onsdag 31. mai 2017
tirsdag 30. mai 2017
Hurrahølet? Askim?
Populært radioprogram kuppet avstemningen om nytt kommunenavn
Av Ina Authen, Smaalenenes Avis 12.04.2017
Askim: Folk fra nær sagt hele landet var med å stemme frem Hurrahølet som favorittnavn på storkommunen.
Mange har engasjert seg i debatten om ny storkommune og hva den skal hete. Lokalavisen har tidligere gjennomført en avstemning kun for abonnenter hvor Askim seilet opp som favorittnavn. Tirsdag fulgte vi opp med en uhøytidelig avstemning som var åpen for alle.
Ble kuppet av NRK
Avstemningen startet kl. 10.00. Ett døgn senere, onsdag kl. 10.00 var Hurrahølet suveren favoritt. Hele 4.811 stemmer hadde på det tidspunktet kommet inn. De fordelte seg på de ni alternativene på følgende vis:
Smaalenene 15 %
Indre Østfold 7 %
Vimar 1 %
Eid 2 %
Askim 15 %
Hurrahølet 56 %
Fossum 3 %
Heggen 1 %
Askeid 1 %
Navnene Askim og Smaalenene var lenge i sterk ledelse, men så slengte resten av landet seg på avstemmingen. Den ble nemlig «kuppet» av radioprogrammet «Verdens rikeste land» på NRK P3. De syntes Hurrahølet var så morsomt at de oppfordret alle til å stemme på det.
Det ga umiddelbart utslag. Ifølge én av våre observante lesere gikk Hurrahølet fra 10 til 42 prosents oppslutning i løpet av 20 minutter.
Bortafor og innænte
Kommentarene omkring avstemmingen har ikke latt vente på seg. Noen nye navneforslag dukket også opp i den forbindelse, som: Hærland, Østfold nord, Askheids, Bortafor, innænte og Østafor.
Askims ordfører Thor Hals (H) kommenterte at avstemmingen ble for dum, da Hurrahølet ikke er et realistisk alternativ.
Thor Hals, ordføreren i Askim
tirsdag 23. mai 2017
fredag 19. mai 2017
Klar tale fra Erling Borgen
Hva tenker du, hvordan reagerer du, hva gjør du?
Bjørnsonfestivalen
Molde, 30. august 2008
Kjære venner.
Gratulerer med Bjørnson-festivalen.
Da jeg engasjerte meg som ung idealist i Sosialistisk Folkeparti, tidlig på 60-tallet, var "NEI til atomvåpen"-merket vårt adelsmerke.
Plakatene vi klistret opp under to valgkampene, hadde bilder av mørke, uhyggelige jagerfly, som slapp bomber over Vietnams bondebefolkning.
Vi sloss mot verdens urett den gang. Vi var mange. Det var også før solidaritet ble et fremmedord, og før vi klaget og sutret over høye bensinpriser og polpriser - og så på det som viktige politiske spørsmål.
Og slagordet vårt var ikke til å misforstå:
"Innenrikspolitikken bestemmer hvordan vi skal leve.
Utenrikspolitikken bestemmer om vi skal leve".
I vår tid er dette slagordet mer gyldig enn noen gang.
Dessuten er Norge i krig.
Norge driver krig i Afghanistan.
Vi har soldater der, vi har og har hatt F16 jagerfly der. Fly som har bombet og truffet.
Vi har spesialsoldater der.
Det er hemmelig hva de holder på, men vi vet likevel at våre soldater har ligget i Afghanistans fjell med radarer og hjulpet bombeflyene frem til sine mål.
Våre soldater har hatt sine leire både inne på den amerikanske Bagram-basen utenfor hovedstaden Kabul - og på Kandahar-basen.
På Bagram-basen bodde våre soldater vegg i vegg med et fengsel, der åtte fanger er torturert til døde av våre allierte.
Har Norge protestert mot det?
Andre av fangene der ble sendt til Guantanamo-basen på Cuba, der de ble tatt i mot av Kjell Inge Røkkes menn, som var med på å drive basen.
Kværners 700 menn bygget fangebur, tanket og vedlikeholdt fangeflyene - og sørget for at vann og elektrisitet fungerte.
Dermed var det mulig å bedrive vanntortur, såkalt waterboarding - og lydtortur.
De bygget også treningsbanen og kennelen til Guantanamos torturhunder.
Norske soldater har tatt fanger i Afghanistan.
Hvor mange av disse er torturert?
Har vi spurt de amerikanske generalene om det?
Hvor mange av disse har endt på fangeflyene, som fraktet dem til Guantanamo - eller noen andre av de hemmelige torturfengslene USA har hatt i flere land?
Det er nå kjent, og et faktum, at flesteparten av de afghanske fangene på Guantanamobasen har vært uskyldige fattigfolk. De ble i sin tid angitt av naboer og andre mot å få terrorist-dusør. Som kunne sikre dem en bedre fremtid for seg og sine familier.
Det siste nå er at flertallet av Guantanamofangene sendes, uten dom, tilbake til Afghanistan, der USA har bygget et nytt fengsel og en ny domstol. Ved denne domstolen får fangene fengselsdommer som er helt identiske med den tiden de har sittet på Guantanamo. Deretter slippes de fri. Alle er fornøyde.
USA, våre allierte, har altså ikke gjort noe galt.
Har Norge tatt opp denne rettsparodien med USA?
Spørsmålene står i kø.
Norske våpenfabrikker har også florisante og gylne tider. Det synes komplett umulig å få til en debatt om moral, etikk og norsk våpenindustri. Slik har det vært lenge.
Samtidig er det nå den rødgrønne regjeringen som eier og administrerer den statlige våpenindustrien, som med statssubsidier og skattelette tjener penger på å selge brutale våpen til krigsherrer i mange land.
I Irak er 600 000 mennesker drept i en folkerettsstridig krig, basert på juks og bedrag.
Irak er nærmest bombet i stykker. To millioner irakere er drevet på flukt.
Det norske forsvarets Arthur-radarer var med og peilet ut 1500 bombemål i Irak under invasjonens første dager. Dette radarutlånet skjedde bak ryggen på det norske folket. Gjennomført av Kristin Krohn Devold, vår tidligere forsvarsminister, som elsket Donald Rumsfeld og som gikk i t-skjorter laget av det amerikanske flagget.
