Den enes død, den andres brød
Ekely: Sveitservillaen var Edvard Munchs hjem, hvor han bodde fra 1916 til sin død i 1944. Rivningen av Munchs hus kaster mørke skygger inn i dagens museumskrangel.
En mann kjempet for å få Munchs hus revet. Som belønning fikk han 300 kvadratmeter på Ekely.
Av Lena Lindgren, Morgenbladet 02.11.12
«Nå river de Edvard Munchs hus på Ekely. Bord for bord rives opp med kubein og øks, planke for planke løsnes biter av denne sveitservillaen …».
Det er VG, 4. juni 1960, som rapporterer. Ja – for vi rev rett og slett huset til Edvard Munch, for ikke så mange tiår siden. Hvorfor er det så få som vet om dette? Er det glemsel eller aktiv fortrengning?
Rivningen av Munchs hus kaster mørke skygger inn i dagens museumskrangel. Et sted underveis erkjenner man nemlig at Ekely ville hatt – kulturelt, men også økonomisk – større verdi enn Operaen, Lambda og Astrup Fearnley Museet til sammen. Rett og slett fordi han bodde der.
Dette er historien om middelmådighetens seier, og seierherren er en mann ved navn Finn Nielsen. En kunstner du trolig aldri har hørt om, men en joker i spillet om Ekely.
Men først: Ekely. En sveitservilla fra 1897 med åtte rom, fjøs, drivhus (etter hvert erstattet med atelier), en stor hage og 30 mål dyrket mark. Munch bodde der i nesten tretti år. I dag kan vi se huset for oss gjennom hans malerier, for Munch selv forsto virkningen av fysiske rom. Han malte selvportretter inn i husets konkrete bestanddeler: «Foran hjørnevinduet», «Ved hageveggen», «Mellom klokken og sengen». Motivene gjør det lett å danne seg et bilde av ensomheten hans, alltid arbeidende, alltid med lyset på, fordi han var mørkredd.
Vi vet også, gjennom ulike Munch-biografier, mye om husets inventar: Møbler fra barndomshjemmet, blant annet to stoler med gyldenlær som foreldrene nesten hadde slitt ut. Den svarte kurvstolen som finnes i portrettet «Syk pike» i stuen. Et gulvur (kjent fra flere malerier), et sjakkspill, og masse bøker: Hans Jægers og Prszybyszewskis romaner, Dagny Juels skrifter, Strindberg, Thiis bok om da Vinci. Masse brev og avisutklipp.
Det er her han i 1940 snubler og faller i hagen, det tar lang tid før han klarer å reise seg. Det er her han ser rutene bli knust da et tysk krigsskip eksploderer nede ved havnen. Små ting. Han dør på Ekely, i sengen sin, 23. januar 1944.
Er dette viktig? I essayet «Great Men’s houses» besøker Virginia Woolf forfatterparet Thomas og Jane Carlyles hus og beskriver det «mer som en kamparena, enn et hjem». Så legger hun til at det å tilbringe en time der fortalte henne mer enn å lese all verdens biografier. Slik er det med fysiske steder: Hukommelsen, også den kollektive, er knyttet til dem. Når vi utsletter et sted i den ytre verden, mister vi en hovedvei til vår egen historie. Nå som hjerneforskning er i vinden er minnets stedsavhengighet blitt «bevist», men mennesker har alltid fulgt prinsippet: Tusenvis av ungdommer busses for eksempel til gamle konsentrasjonsleirer, ut fra en logikk om at de som opplever det fysiske skallet av dem «umulig kan glemme».
Å ta vare på kulturminner er egentlig å forstå verdikjedens bunnlinje. Det meste kan byttes ut, men ikke fortiden, som er uerstattelig. Fortid kan ses som en immateriell og derfor edlere form for luksus, den er unik og tilhører eieren eksklusivt. En by som stresser med å slå opp dyre signalbygg, viser derfor mest av alt sitt mindreverdighetskompleks.
Det hyppigste argumentet for å rive Munchs sveitservilla var at den med datidens antiromantiske øyne var «stygg». Til og med Rolf Stenersen hevdet det. Men det er en (typisk norsk) misforståelse av verdikjeden å tro at en kunstnerbolig må være flott. Ludwig Wittgenstein hadde en selvbygd hytte i Skjolden i Sognefjorden der han skrev Filosofiske undersøkelser og et overdådig hus i Wien, Wittgenstein-palasset. Jeg vet hvilket av de to husene jeg helst ville sett. Men den lille plankehytta er selvsagt revet.
Freuds hus i Wien, Salvador Dalis hus i Portlligat, Kafkas hus i Praha, Frida Kahlos Casa Azul, Selma Lagerlöfs Mårbacka. Relativt vanlige hus (med solid unntak for Dali) som i dag fungerer som en slags museer. Egentlig er nyrik historieløshet heller ikke spesielt påtrengende for Norges del, vi har Sigrid Undsets Bjerkebæk, Bjørnstjerne Bjørnsons Aulestad og Troldhaugen til Edvard Grieg.
Det er et Oslo-fenomen vi snakker om. Hovedstaden har raseringen av Ekely på samvittigheten og Arbins gate, der Ibsens leilighet står, ble med nød og neppe reddet nylig. Kunne kanskje «Grotten» til Henrik Wergeland blitt et bra treningsstudio?
