdelingen etter et barneskirenn.

Av Stein Ørnhøi, Nye Meninger, Dagsavisen 20.12.2012

Det var noe naivt uvirkelig over det hele. Jagland talte, kongen klappet og den gjennomsnittlige EU-president Barroso så ut som om han personlig eide mer enn hele Europa. Alle sjefene i EU hadde vunnet, og alle i salen hadde endelig fått rett for en stakket stund, og Jagland og arrangørene var seierherrene over alle seierherrer. Det var bare fest og glede. Og alle kritiske synspunkter var feid til side. Det var da det slo meg at dette var som premieutdelingen etter et barneskirenn. Der får som kjent alle premie. Og der er alle best. Riktignok er jeg en varm tilhenger av barneskirenn. Men bare barneskirenn for barn. Den internasjonale voksenverden er dessverre ikke et barneskirenn.

En professor i historie hadde på forhånd fastslått at alle vi andre - vi som ikke forsto at Nobelkomiteen hadde gjort et genialt valg - vi var historieløse. Og en professor i statsvitenskap hadde gitt beskjed om at vi var bondske og provinsielle. Nå har det også tidligere i historien hendt at en og annen professor har tatt feil. Men likevel; vi bøyde hodet i skam og forlegenhet, vi som hadde trodd at de mange kriger i Europa ikke skyldtes fravær av EU, men derimot for mye religion, føydale strukturer, prøyssisk militarisme, imperialisme og fascisme. Noen av oss, de mest formastelige, mente til og med at fascismen som utløste andre verdenskrig, hentet sin næring fra massearbeidsløshet skapt av en kapitalistisk økonomi.

Etter 1945 har Tyskland og Frankrike ikke ført krig mot hverandre. Vi bondske og provinsielle har trodd at en av årsakene var at demokratiske stater ikke førte krig mot hverandre. Noen av oss har ment at toppmøtene på Jalta og i Potsdam, også etter hvert FN som organisasjon, la noen stabile rammer for Europa etter andre verdenskrig. Internasjonalt samarbeid har vært viktig. Samarbeid om post, fly og jernbane, om kultur og telekommunikasjoner. Ja, noen har til og med ment at den folkelige oppslutningen om Champions League og Grand Prix har bidratt til europeisk forbrødring. Personlig har jeg møtt folk som i fullt alvor har ment at land som er medlemmer av samme forsvarsallianse heller ikke fører krig mot hverandre.

Alle var for den europeiske kull- og stålunionen og alle er for internasjonal handel. Ikke minst handel med industrivarer. Men alt dette var altså feil. Det er ikke dette som har skapt fred og stabilitet i Europa. Det er EU. Vi har ikke forstått at det var en union som måtte til. En union som riktignok mangler en felles offentlighet og derfor aldri blir demokratisk; en union som har traktatfestet fri flyt av kapital, og som har låst 17 forskjellige nasjonale økonomier fast i en felles valuta. Men likevel, unionen har sikret freden.

Jeg hørte nøye på hva Jagland sa. Det skal jeg ha. Han viste til FNs menneskerettighetserklæring. Det likte jeg godt. Et mer mektig og sant politisk dokument enn denne erklæringen, finnes ikke. For i artikkel 3 sies det at rettighet nummer 1 er retten til liv. Det står nevnt først. Og retten til liv har som forutsetning retten til arbeid, slik det står i artikkel 23 og slik norsk arbeiderbevegelse i sin tid kjempet denne retten inn i norsk lovverk. Men i EU er millioner arbeidsløse. Det skyldes ikke en naturkatastrofe. Det skyldes politikk eller mangel på politikk. Arbeidsløshet skyldes fri kapitalbevegelse, markedsliberalisme og euro som fellesvaluta. Det skyldes EUs forbud mot å styre økonomien. Det er faktisk EU som er problemet. EU skaper arbeidsløshet. Og arbeidsløshet er en trussel mot stabilitet og fred. Slik tenker vi provinsielle og historieløse.

I 2010 fikk en kinesisk dissident fredsprisen. Men han fikk ikke motta prisen. Den tomme stol ble likevel behørig bekranset. Jeg synes ikke noen skal lide for det de mener. Heller ikke i Kina. Men jeg har en mistanke om at Kinas politiske ledere føler det samme når Jagland formaner dem, som jeg gjør når Rimi-Hagen forklarer hvordan vi bør styre og stelle her i landet.

I Kina er hundrevis av millioner blitt løftet ut av fattigdom. Folk har fått mat. De er gitt liv. For 40 år siden var BNP i India og Kina det samme. I dag er BNP i Kina mer enn tre ganger så stort som i India. Kina oppfyller viktige deler av FNs menneskerettighetserklæring mer enn mange land. Alle er enige om at Maos politiske eksperimenter kostet millioner livet. Men hva når millioner sulter og dør under andre regimer? Hvor mange drepte Indira Gandhi? Hvor mange drepte Boris Jeltsin? Jeltsins politikk eller mangel på politikk tok flere russiske leveår enn Stalin. Eller er kapitalismens virkninger noe som bare skjer? Eller handler også arbeidsløshet i Europa og fattigdom i India om feilslått politikk? Naturligvis er det bra at det ikke er krig i Europa. Men hvorfor har ikke Kina tatt hevn over Japan? Historisk har krig mellom Kina og Japan tatt flere liv enn de mange kriger mellom Tyskland og Frankrike. Kanskje Nobelkomiteen skal komme ut av sitt politiske akvarium? Det er ikke lenger vi i Vesten som bestemmer hvordan verden skal se ut. Kanskje Nobelkomiteen neste år skal gi fredsprisen til Kinas kommunistparti? Menneskerettigheter og fred i en smekk, så å si. Jeg tror ikke det. For internasjonal politikk er ikke et barneskirenn.

«Kanskje Nobelkomiteen skal komme ut av sitt politiske akvarium?»