Da jeg som journalist ville konfrontere henne med denne lyssky operasjonen, sa Krohn Devold at hun i dag bare svarer på spørsmål om Turistforeningens gjestehytter og turstier.
Hun er som kjent blitt generalsekretær i Den norske Turistforening.
Hun er forresten også valgt inn som styremedlem i to norske våpenbedrifter det siste året.
Det er faktisk helt sant at våpen fra NAMMO/Raufoss og fra Kongsberg brukes til å drepe uskyldige mennesker i Afghanistan og i Irak.
For et halvt år siden fikk Kongsberg-gruppen en ordre til en verdi av 8 milliarder kroner, for å lage fjernstyrte våpentårn som USAs Stryker-bigrader bruker både under Irak-krigen og i Afghanistan.
De er i ferd med å bli bygget nå. På Kongsberg.
Disse tårnene, der soldatene sitter godt beskyttet inni sine krigskjøretøyer - og kan skyte beskyttet og fjernstyrt mot fienden - er kraftig forbedret på grunn av erfaringene som er høstet i Irak-krigen.
Dyno på Hurumlandet, en time fra Oslo, har fått monopol på å lage høyeksplosivene til samtlige Hellfire-raketter i verden.
For en uke siden drepte våre allierte i Aghanistan-krigen, USAs jagerfly, 76 sivile I Herat-provinsen i Afghanistan.
Jeg aner ikke om rakettene som ble brukt var Hellfire-raketter. Eller om bakkestyrkene, som var med på angrepet, brukte de fjernstyrte våpentårnene fra Kongsberg. Men det jeg vet, er at luftangrepene i Herat-provinsen tok livet av minst 50 uskyldige barn under 15 år - og 19 uskyldige kvinner.
Det er ikke første gang krigsstyrkene i Afghanistan har tatt livet av uskyldige mennesker. Men denne massakren, utført av våre allierte I Afghanistan, skal være den alvorligste siden denne delen av Afghanistan-krigen begynte vinteren 2001.
Statssekretær Espen Barth Eide i forsvarsdepartementet og i den rødgrønne regjeringen, understreket, som det heter, i en kommentar rett etter massakren, at angrepet ble gjennomført av den amerikanskledede operasjon "Enduring Freedom", og ikke av NATOs ISAF-styrker.
Plakatene vi klistret opp under to valgkampene, hadde bilder av mørke, uhyggelige jagerfly, som slapp bomber over Vietnams bondebefolkning.
Vi sloss mot verdens urett den gang. Vi var mange. Det var også før solidaritet ble et fremmedord, og før vi klaget og sutret over høye bensinpriser og polpriser - og så på det som viktige politiske spørsmål.
Og slagordet vårt var ikke til å misforstå:
"Innenrikspolitikken bestemmer hvordan vi skal leve.
Utenrikspolitikken bestemmer om vi skal leve".
I vår tid er dette slagordet mer gyldig enn noen gang.
Dessuten er Norge i krig.
Norge driver krig i Afghanistan.
Vi har soldater der, vi har og har hatt F16 jagerfly der. Fly som har bombet og truffet.
Vi har spesialsoldater der.
Det er hemmelig hva de holder på, men vi vet likevel at våre soldater har ligget i Afghanistans fjell med radarer og hjulpet bombeflyene frem til sine mål.
Våre soldater har hatt sine leire både inne på den amerikanske Bagram-basen utenfor hovedstaden Kabul - og på Kandahar-basen.
På Bagram-basen bodde våre soldater vegg i vegg med et fengsel, der åtte fanger er torturert til døde av våre allierte.
Har Norge protestert mot det?
Andre av fangene der ble sendt til Guantanamo-basen på Cuba, der de ble tatt i mot av Kjell Inge Røkkes menn, som var med på å drive basen.
Kværners 700 menn bygget fangebur, tanket og vedlikeholdt fangeflyene - og sørget for at vann og elektrisitet fungerte.
Dermed var det mulig å bedrive vanntortur, såkalt waterboarding - og lydtortur.
De bygget også treningsbanen og kennelen til Guantanamos torturhunder.
Norske soldater har tatt fanger i Afghanistan.
Hvor mange av disse er torturert?
Har vi spurt de amerikanske generalene om det?
Hvor mange av disse har endt på fangeflyene, som fraktet dem til Guantanamo - eller noen andre av de hemmelige torturfengslene USA har hatt i flere land?
Det er nå kjent, og et faktum, at flesteparten av de afghanske fangene på Guantanamobasen har vært uskyldige fattigfolk. De ble i sin tid angitt av naboer og andre mot å få terrorist-dusør. Som kunne sikre dem en bedre fremtid for seg og sine familier.
Det siste nå er at flertallet av Guantanamofangene sendes, uten dom, tilbake til Afghanistan, der USA har bygget et nytt fengsel og en ny domstol. Ved denne domstolen får fangene fengselsdommer som er helt identiske med den tiden de har sittet på Guantanamo. Deretter slippes de fri. Alle er fornøyde.
USA, våre allierte, har altså ikke gjort noe galt.
Har Norge tatt opp denne rettsparodien med USA?
Spørsmålene står i kø.
Norske våpenfabrikker har også florisante og gylne tider. Det synes komplett umulig å få til en debatt om moral, etikk og norsk våpenindustri. Slik har det vært lenge.
Samtidig er det nå den rødgrønne regjeringen som eier og administrerer den statlige våpenindustrien, som med statssubsidier og skattelette tjener penger på å selge brutale våpen til krigsherrer i mange land.
I Irak er 600 000 mennesker drept i en folkerettsstridig krig, basert på juks og bedrag.
Irak er nærmest bombet i stykker. To millioner irakere er drevet på flukt.
Det norske forsvarets Arthur-radarer var med og peilet ut 1500 bombemål i Irak under invasjonens første dager. Dette radarutlånet skjedde bak ryggen på det norske folket. Gjennomført av Kristin Krohn Devold, vår tidligere forsvarsminister, som elsket Donald Rumsfeld og som gikk i t-skjorter laget av det amerikanske flagget.
Da jeg som journalist ville konfrontere henne med denne lyssky operasjonen, sa Krohn Devold at hun i dag bare svarer på spørsmål om Turistforeningens gjestehytter og turstier.