Munch testamenterte nesten alt han hadde til Oslo kommune. Den gang, som nå, strever vi med å forstå omfanget av hans verdensberømmelse. Det ble faktisk foreslått museum på Ekely rett etter Munchs død. Men museum, kunstnerbolig eller en kombinasjon av disse to: ingen kastet seg over saken. Og i 1949, fem år etter hans død, ble det lagt frem en reguleringsplan for nye kunsterboliger der. Ideen tok opp i seg noe typisk norsk og for så vidt sympatisk; området skulle komme andre kunstnere til gode, det skal være demokratisk og egalitært.
Det fantes protester. I Aftenposten 24. mai 1949 kan man lese et opprop for å redde Ekely, signert 17 menn, blant dem Stortingets presidentskap og den tidligere direktøren for Norges Bank, Nicolai Rygg. De ber opinionen om å se inn i fremtiden, forestille seg hvor pinlig det vil bli når tusener av tilreisende kommer til Norge for å se Munchs hjem, men må få svaret: «Det er revet». I dag ser man hva de sier: De ber Oslo om å forestille seg hvordan det kan føles, i 2012 for eksempel, å ha en fortid.
Dagen etter møter vi et nytt navn på trykk i samme avis, Finn Nielsen. Få har hørt om denne mannen som kunstner, det viktigste han laget var en mosaikk i Drammens krematorium. Nielsen var imidlertid også leder for kunstnernes byggekomité på Ekely. Syrlig debattstil var også et av hans spesialområder: han latterliggjorde det han kalte for «et gråtkvalt opprop» for «en gammel maurspist sveitserrønne». Finn Nielsen mente at bevaring ville skape en «grotesk Munch-kultus» på Ekely. De nye moderne kunstnerboligene derimot, ville bli et «levende minnesmerke», som Oslos myndigheter stolt kunne sende valfartende til, slik at de kunne oppleve ekte liv og mylder.
Finn Nielsen vant. I dag er det 44 kunstnerboliger på Ekely, og parkeringsplass for beboerne der huset lå. Men ingen valfarter hit for å oppleve kunstnerisk liv og mylder. En ung fattig kunstner kan se langt etter Ekely, inngangsbilletten for et rekkehus er rundt fem millioner kroner. Selv om boligene ikke kan gis videre i arv, har den sosialistiske nybyggerånden blitt privatisert og kapitalisert, og Ekely har lukket seg om seg selv.
Men vent nå litt: 8. februar 1952 møter vi igjen Finn Nielsen i arkivene. VG bringer et referat fra et møte der Oslo-politikerne gir finansielle garantier utover Husbankens regler. På møtet behandles et lass av saker, men bare én sak vekker diskusjon: Det er visstnok Finn Nielsens hus på Ekely det dreier seg om. Hans enebolig er på 300 kvadratmeter – er det riktig at kommunen skal særbehandle Nielsens hus med mer støtte enn de andre kunstnerboligene?
Referatet som følger er særs interessant: Finansrådmann Egil Storstein ser det ikke som rimelig å gi mer støtte til hans enebolig enn til de andre rekkehusene med mindre atelierer. Sivilingeniør H. Chr. J. Borchgrevink fra Høyre uttalte deretter at han hadde «all respekt for kunstnere, men det ville være å gå for langt når kommunen ville yte støtte til Finn Nielsens hus som var på 200 kvadratmeter pluss 100 kvadratmeter til et spesialatelier». Ingen, selv ikke kunstnerne, ville forstå hvorfor kommunen gir penger til et privathus på 300 kvadratmeter, ble det sagt.
Mot dette innvendte disponent Auden Baastad at «selv de husløse ville forstå at kunstnere ikke kunne stå i samme bås som alminnelige mennesker, de kunne ikke klare seg med 80 kvadratmeter og hadde behov for atelierer». Det siste ble faktisk sagt helt uten ironi. Og da det skulle voteres, gikk 43 medlemmer inn for å støtte Nielsens hus, 41 stemte mot. Ved annen gangs votering var det enstemmig. Begrunnelsen var, ifølge VG, at et nei kunne kullkaste hele Ekely-prosjektet og at Nielsen var en «drivende kraft» for utbyggingen.
Det er ikke korrupsjon, men det stinker lang vei. Mannen som ikke ønsket noen kultus rundt en stor maler, fikk til slutt det største huset på Ekely. Kampen hans mot «sveitserrønnen» ble belønnet. Nei, det er ikke korrupsjon, det er smålighetens seier over det store, det er Finn Nielsens seier over Edvard Munch.
At kulturpolitikere ikke er spesielt interessert i kultur, vet vi. Tabbene til Oslos politikere kan unnskyldes som historieløshet, kulturløshet eller smakløshet. Men hvorfor ble Munch også sviktet av de som skulle skjønt det hele, av kunstnere selv?
Kanskje var modernismen, som var sterkt enerådende i etterkrigstiden, så tett koblet til norsk politikk, at det overordnede målet ble utjevning, også i kunsten. Munch var figurativ, og i tillegg fremmed, både i norsk politikk og kunstmiljø. Kanskje handler det om vanlig karrig gjerrighet. En demokratisk parole kan holde de største nede, og Munch var utsatt, fordi han var så soleklart størst. Man måtte bare vente til han var død, men da var man også lei av å vente.
Finn Nielsen var god på å drive eiendomsutvikling, og etter hvert tjente dette ham selv. Hei, det minner jo om dagens eiendomsutviklere i Bjørvika! Slik fortsetter historien, uten noen større erkjennelseskast. Vår store kunstner omgis fremdeles av egeninteresse, politisk spill og lunkne, estetiske planer. Munchs nye hus er i hendene på nåtidens Finn Nielsener.
Slik er middelmådigheten, den kjenner ikke noe større enn seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar