Folkets vår?

ALT MÅ VEKK: - Et annet Europa kan ikke bygges uten at man bygger ned dagens Europa, mener økonomen Samir Amin, 
som i går deltok på åpningen av Globaliseringskonferansen i Oslo.

- Må rive ned for å bygge opp

Av Yohan Shanmugaratnam, Klassekampen 02.11.12

SJANSE: - Vi befinner oss i et tidsgap mellom kapitalismens høst og folkets vår, sier økonomen Samir Amin. Spørsmålet er bare om venstresida greier å gripe sjansen, mener han.

- Sosialist, antikapitalist - og røyker. Jeg er alt som er dårlig, sier Samir Amin (81) og ler.

Den egyptiske økonomen prøver å søke ly for den norske novembervinden så han kan få tent sigarilloen han har i munnen. Utviklingsteoretikeren, marxisten og forfatteren av en rekke bøker om verdensøkonomien og dens skjeve gang er nå i Norge for å blant annet delta på Globaliseringskonferansen i Oslo, og et seminar på Voksenåsen i Oslo lørdag sammen med økonomen Erik Reinert.

Amin har nettopp kommet med en ny bok, som foreløpig bare finnes på fransk: «L’implosion du capitalisme mondialisé» - «Verdenskapitalismens implosjon».

Europeisk kapittel

Krisa i EU er viet et kapittel i boka, forteller Amin, som ser på eurokrisa nettopp som bare et kapittel i den store historien om det han kaller verdenskapitalismens kollaps.

- Å kreve at Tyskland og Montenegro skal følge de samme reglene kan ikke fungere. Et slikt system må kollapse, mener Amin.

- Det europeiske systemet kollapser på grunn av dets indre motsetninger, uavhengig av klassemotsetningene. I perioder med relativ maktbalanse mellom arbeid og kapital, der kapitalen motbalanseres av arbeiderklassen, har politikerne måttet være smarte. De har manøvrert på begge sider, påpeker han.

- Men når det oppstår en maktubalanse som er totalt i kapitalens favør, når arbeiderklassen er svekket og har mistet sin politiske styrke, blir systemet absurd. På toppen av det hele har vi dumme mennesker ved makten som tror de kan gjøre hva de vil, inkludert å gjøre folk fattigere uten at det vil føre til reaksjoner. Et slikt system er ikke levedyktig, ikke minst fordi ofrene vil yte motstand.

- Men samtidig ser man tegn på at EU forsøker å styrke seg gjennom økt sentralisering?

- Ja, de forsøker å samle makt for å gjennomføre det samme prosjektet med sterkere midler. Økonomisk integrering virker ikke hvis man ikke går videre med politisk integrering, sier Amin.

Drømmeri

Tanken om at sosiale krav skal kanaliseres gjennom en sentralisert europeisk myndighet, anser Amin som «nonsens».

- Styringen av EU er nedfelt i Maastricht- og Lisboa-traktatene, og nå i det jeg kaller kuttraktaten. Den politiske integreringen skjer for å styrke EUs makt til å gjennomføre dagens politikk. Men motsetningene forsvinner ikke: man sikrer finanskapitalens dominans og stopper vekst. Og kapitalisme uten vekst er nødvendigvis knyttet til økt fattigdom, arbeidsledighet og sosial usikkerhet.

- Er et annet Europa mulig?

- Det er teoretisk mulig, og man kan drømme om et annet Europa. Jeg er ikke kulturelt antieuropeisk, som noen mennesker i sør kan være. Jeg kan lett forstå at europeiske folk, spesielt arbeidere og de unge, vil ha et annet Europa. Men det er ikke det man diskuterer i dag. Slik maktbalansen mellom de sosiale kreftene er i dag, er ikke et annet Europa mulig, sier Amin.

- Et annet Europa kan ikke bygges med mindre man bygger ned dagens Europa, og skaper grunnlaget for å bygge opp et nytt system seinere. Når en bygning er i ferd med å rase på grunn av et jordskjelv, hjelper det ikke å klatte på litt maling på veggene her og der. Man må rive ned hele huset for å bygge det opp igjen.

- Er ikke det lettere sagt enn gjort?

- Men systemet dekonstrueres jo av seg selv! Utfordringen er om vi skal vente på at det ramler av seg selv og så se hva som skjer, eller om vi skal handle nå mens sammenbruddet foregår. Systemets selvødeleggelse fører bare til én ting: kaos, sier han.

Amin påpeker at når et system ramler sammen, betyr ikke det at et bedre alternativ dukker opp spontant.

- Vi befinner oss nå i et tidsgap mellom kapitalismens høst og folkets vår. Dette er et farlig tidsgap, der både det beste og det verste dukker opp - man ser radikalisering på den ene siden, men også avsporing mot høyreekstremisme på den andre. I flere arabiske land radikaliseres demokratikampen, mens politisk reaksjonær islam også er på frammarsj.

Amin mener de sosiale kreftene som har «en interesse i å snu kapitalismens høst til folkets vår» utgjør «objektivt sett» det store flertallet:

- Det er folk som er avhengig av lønna si, og flertallet av dem lever på beskjedne lønninger. Med økende differensiering ser vi at krisas byrder overføres til de unge, kvinnene, innvandrerne, understreker han.

Amin beskriver en klassestruktur som er en helt annen enn den man så i den industrialiserte verden etter 2. verdenskrig.

- Den teknologiske revolusjonen har delt opp produksjonsprosessen i mindre enheter, og det er ikke mange steder man har store masser som er samlet under samme tak. Det betyr at det tradisjonelle mønsteret med det store Partiet, enten det var sosialdemokrater eller kommunister, med nære bånd til fagbevegelsen, ikke lenger gjelder, sier han.

- Dagens formel må være en stor allianse mellom partier, fagforeninger og andre organisasjoner - enten de driver med kvinnekamp eller kjemper for innvandrere - som samles i det jeg kaller «folkets parlament»: et sted der de kjempende møtes for å diskutere felles strategiske mål.

På offensiven

- Kan nasjonalismen være en kilde til progressiv motstand i Europa?

- Ja, det finnes også en bra dimensjon i nasjonalismen. Jeg er internasjonalist og mener at vi hele tida må ha et nytt globalt system som mål. Det vil ta tiår på tiår, og kan ikke bygges på noe annet grunnlag enn respekt for folks nasjonale suverenitet. Det er på det nivået man har et sterkt fellesskap og det er der de store politiske kampene skjer. Regjeringer er nasjonale, om vi liker det eller ei.

- Er det bortkastet tid å kjempe for et mer sosialt Europa, innen dagens rammer?

- Nei, men det er bare starten. Det er ikke nok. De sosiale kampene er spredd og vi ser at man blir tvunget til å innta en defensiv posisjon for å beholde det man har, som er under angrep fra systemet. De færreste av kampene ender med seier, sier Amin, som mener venstresida må gå fra en defensiv til en offensiv posisjon:

- Da må man ha et positivt alternativ, og man kan ikke ha et positivt alternativ uten å integrere alle delene av den sosiale kampen i prosjektet. Man kan ikke ha et positivt alternativ som alene springer ut av kvinnekampen, oljearbeidernes kamp eller lærerne og sykepleiernes kamp. Alle disse legitime kravene må integreres.