Hun er som kjent blitt generalsekretær i Den norske Turistforening.
Hun er forresten også valgt inn som styremedlem i to norske våpenbedrifter det siste året.
Det er faktisk helt sant at våpen fra NAMMO/Raufoss og fra Kongsberg brukes til å drepe uskyldige mennesker i Afghanistan og i Irak.
For et halvt år siden fikk Kongsberg-gruppen en ordre til en verdi av 8 milliarder kroner, for å lage fjernstyrte våpentårn som USAs Stryker-bigrader bruker både under Irak-krigen og i Afghanistan.
De er i ferd med å bli bygget nå. På Kongsberg.
Disse tårnene, der soldatene sitter godt beskyttet inni sine krigskjøretøyer - og kan skyte beskyttet og fjernstyrt mot fienden - er kraftig forbedret på grunn av erfaringene som er høstet i Irak-krigen.
Dyno på Hurumlandet, en time fra Oslo, har fått monopol på å lage høyeksplosivene til samtlige Hellfire-raketter i verden.
For en uke siden drepte våre allierte i Aghanistan-krigen, USAs jagerfly, 76 sivile I Herat-provinsen i Afghanistan.
Jeg aner ikke om rakettene som ble brukt var Hellfire-raketter. Eller om bakkestyrkene, som var med på angrepet, brukte de fjernstyrte våpentårnene fra Kongsberg. Men det jeg vet, er at luftangrepene i Herat-provinsen tok livet av minst 50 uskyldige barn under 15 år - og 19 uskyldige kvinner.
Det er ikke første gang krigsstyrkene i Afghanistan har tatt livet av uskyldige mennesker. Men denne massakren, utført av våre allierte I Afghanistan, skal være den alvorligste siden denne delen av Afghanistan-krigen begynte vinteren 2001.
Statssekretær Espen Barth Eide i forsvarsdepartementet og i den rødgrønne regjeringen, understreket, som det heter, i en kommentar rett etter massakren, at angrepet ble gjennomført av den amerikanskledede operasjon "Enduring Freedom", og ikke av NATOs ISAF-styrker.
Det er i sannhet godt å vite. Bart Eide trøster oss enda mer:
Han forklarer at "vi er veldig opptatt av hvordan vi oppfattes i den afghanske befolkningen. Det er hele poenget med å være der, og derfor har vi i NATO-sammenheng lagt svært stor vekt på å få kjøreregler for de militære styrkene som er så strenge at man gjør sitt aller beste for å unngå denne typen feilgrep."
I Dagbladet i dag går lederen av organisasjonen "Leger uten grenser" kraftig ut mot norsk krigspolitikk i Afghanistan. Hun sier at sammenblandingen av humanitær bistand og krig, som Norge baserer seg på, er "en livsfarlig samrøre".
Som forfatteren Georg Johannessen har uttrykt det:
"Norge er ikke lenger det uskyldige lille snølandet fra 1905.
Norge er et hjul i verdens største krigsmaskineri."
Det journalistiske forbildet, Robert Fisk, sier at den beste definisjonen på det å være journalist er denne:
"Å utfordre autoritet, all autoritet. Spesielt når myndigheter og politikere drar oss inn i krig. Når de har bestemt at de vil drepe, og andre må dø".
Slike utfordringer er ikke minst viktig i vårt eget land, fordi vi her i Norge liker å fremstille oss selv som en fredsnasjon av format. Vi deler ut Nobels fredspris hvert år og driver fredsmegling i mange land.
Jeg er med i en tverrpolitisk organisasjon som krever at vi skal bringe de norske soldatene hjem fra Afghanistan øyeblikkelig.
Alle meningsmålinger viser at mer enn halvparten av gode borgere i Norge mener det samme.
Men på Stortinget er det ikke en eneste politiker som har dette standpunktet. Alle på stortinget mener at Norges deltakelse i krigen må fortsette.
Snakk om gap mellom folket og de folkevalgte.
Selv SV klarer ikke å erkjenne at vi driver krig i Afghanistan.
Krig kalles ikke lenger krig, men fredsbevarende operasjoner - eller nærvær. Eller engasjement. Også gjerne "humanitære aksjoner.
Språk er makt.
Sannheten er at situasjonen i Afghanistan er blitt farligere. I dag sa Afghanistans ambassadør til Norge, at Norge ikke må sende tilbake flere asylsøkende afghanere.
Det er for farlig.
En regjering av tre partier er et kompromiss. Ingen av de tre partiene vil kunne regne med fullt gjennomslag for egen politikk. SV har solgt sitt NATO-standpunkt, mens Arbeiderpartiet har sendt sin EU-søknad i eksil.
Det er blitt sagt at SV kan få utrettet mye mer innenfor regjeringen enn utenfor. Det er mye som taler for at det er helt riktig. Men for meg er det ikke til å fatte at det er en forutsetning for å ha en rødgrønn regjering at SV må akseptere norske spesialstyrker i Afghanistan.
Jeg holdt på å si, Sorry Moria.
Eller: Sorry SV.
Det blir spennende å se om SV vil gå med på å kjøpe det amerikanske Joint Strike Fighter, når regjeringen om kort tid skal bestemme hva slags nye bombefly vårt land nå skal satse på.
Vi skal kjøpe 48 nye fly. Aldri tidligere har det vært brukt så mye penger på våpen i vårt land.
Samtidig er dette omtrent ikke debattert å det såkalte offentlige rom.
Det norske oljefondet boikotter uetiske selskaper. Fordi den amerikanske våpengiganten, Lockheed Martin lager både klasevåpen og atombomber, kan ikke vårt oljefond investere i et slikt selskap.
Men Joint Strike Fighter, som vi ganske sikkert kommer til å velge, lages nettopp av Lockheed Martin.
Hvor er moralen?
Dobbeltmoralen?
Ingen moral?
Hva er alternativet til å kjøpe jagerfly til over 100 milliarder kroner?
Alternativet er å ikke kjøpe jagerfly til l00 milliarder kroner.
Det er et tankekors - at Norges eneste utenrikspolitiske opposisjon i dag heter Fremskrittspartiet.
FrP vil ha mer krig og vil rasere U-landsbudsjettet. FrP var det eneste partiet som torde å si rett ut at Norge burde slutte opp om Bush, Cheney og Rumsfeld - og delta for fullt i Irak-krigen.
