Korrupsjon, kamerater

Hva er korrupsjon?

Transparency International

Korrupsjon er et mangetydig begrep. Korrupsjon er tyveri av politiske, sosiale og økonomiske goder fra befolkningen. I fattige land, men ikke bare der, skaper korrupsjon fattigdom, sosial marginalisering og politisk nepotisme.

I Fortalen til Europarådets korrupsjonskonvensjon av 1998 uttales det at «korrupsjon truer rettsstaten, demokratiet og menneskerettighetene, undergraver godt styresett, billighet og sosial rettferdighet, vrir konkurransen, hindrer økonomisk utvikling og utgjør en fare for stabiliteten i demokratiske institusjoner og samfunnets moralske grunnlag».

Rettslig benyttes korrupsjon som betegnelse på tilfeller hvor personer i tillitsposisjoner utnytter disse som byttemiddel for å oppnå personlige fordeler. Typisk tolleren som mot betaling unnlater å kontrollere smugleren.

Transparency Internationals (TI) definisjon ligger nært opp til dette: "Korrupsjon er misbruk av makt i betrodde stillinger for personlig gevinst". TI skiller mellom korrupsjon "ifølge regelen" og korrupsjon "på tross av regelen". Det første omfatter bestikkelser for å oppnå en fordelaktig behandling som mottakeren er forpliktet av loven til å utføre. Det siste omfatter derimot bestikkelser for å oppnå en behandling som mottakeren ikke har lov til å utføre.

Kravet om åpenhet

Alle som berøres av et forvaltningsvedtak eller en forretningstransaksjon bør ha rett til å vite hvilke fakta og tall som ligger til grunn for beslutningen, om saksgangen og om prosessen bak beslutningen. Det er hva prinsippet om "åpenhet" eller "offentlighet" (eng. transparency) dreier seg om. Tjenestemenn, ledere og personer i tillitsverv må handle uvilkårlig, forutsigbart og saklig (upersonlig). Kort sagt, på en måte som er forståelig og tillitvekkende for den det gjelder.

I Norge har vi en offentlighetslov som gir rett til innsyn i de beslutningene som forvaltningen fatter.

Også næringslivet må sikre et minimum av åpenhet som et vern mot inhabile og uetiske beslutninger. Bedrifter kan velge å være åpne om dilemmaer knyttet til korrupsjon,interessekonflikter, inhabilitet, vennetjenester med mer. Bedrifter som velger å legge lokk på, risikerer at presse og påtalemyndighet avdekker saker mot dem over tid, eller avslører manglende kontroll og styring. Avsløringene vil drive ledelsen i vedkommende bedrifter fra skanse til skanse. Det skapes da lett et inntrykk av at den ene saken som ble avslørt ikke var unik, men at det ligger alvorlige og grunnleggende problemer bak. Bedriftene er neppe tjent med det.

Enkelte norske selskaper erkjenner at de løper en risiko for å bli involvert i korrupsjon og bestikkelser i forbindelse med virksomhet i flere av verdens mest korrupte land, som Russland, Kina, Indonesia, Angola, Nigeria og Aserbajdsjan. I stedet for å forsøke å skjule problemene er de best tjent med å erkjenne dilemma i tilfelle direkte uetisk atferd, eksempelvis at smøring kan finne sted hvis varer blir stående på et toll-lager med beskjed om at «dette kan ta litt tid».

Åpenhet og erkjennelse om spørsmål som dette er første skritt på veien til å gjøre noe med problemstillingene i privat og offentlig sektor.

Hvorfor kriminalisere korrupsjon?

Utdrag av NOU 2002:22 "En alminnelig bestemmelse mot korrupsjon":

Kriminalisering av korrupsjon i det offentlige må ses i sammenheng med det alminnelige saklighetskrav som gjelder all utøvelse av offentlig myndighet. Sammen med habilitetsregler og andre bestemmelser, bidrar forbud mot korrupsjon til at det i offentlig virksomhet ikke finner sted utenforliggende påvirkning og derved uriktig tjenesteutøvelse.

At det treffes uriktige offentlige vedtak som følge av korrupsjon, er i seg selv meget uheldig. Men også for det tilfellet at tjenestemannen ikke yter gjengjeld i form av en uriktig tjenestehandling, gjør han seg sårbar for press ved å motta en bestikkelse. Og under enhver omstendighet vil mottagelse av bestikkelser bli oppfattet av allmennheten dit hen at uriktige tjenestehandlinger finner sted. Dette er i seg selv ødeleggende for folks tillit til forvaltningens upartiskhet og integritet. Et vesentlig hensyn ved kriminalisering av korrupsjon er hensynet til allmennhetens tillit til den offentlige virksomhet i alle dets former. En slik tillit er en forutsetning for et stabilt demokrati. Forbud mot så vel aktiv som passiv korrupsjon i offentlig sektor kan begrunnes i hensynet til å opprettholde en velfungerende offentlig administrasjon.

I relasjon til ansatte kjennetegnes korrupsjonshandlingen ved svikaktig og illojal opptreden. Ansatte har innenfor arbeidsavtalen en plikt til å ivareta og fremme arbeidsgivers interesser. Å ta imot bestikkelser vil normalt krenke disse interessene. Dette gjelder både i offentlig og privat virksomhet. Forretningsavtaler kan bli mindre inntektsgivende, og foretakets omdømme og tillit utsettes for skade. Hensynet til vern om eiendom og foretak tilsier således forbud mot korrupsjon. Dertil kommer at korrupsjon virker konkurransevridende og er illojal overfor andre næringsdrivende og forbrukerne. Forbud mot så vel aktiv som passiv korrupsjon i næringslivet kan således også begrunnes i hensynet til den frie konkurransen og til fremme av et velfungerende marked.

En korrupsjonshandling vil videre ofte føre med seg nye tilfeller av korrupt atferd samt annen form for kriminalitet, slik som utpresning, trusler, dokumentfalsk, regnskapsovertredelser, skatte- og avgiftsunndragelser m.m. Straffebud rettet mot bestikkelser er slik sett også et middel rettet mot svart økonomi.