Klar tale fra Knut Hamsun

Jeg tømmer mitt glass for alt ungt

Ved mottakelsen av Nobelprisen i litteratur

Stockholm, 10. desember 1920

MINE DAMER OG HERRER!

Nei hva skal jeg gjøre overfor en så hjertelig elskverdighet!

De løfter meg i været og jeg mister fotfestet, salen farer av sted med meg. Det er ikke godt å være meg nu, jeg er blitt tykk av ære og rikdom i kveld, men den siste hyldest den var en bølge, den får meg til å svaie.

Det kommer meg da til gode at jeg også før i livet - i ungdommens dager - kan ha vært i det tilfelle at jeg har svaiet. Jeg er da fristet til å si at alle livets ting kommer til gode engang.

Men jeg skal vel vokte meg for å tale visdom til en så utvalgt forsamling - især efter at den store videnskap har hatt ordet. Jeg har å takke Akademiet og Sverige på mitt lands vegne for æren som er vist meg. Personlig har jeg å bøye mitt hode under vekten av en høy utmerkelse. Jeg er stolt av at Akademiet har tiltrodd min nakke styrke nok til å bære den.

Jeg skriver mine bøker på min lille vis, men jeg har lært av alle, ikke minst av svensk diktning, ikke minst av den siste menneskealders svenske lyrikk. Og hvis jeg nu var litt forfaren i litteratur så ville jeg utvikle dette noe bedre, i tilknytning til den siste tale. Men det vill jo bare bli utvortes flinkhet og munnprat fra min side, uten en eneste brysttone. Jeg har heller ikke ungdom til det, jeg orker ikke.

Hva jeg heller ville i denne stund, i alt dette lys og i denne strålende forsamling - det var å gå om til hver især av Dem med blomster og vers og gaver, å være ung igjen, å ri på bølgen. Det var det jeg ville - for en stor anlednings skyld, for en siste gangs skyld. Jeg er blitt tykk av ære og rikdom i kveld - javel, men jeg mangler det viktigste, det eneste, jeg mangler ungdom. Uansett hva jeg burde nu - uansett hva som passer best - jeg tømmer mitt glass for alt ungt, for Sveriges ungdom, for all ungdom!