Hvordan kan en slik politikk, som trolig er tenkt ut av Carl I. Hagen på en golfbane i Spania, få en så stor oppslutning?
Og hvem vet? Dersom dagens meningsmålinger blir valg, får vi Siv Jensen som statsminister og Carl I. Hagen som utenriksminister.
Man kan få angst av mindre.
Hva tenker du når du blir klar over at uskyldige barn dør av kreft på sykehus i Afghanistan og Irak, fordi invasjonsstyrkene har brukt bomber fulle av uran?
Hvordan reagerer du når du ser et lite barn ligge på et fortau eller i en liten landsby, uten hode, på grunn av krigens bestialitet?
Fordi våre allierte tok feil og traff sivile mål?
Hva gjør du når du ser at fanger bæres ut av fangeflyene på Guantanamobasen, iført fotlenker og hetter på hodet, og deretter ledes inn i basens torturkamre?
Hva du tenker, hvordan du reagerer, hva du gjør, det viser hva slags menneske du er og hva slags verdier du har.
Som forfatteren Georg Johannessen har uttrykt det:
"Norge er ikke lenger det uskyldige lille snølandet fra 1905.
Norge er et hjul i verdens største krigsmaskineri."
Det journalistiske forbildet, Robert Fisk, sier at den beste definisjonen på det å være journalist er denne:
"Å utfordre autoritet, all autoritet. Spesielt når myndigheter og politikere drar oss inn i krig. Når de har bestemt at de vil drepe, og andre må dø".
Slike utfordringer er ikke minst viktig i vårt eget land, fordi vi her i Norge liker å fremstille oss selv som en fredsnasjon av format. Vi deler ut Nobels fredspris hvert år og driver fredsmegling i mange land.
Jeg er med i en tverrpolitisk organisasjon som krever at vi skal bringe de norske soldatene hjem fra Afghanistan øyeblikkelig.
Alle meningsmålinger viser at mer enn halvparten av gode borgere i Norge mener det samme.
Men på Stortinget er det ikke en eneste politiker som har dette standpunktet. Alle på stortinget mener at Norges deltakelse i krigen må fortsette.
Snakk om gap mellom folket og de folkevalgte.
Selv SV klarer ikke å erkjenne at vi driver krig i Afghanistan.
Krig kalles ikke lenger krig, men fredsbevarende operasjoner - eller nærvær. Eller engasjement. Også gjerne "humanitære aksjoner.
Språk er makt.
Sannheten er at situasjonen i Afghanistan er blitt farligere. I dag sa Afghanistans ambassadør til Norge, at Norge ikke må sende tilbake flere asylsøkende afghanere.
Det er for farlig.
En regjering av tre partier er et kompromiss. Ingen av de tre partiene vil kunne regne med fullt gjennomslag for egen politikk. SV har solgt sitt NATO-standpunkt, mens Arbeiderpartiet har sendt sin EU-søknad i eksil.
Det er blitt sagt at SV kan få utrettet mye mer innenfor regjeringen enn utenfor. Det er mye som taler for at det er helt riktig. Men for meg er det ikke til å fatte at det er en forutsetning for å ha en rødgrønn regjering at SV må akseptere norske spesialstyrker i Afghanistan.
Jeg holdt på å si, Sorry Moria.
Eller: Sorry SV.
Det blir spennende å se om SV vil gå med på å kjøpe det amerikanske Joint Strike Fighter, når regjeringen om kort tid skal bestemme hva slags nye bombefly vårt land nå skal satse på.
Vi skal kjøpe 48 nye fly. Aldri tidligere har det vært brukt så mye penger på våpen i vårt land.
Samtidig er dette omtrent ikke debattert å det såkalte offentlige rom.
Det norske oljefondet boikotter uetiske selskaper. Fordi den amerikanske våpengiganten, Lockheed Martin lager både klasevåpen og atombomber, kan ikke vårt oljefond investere i et slikt selskap.
Men Joint Strike Fighter, som vi ganske sikkert kommer til å velge, lages nettopp av Lockheed Martin.
Hvor er moralen?
Dobbeltmoralen?
Ingen moral?
Hva er alternativet til å kjøpe jagerfly til over 100 milliarder kroner?
Alternativet er å ikke kjøpe jagerfly til l00 milliarder kroner.
Det er et tankekors - at Norges eneste utenrikspolitiske opposisjon i dag heter Fremskrittspartiet.
FrP vil ha mer krig og vil rasere U-landsbudsjettet. FrP var det eneste partiet som torde å si rett ut at Norge burde slutte opp om Bush, Cheney og Rumsfeld - og delta for fullt i Irak-krigen.
Hvordan kan en slik politikk, som trolig er tenkt ut av Carl I. Hagen på en golfbane i Spania, få en så stor oppslutning?
Og hvem vet? Dersom dagens meningsmålinger blir valg, får vi Siv Jensen som statsminister og Carl I. Hagen som utenriksminister.
Man kan få angst av mindre.
Hva tenker du når du blir klar over at uskyldige barn dør av kreft på sykehus i Afghanistan og Irak, fordi invasjonsstyrkene har brukt bomber fulle av uran?
Hvordan reagerer du når du ser et lite barn ligge på et fortau eller i en liten landsby, uten hode, på grunn av krigens bestialitet?
Fordi våre allierte tok feil og traff sivile mål?
Hva gjør du når du ser at fanger bæres ut av fangeflyene på Guantanamobasen, iført fotlenker og hetter på hodet, og deretter ledes inn i basens torturkamre?
Hva du tenker, hvordan du reagerer, hva du gjør, det viser hva slags menneske du er og hva slags verdier du har.
tirsdag 16. mai 2017
Det er 17. mai i morra, kamerater.
Forskning.no, av Nina Kristiansen 17.05.2010
Koselig barnefest eller nasjonalistisk parademarsj?
Hvordan oppleves 17. mai med et faglig blikk utenfra? Vi har spurt tre utenlandske antropologer hva de synes om norsk feiring av nasjonaldagen.
Bunader, flagg, barn, is og kos! Klump i halsen når nasjonalsangen synges! Stolthet når flagget heises. Nordmenn mener vi kan feire nasjonaldag, og vi er stolte av at det er barn - og ikke soldater - som marsjerer i gatene.
