Kriseutviklingen i Europa

Frontene skjerpes i Europa

Av Asbjørn Wahl, Dagsavisen 14.12.2012

EU-kommisjonen har laget forslag om innskrenkning av faglige rettigheter og fagbevegelsens makt som man ikke har sett maken til siden fascismen ble nedkjempet i Europa.

Kriseutviklingen i Europa er inne i en dramatisk fase. På den ene siden produserer EU-kommisjonen forslag om innskrenkning av faglige rettigheter og fagbevegelsens makt som man ikke har sett maken til siden fascismen ble nedkjempet i Europa. På den andre siden har Europas fagbevegelse for første gang i sin historie gjennomført koordinerte streiker og aksjoner på tvers av landegrensene i protest mot den drakoniske nedskjæringspolitikken som for tida blir gjennomført - særlig i de mest kriserammede landene.

To nye rapporter fra EU-kommisjonen har satt skrekk i store deler av europeisk fagbevegelse. Rapportene tar til orde for såkalte strukturreformer i arbeidsmarkedet. På nyliberalt EU-språk betyr det blant annet svekket minstelønn, redusert tariffdekning, en innskrenking av fagforeningenes makt og tilsvarende økt innflytelse for arbeidsgiverne i tariffpolitikken. Videre tas det til orde for økt desentralisering av lønnsfastsettelsen, mer fleksibel arbeidstid, begrensning i overtidsbetaling og flere midlertidig ansatte. Som om ikke det er nok, anbefales det i tillegg at arbeidsledighetstrygden svekkes, pensjonsalderen økes og at pensjonene reduseres.

Dette er selvfølgelig en krigserklæring mot fagbevegelsen, og det skjer i en situasjon der det gjennom et par år allerede er blitt ført en innstrammingspolitikk som dramatisk har svekket det sosiale sikkerhetsnettet og kastet stadig nye millioner arbeidsfolk ut i massearbeidsløshet. I de mest kriserammede landene, som Hellas, Spania, Irland, Portugal og Italia, har denne politikken ført til raskt økende nød og fattigdom, stadig flere husløse og en ungdomsarbeidsløshet som i verste fall omfatter over halvparten av ungdomskullene.

Har man fulgt med i den politiske utviklingen i EU den siste tida, kommer imidlertid ikke de nye ideene fra EU-kommisjonen overraskende. I en hastighet som savner sidestykke i EUs historie, har det skjedd en omfattende institusjonell omdanning av EU de siste par årene. Det europeiske semester, EuroPluss-pakten, ny økonomisk styringsmodell (den såkalte sixpack) og Finanspakten er de viktigste stikkordene for denne dramatiske utviklingen. Det meste av dette har foregått utenfor de demokratiske strukturene. Det eneste folkevalgte organet, EU-parlamentet, er eksempelvis satt fullstendig på sidelinjen i denne utviklingen. Sånn sett innebærer disse tendensene også en farlig utvikling mot stadig mer autoritære styringsstrukturer innen EU.

Allerede fjorårets EuroPluss-pakt varslet den type forslag som vi nå ser i rapportene fra kommisjonen. Den tok til orde for at lønnsutviklingen måtte holdes under kontroll gjennom statlige inngrep, at lønnsnivået i det offentlige måtte reduseres, at lønnsdannelsen måtte desentraliseres, samt at arbeidslivet måtte fleksibiliseres. Økt pensjonsalder, innskrenkning i muligheten til tidligpensjonering og ytterligere åpning av såkalte beskyttede sektorer (privatisering av offentlig virksomhet) måtte gjennomføres. I tillegg ble medlemslandene pålagt å nedfelle innstrammingspolitikken i nasjonal lovgivning. Denne pakten fikk massiv støtte fra de 23 landene som har sluttet seg til den - inkludert sosialdemokratene, men unntatt venstrepartiene.

Det som nå foregår i Europa er en formidabel maktforskyvning - i kjølvannet av finanskrisen. Den brutale innstrammingspolitikken forverrer heller enn motvirker krisen. Enkelte argumenterer derfor med at innstrammingspolitikken er feil politikk, den virker ikke. Det tror jeg er en misforståelse. Innstrammingspolitikken virker, for hensikten ser snarere ut til å være å avvikle velferdsstaten og nedkjempe fagbevegelsen i Europa - og det virker dessverre for tida altfor godt. De nevnte rapportene fra EU-kommisjonen underbygger at det nettopp er dette som foregår.

Hittil har ikke Europas fagbevegelse vært i stand til å møte og demme opp for denne reaksjonære omfordelingspolitikken. Helt inntil det siste har Euro-LO eksempelvis støttet det meste av den nyliberale politikken og institusjonelle utviklingen i EU. Det siste året har imidlertid presset fra en del nasjonale fagorganisasjoner, særlig fra Sør-Europa (de nordiske LO-ene har dessverre vært bremseklosser i prosessen), ført til en begynnende endring av denne ettergivenhetspolitikken. De felleseuropeiske streikene og aksjonene den 14. november kan representere en milepæl i denne utviklingen. Noe lignende har i alle fall ikke tidligere skjedd i den europeiske fagbevegelsens historie.

I seks EU-land ble det gjennomført generalstreiker denne dagen; Portugal, Spania, Italia, Hellas, Kypros og Malta. I tillegg var det mer avgrensede streiker i Frankrike og Belgia. I atter andre land, som Storbritannia, Tyskland, Østerrike og Nederland, ble det gjennomført en rekke demonstrasjoner og solidaritetsaksjoner med folkene i de mest kriserammede landene. Særlig viktig var det at fagorganisasjoner også i en rekke sentral- og østeuropeiske land (Polen, Tsjekkia, Slovenia, Romania) mobiliserte til omfattende demonstrasjoner og markeringer. Aksjonene denne ene dagen vil isolert sett neppe endre stort. Til det utgjorde de ikke en tilstrekkelig trussel mot de kapitalkrefter som nå dominerer Europas utvikling. Som et første steg i en kommende, mer samordnet faglig kamp over landegrensene i Europa representerte imidlertid aksjonene den 14. november et avgjørende gjennombrudd.

I Norge begrenset fagbevegelsen seg til å sende ut ei pressemelding denne dagen. Det gjenspeiler først og fremst den realiteten at vi her hjemme ennå ikke opplever de brutale virkningene av krisen. Det er imidlertid grunn til å advare mot illusjoner om at dette skyldes våre fremragende politiske evner når det gjelder å skjerme oss mot kapitalismens krise og den brutale klassekampen som pågår i Europa. Det er først og fremst oljeøkonomien som har reddet oss til nå, samt en mer omfattende, og dermed stabiliserende, offentlig sektor enn det mange land lenger sør har. Dersom velferdsstaten faller i Europa, så vil den imidlertid også med stor sannsynlighet falle her, og dersom fagbevegelsen nedkjempes i Europa, så vil den bli forsøkt nedkjempet også her. Det er riktig at den norske velferdsstaten for tida befinner seg på øverste dekk på den globale skuta, men det er fare for at det er øverste dekk på Titanic.