Men hvordan ser 17. mai ut fra et utenlandsk ståsted? Vi har snakket med tre antropologer: en bulgarer, en tysker og en argentiner, som alle jobber i Norge.
Bulgarske Petia Mankova drukner i instruksene fra skolen: om runde kaker og hentetider. Tør hun utfordre den usynlige makten i organisasjonsapparatet? Blir feiringen dårligere om ikke alt gjøres slik det alltid er gjort? Men mer fra Mankova senere.
Ulikt blir likt
Ute Hüsken (Foto: UiO)
Ute Hüsken er fra Tyskland, men som antropolog jobber hun i India – fra Norge, nærmere bestemt som professor i sanskrit på Universitetet i Oslo. Hun flyttet hit for tre år siden, og har fått med seg to 17. mai-feiringer.
Vi spør Hüsken om hvordan hun ser på den norske feiringen av nasjonaldagen ut fra et faglig perspektiv. Hüsken synes det er vanskelig å skille antropologen fra privatpersonen, men gjør et forsøk.
- Når jeg snakker med norske kollegaer og venner, kommer regionale røtter raskt opp. De norske snakker om dialekten sin, om dalen og fjellet der de vokste opp, om de kommer fra øst eller vest i Oslo.
- Til daglig er forskjellene viktigst: Vi er norske, men vi er ikke like. Men på 17. mai ser alt veldig likt ut. Mange bærer bunad, og selv om de er litt forskjellige, ser det allikevel uniformt ut, sier Hüsken.
Lur strategi
- Trenger vi 17. mai for å samles som folk?
- Folkemobiliseringen er i seg selv interessant. Du ser ellers aldri så mange folk gjøre noe sammen.
- Den norske feiringen ser ut til å virke veldig samlende. Hvis jeg skulle lagt en strategi for en ny nasjonaldag, ville jeg brukt den norske.
- For når fokuset er på barna, har de voksne egentlig ikke noe valg om å delta. Selv om du har sterke meninger om nasjonalisme og staten, må du likevel være med i tog og drikke kaffe på skolen. Jeg vet ikke om dette var planen i utgangspunktet, men det er i alle fall en veldig god strategi, sier Hüsken.
Ingen opposisjon
Tyskerne har ikke noe felles nasjonaldag. Ifølge Hüsken skyldes dette den tyske historien; alt som kan minne om nasjonalistisk feiring unngås.
- Vi feirer 9. november, dagen for gjenforening mellom Øst- og Vest-Tyskland. Men folk og byer markerer dagen på forskjellige måter. Her i Norge er feiringen den samme over hele landet.
- I fjor var jeg på Kuba i Oslo, på alternativ 17. mai-feiring. Det ble annonsert som et motarrangement, men jeg så ingen opposisjon. Det var litt annen musikk, flere unge folk, men også her gikk folk i bunad - og selv Kongen dukket opp, forteller Hüsken.
Lykke kobles til flagget
Cañás Bottos er kritisk til hvordan følelser knyttes til nasjonen. I feiringen av nasjonaldagen bygges følelser, som kan manipuleres og aktiviseres når trusselen kommer.Lorenzo Cañás Bottos er fra Argentina, og jobber som førsteamanuensis ved Sosialantropologisk institutt på NTNU. Han flyttet til Norge i fjor, men har tidligere overvært 17. mai-feiringen.
- Hos barna blir en følelse av lykke koblet opp mot flagget. Det samme skjer på bursdager og når norske flagg festes på juletreet. Dette skaper en latent nasjonalisme som senere kan mobiliseres.
Cañás Bottos understreker at dette ikke er spesielt for Norge. Slik fungerer nasjonalisme overalt, i Sverige, Argentina og USA. Han er kritisk til nasjonalismen, ikke til det norske.
Lojalitet må skapes
Det handler om hvem du er villig til å ofre livet ditt for. Nasjonalstatene har behov for soldater når konflikter oppstår.
- Nasjonalstater oppfører seg på denne måten. Det skal kjennes riktig og nødvendig å dø for fedrelandet. Men hvem bestemmer hvilke kriger som skal føres? Hvem er det som setter folks liv i fare? Alt man behøver å gjøre for å holde et land samlet, er å fortelle folk at de er under angrep. Dette skjedde i Argentina under Falklandskrigen.
- De historiske linjene er entydige, fra de kristne martyrene på 1600-tallet som ga sitt liv for Jesus, til selvmordsbombere, til patriotiske soldater som slåss for sitt land. Fellestrekket er at disse livene kan ofres. For at det kan skje, må folk læres opp, forklarer Cañás Bottos, som har forholdet mellom religion og politikk som forskningsfelt.
Nasjonal lojalitet kommer ikke av seg selv, den må skapes.
- Følelse av nasjonal lojalitet er en konstruksjon. Det er politisk bestemt hva som er norsk og hva som ikke er norsk. Det har ikke oppstått naturlig. Nordmenn har lært å bli norske, og at norsk er noe annet, noe forskjellig fra andre, noe som må beskyttes, sier Cañás Bottos.
Militærparadenes fravær
I andre land feires nasjonaldagen ofte med militærparade, mens vi i Norge har barnetog. Hva mener antropologene om dette fenomenet?
Cañás Bottos mener at enkelte nordmenn er i overkant opptatt av militærparadenes fravær.
- Nordmenn jeg møter snakker om fravær av militærparadene. Noen av dem nærmest triumferer med barnetogene. Men sett fra et analytisk perspektiv må det etableres et følelsesmessig bånd mellom individet og nasjonen for at noen skal være villige til å dø for landet sitt i krig. Barn læres opp til lojalitet til flagget, kongen og staten. Noen av dem skal bli soldater, og nasjonaldagsfeiringen er opplæring i lojalitet.
- På en måte blir det tydeligere når nasjonaldagen feires med militærparade. Da vet du i alle fall hva det handler om, mener Cañás Bottos.
- Vel, selv om det ikke er en militærparade, så er det en parade. Man marsjerer i takt i samme retning. Men det er mer likandes når det er barn som marsjerer, sier Ute Hüsken, som synes det er helt greit at det norske feires.
Feire eller ikke feire?
I Argentina feires uavhengighetsdagen 9. juli med gudstjeneste og militærparade. Men Cañás Bottos har aldri deltatt i feiringen i hjemlandet. I dag er han invitert på frokost, men han skal ikke gå i tog.
Ute Hüsken derimot deltar i feiringen:
- Vi går til slottet, vinker til Kongen, ser på Toget, går på Aker Brygge. I år har vi besøk av amerikanske og indiske venner, og vi er alle invitert til en norsk venn på ettermiddagen.
Hüsken ser på 17. mai som en feiring av det Norske, og forventer ikke å bli fullstendig inkludert, men hun understreker at hun heller ikke føler seg ekskludert.
Petia Mankova (Foto: UiT)
Den bulgarske antropologen Petia Mankova er i høyeste grad inkludert i feiringen.
Mankova kom til Norge for å studere i 1998, men med mann, tre barn, venner, hus, studielån og jobb på Universitetet i Tromsø har oppholdet blitt permanent.
Druknes i instrukser
Mankova har slett ikke tid til å bli intervjuet bare få dager før nasjonaldagen, men sender oss i stedet en e-post der hun svarer på spørsmålet: Hvordan du vil beskrive 17. mai som sosialantropolog?
“Det er veldig fristende å begynne med noen ord om nasjonalisme og felleskap, hvordan nasjonale verdier og identitet bekreftes og reproduseres, gjennom de samme ritualene år etter år. Ikke bare som en tilbakevendende ettervirkning av nasjonalromantikken fra 1800-tallet, men også som en feiring av den moderne norske historien som heldigvis har hatt en del lykkelige vendinger.
Men akkurat nå, tre dager før dagen, når jeg står midt oppe i forberedelsene, finner jeg det vanskelig å oppnå den faglige distansen og objektiviteten som trengs for å sette dagen i et faglig perspektiv.
Jeg vil heller trekke fram den ”usynlige” makten som hører til 17. mai og som utøves gjennom et velorganisert apparat av praktiske gjøremål, et uoversiktlig antall beskjeder, om arrangementene som man skal/bør/må delta i. Av forventninger (krav) til å stille opp og følge de nøyaktige beskrivelser hvor og når man stiller opp, hva man skal tilberede og hvor og når det skal leveres og ikke minst av bunken med huskelapper at kakespadene skal være merket med navn på barnet, og at vi helst bør la bilen stå hjemme og sørge for å stille opp for skoletoget i god tid.
Nå sitter jeg nemlig og ser på lappen som vi har fått fra skolen og planlegger innkjøp til to runde festkaker som skal deles i 12 biter til kafeen på skolen, og jeg lurer på om jeg ikke skal bake verdens beste (egentlig kåret som den norske nasjonalkaken og som jeg etter hvert er blitt god til å bake) men den er jo firkantet og ikke rund?! Kan dette gå?
Eller motsetter jeg meg da arrangørenes vilje? Kan det tolkes som mangel på respekt mot autoriteten av de årelange erfaringer og evalueringer som står samlet i en perm på skolen, og de ansvarlige medforeldrene som designer årets arrangement slik at det blir likt som i fjor og alle år før det, men med et lite håp at det kanskje blir litt bedre.
Jeg kunne kanskje trukket noen paralleller mellom 17. mai og Norge og det norske samfunnet hvor alle skal bidra, gjennom inkluderende nærmiljøtiltak, og en ovenifra regulert selvoppofrende tilværelse. Men det er et større prosjekt.
Og jeg vet faktisk at jeg får gledestårer i øynene når jeg ser mine unger glade og fornøyde når de går i toget, søler is og klisser seg med sukkerspinn. Men for objektivitetens skyld må jeg si at tårene blir jo litt blandet med svettedråper fra forberedelsene.
Og nå går det opp for meg at jeg vil gå for den runde suksessterten heller enn den firkantete verdens beste, hva nå enn symbolikken i kakenavnene måtte bety.”
Jeg kunne kanskje trukket noen paralleller mellom 17. mai og Norge og det norske samfunnet hvor alle skal bidra, gjennom inkluderende nærmiljøtiltak, og en ovenifra regulert selvoppofrende tilværelse. Men det er et større prosjekt.
Og jeg vet faktisk at jeg får gledestårer i øynene når jeg ser mine unger glade og fornøyde når de går i toget, søler is og klisser seg med sukkerspinn. Men for objektivitetens skyld må jeg si at tårene blir jo litt blandet med svettedråper fra forberedelsene.
Og nå går det opp for meg at jeg vil gå for den runde suksessterten heller enn den firkantete verdens beste, hva nå enn symbolikken i kakenavnene måtte bety.”
Klar tale fra Knut Hamsun
Jeg tømmer mitt glass for alt ungt
Ved mottakelsen av Nobelprisen i litteratur
Stockholm, 10. desember 1920
MINE DAMER OG HERRER!
Nei hva skal jeg gjøre overfor en så hjertelig elskverdighet!
De løfter meg i været og jeg mister fotfestet, salen farer av sted med meg. Det er ikke godt å være meg nu, jeg er blitt tykk av ære og rikdom i kveld, men den siste hyldest den var en bølge, den får meg til å svaie.
Det kommer meg da til gode at jeg også før i livet - i ungdommens dager - kan ha vært i det tilfelle at jeg har svaiet. Jeg er da fristet til å si at alle livets ting kommer til gode engang.
Men jeg skal vel vokte meg for å tale visdom til en så utvalgt forsamling - især efter at den store videnskap har hatt ordet. Jeg har å takke Akademiet og Sverige på mitt lands vegne for æren som er vist meg. Personlig har jeg å bøye mitt hode under vekten av en høy utmerkelse. Jeg er stolt av at Akademiet har tiltrodd min nakke styrke nok til å bære den.
Jeg skriver mine bøker på min lille vis, men jeg har lært av alle, ikke minst av svensk diktning, ikke minst av den siste menneskealders svenske lyrikk. Og hvis jeg nu var litt forfaren i litteratur så ville jeg utvikle dette noe bedre, i tilknytning til den siste tale. Men det vill jo bare bli utvortes flinkhet og munnprat fra min side, uten en eneste brysttone. Jeg har heller ikke ungdom til det, jeg orker ikke.
Hva jeg heller ville i denne stund, i alt dette lys og i denne strålende forsamling - det var å gå om til hver især av Dem med blomster og vers og gaver, å være ung igjen, å ri på bølgen. Det var det jeg ville - for en stor anlednings skyld, for en siste gangs skyld. Jeg er blitt tykk av ære og rikdom i kveld - javel, men jeg mangler det viktigste, det eneste, jeg mangler ungdom. Uansett hva jeg burde nu - uansett hva som passer best - jeg tømmer mitt glass for alt ungt, for Sveriges ungdom, for all ungdom!
mandag 8. mai 2017
Klar tale fra Finn Carling!
Mot et bevegelig samfunn
Tale ved Sosialskolen i Trondheim
1969
I løpet av den siste generasjonen er det dukket opp en ny sort mennesker som vet mer om vårt sinn, våre handlinger og deres motiver enn hva vi selv gjør, og fremfor alt vet de så inderlig vel hva som er best for oss. Det er først og fremst psykiatere, psykologer og sosionomer som tilhører denne nye gruppen, og sammen med de skapende menneskene, som i vårt samfunn blir gjenstand for en spesiell form for dyrkning, er de med på å danne en elite.
Både psykiatere, psykologer og sosionomer er fagfolk som i videste forstand behandler sine medmennesker, og utgangspunktet for denne virksomheten kan illustreres ved å bruke det brukkede ben som modell. Ingen er nevneverdig i tvil om at et brukket ben bør helbredes, forsåvidt som det neppe foreligger noen uenighet om at et helt ben er bedre enn et som er brukket. All legegjerning bygger i prinsipp på denne enkle modellen, og selv efter at behandlingstanken har spredt seg til områder som psykiatri, psykologi og sosialmedisin, er det fremdeles prinsippet med det brukkede ben som ligger til grunn for virksomheten.
Men problemene innen disse områdene er langt mer kompliserte enn brukkede ben, og dersom man tenker seg om, er det ikke til å unngå at man blir stilt overfor en rekke spørsmål av betydning for en eventuell behandling. Det kan for eksempel bli nødvendig å svare på spørsmålet om hva som er forskjellen mellom en terapeut og en pasient. Under en forelesning for medisinere spurte jeg da også studentene om dette, og efter en stund fikk jeg et elskverdig, men noe oppgitt svar:
- Den ene er jo givende og den andre mottagende, sa studenten, og jeg føler ingen trang til å bebreide ham hans merkbare irritasjon over den håpløst naive foreleser, da jeg spurte: Hvem?
Det er imidlertid ingen opplagt sak at terapeuten alltid er den givende. Tradisjonelt er han riktignok det, men sett fra en annen synsvinkel kan man for eksempel hevde at pasienten gir i den forstand at han åpner seg for terapeuten, at han i menneskelig henseende er den givende i forholdet, og at han dessuten gir terapeuten en følelse av betydning og berettiger hans eksistens. All den stund behandleren i vårt samfunn utvilsomt har en høyere status enn hva den behandlede har, kan man også si at pasienten gir sin terapeut en opplevelse av sosial overlegenhet. Med all mulig respekt for den behandling som ydes ved for eksempel våre vanlige psykiatriske klinikker, ville jeg ikke holde det for usannsynlig at terapeutene får vel så meget som pasientene, og jeg tror i hvert fall det er meget vanskelig å avgjøre hvem av partene i forholdet som er den mest givende.
I og med dette har jeg også gitt en del av svaret på et annet viktig spørsmål, nemlig hvilke motiver som kan ligge til grunn for behandling. Nå må ingen misforstå meg og tro at jeg tviler på eksistensen av den hederlige terapeut, for jeg føler meg overbevist om at behandling stort sett skjer ut fra de mest hederlige motiver, men jeg tror at man har tendens til å forenkle forholdet. Først og fremst lukker man øynene for terapeutens utbytte av behandlingen, at han - som jeg allerede har nevnt - kan få menneskelig åpenhet, eksistensberettigelse og status i behandlingssituasjonen, og dessuten har jo behandleren makt.
Det lyder kanskje urettferdig å si at terapeuten har makt, men det er ikke ment som noen beskyldning, for selv om vi alle har truffet behandlere som kan sies direkte å anvende makt, vet vi at det hører til sjeldenhetene. Nei, det simpelthen bare er slik, og man skal ikke ha vært lenge på et sykehus eller en annen behandlingsinstitusjon for å oppdage hvem som har makten, behandlerne eller de behandlede.
De fleste av oss anser det for helt rimelig at terapeuten har makt, for han vet jo hva som er best for pasienten, og enkelte pasienter skjønner ikke sitt eget beste. Det er selvfølgelig riktig at både psykiateren, psykologen, sosionomen og andre som deltar i behandlingen har større kunnskap om sitt område av den enn hva nær sagt noen pasient kan ha, og enkelte pasienter forstår sikkert ikke sitt eget beste, og allikevel betyr godtagelsen av dette maktforholdet at man ikke har klart å løsrive seg fra den enkle behandlingsmodellen med det brukkede benet. Denne modellen fungerer utmerket så lenge det dreier seg om tilstander som man kan sammenligne med et brukket ben, men i en rekke andre tilfeller - da særlig psykiatriske og hva man kan kalle sosialmedisinske - virker den forførende og kan lede til uheldige forenklinger av situasjonen.
Vanligvis blir behandlerens makt berettiget av overbevisningen om at han vet best. Han vet hva som er friskt og hva som er sykt, hva som er normalt og hva som er unormalt, og man er sikker på at dette er en viten som er fullstendig hevet over moral, politikk og andre foranderlige forhold. Det er imidlertid ikke så lenge siden man mente at forskjellige former for seksuell adferd - som for eksempel onani - var medisinsk skadelige og derfor ble frarådet og «behandlet» av medisinske grunner mens man nå er av den oppfatning at det dreide seg om moralsk fordømmelse. Behandlerens anvendelse av makt førte her mange ganger til grov misbruk, og misbruket ble foretatt i medisinens navn.
I dag er det kanskje vanskelig å finne så uhyggelige eksempler på sammenblanding av moral og medisin, skjønt det er jo ikke lett å si hva eftertiden vil mene om vår holdning til seksuelle avvikere, narkomane, alkoholikere og sinnslidende. Mer fruktbart er det muligens å snu på det og spørre om hvilke normer og idealer som blir brutt av for eksempel den vanføre - for nå å velge et moralsk sett tilsynelatende uprovoserende tilfelle. For det første bryter naturligvis den vanføre med vårt fysiske sunnhetsideal, og dertil vil han - og kanskje særlig hun - gjerne avvike fra skjønnhetsidealet hva utseende og bevegelser angår. Dessuten vil den vanføre vanskelig tilfredsstille våre normer med hensyn til effektivitet og innsats i samfunnet, samtidig vil han - og igjen kanskje særlig hun - lett bryte med våre idealer når det gjelder kjønnsroller, og dermed nærmer man seg om ikke nettopp moral, så i hvert fall høyst foranderlige begreper.
Selv en så nøktern, fysisk lidelse som vanførhet berøres med andre ord av våre verdinormer. Ja, man kan til og med si at verdinormene kan skape en større opplevelse av handicap enn hva som forårsakes av den rent fysiske mangel. En ødelagt arm, som i praksis ikke fører til særlig store vanskeligheter, kan på grunn av verdinormene føles som et stort handicap, og selv en bare såvidt synlig deformitet vil gjøre at et menneske blir definert som vanfør, omtrent som når man i USA blir oppfattet som neger selv om man for eksempel bare er en åttendedel farvet.
Vårt sunnhetsideal, som omfatter velskapthet, friskhet og egentlig også problemfrihet, er kanskje ikke så objektivt, så hevet over normer og idealer, som man gjerne vil tro.
Behandlerens makt, hans selvfølgelige rett til å bestemme, bygger imidlertid blant annet på sunnhetsidealets udiskuterbare objektivitet. Det vil si, det er slik man tradisjonelt ser det, og det er først når man begynner å tvile på objektiviteten at man også setter spørsmålstegn ved behandlerens rett til å bestemme. Dersom det er så at behandlerens vurdering av pasientens situasjon er påvirket av idealer og subjektive verdinormer, hvilken rett kan han da ha til å definere pasienten som objektivt sett avvikende og til å bestemme - mer eller mindre direkte - over behandlingen?
Men, vil mange sikkert innvende, det er da ingen behandler som på denne måten bestemmer over sine pasienter. Å la seg behandle er da en frivillig sak. Det kommer an på hvordan man ser det, for riktignok er det utvilsomt meget få terapeuter som direkte påtvinger pasienter en behandling, men det er sikkert mange som anbefaler bhandling ut fra en «objektiv» vurdering av situasjonen, og det kan være vanskelig å skille mellom en «objektiv» anbefaling og en bestemmelse. Selvfølgelig skjer det i den aller beste tro, og dreier det seg om et brukket ben, vil vel de fleste være enige om at det er riktig, men saken kan stille seg anderledes dersom det gjelder for eksempel en alkoholisme eller for den saks skyld en form for vanførhet, der verdinormer spiller inn. Behandlingen vil da ikke bare motiveres av hva som «objektivt» sett er riktig for pasienten, men vil kanskje i like høy grad bli bestemt av samfunnets normer og idealer, og terapeutens råd og oppfordring til å la seg behandle vil da lett kunne få karakter av press og bestemmelse.
Dessuten vil behandlerens tilsynelatende objektive holdning kunne objektivisere normene og idealene, slik at pasienten får en økt følelse av svikt og mindreverd, noe jeg for en tid siden opplevde et bevegende eksempel på. Jeg var på besøk i et hjem der det var en liten gutt med cerebral parese, og jeg merket at han ble sterkt urolig ved synet av meg, som også har denne formen for vanførhet. Efterpå fortalte man meg at gutten ikke hadde kunnet slippe tanken på at en voksen mann også hadde vært «slik», for på sykehus og andre institusjoner hadde behandlerne sagt at dersom han bare lot seg behandle, ville han nok bli bra, da ville han ikke behøve å være «slik» som voksen. Behandlingskravet - som selvfølgelig sprang ut av de hederligste motiver - hadde gitt gutten en klar forestilling om at det objektivt sett absolutt ikke var akseptabelt å ha cerebral parese, at man i hvert fall ikke måtte ha det som voksen, og at man derfor av alle krefter måtte forsøke å få bukt med tilstanden.
Nå betyr ikke dette at jeg ikke vil at man skal behandle barn, for av egen erfaring vet jeg at virkningene av for eksempel en cerebral parese bør reduseres mest mulig, men jeg vet også at behandlingspresset må balanseres ut fra hensynet til egenverd på tross av en sykdom, ja, at følelsen av egenverd kanskje er viktigere enn det å bli kvitt enkelte symptomer, og at man hele tiden må være på det rene med hvorfor man behandler.
Man må være klar over at i den grad en behandling motiveres av samfunnets normer og idealer, vil man ikke bare stadfeste og objektivisere dem, men også faktisk nedvurdere og dermed nedverdige pasienten.
Behandlingen berører imidlertid ikke bare pasienten, for som tidligere antydet virker den også på terapeuten, som ved hjelp av behandlingen ikke bare får berettiget sin virksomhet som terapeut, men dertil får innarbeidet i seg en tro på den objektive verdi av våre nåværende normer og idealer. Med eller mot sin vilje kan behandleren derfor meget fort bli et normbevarende og konservativt element i samfunnet, og hans virksomhet kan dermed også føre til ensartethet og intoleranse overfor menneskelige avvik. På denne måten er også behandleren i aller høyeste grad med på å forme det samfunn som omgir oss, og er altså slett ikke noen utenforstående, nøytral og objektiv instans.
Tradisjonelt er trygghet en tilstand som verdsettes meget høyt, kanskje høyere enn noe annet i vår tilværelse, og hele vårt normsystem blir for en stor del bestemt av det. Nå vil jeg ikke underkjenne behovet for trygghet, men jeg vil gjerne minne om at arbeidet for å skape trygghet lett fører til stive systemer, stagnasjon og manglende opplevelse.
Selv de revolusjonære i vår tid er åpenbart mer opptatt av å finne frem til et nytt trygghetsskapende system enn av den bevegelighet som forandring også innebærer. Man kan muligens si at forandring og bevegelse i seg selv er angstskapende, og allikevel ser jeg på forandring og bevegelse som kjennetegn på liv. Av den grunn føler jeg meg overbevist om at man kan snakke om et behov for forandring og bevegelse, og jeg tror at dette behovet er sterkt underkjent i vårt samfunn.
Det motsetningsfylte vekselspillet mellom trygghet og bevegelse preger hele vår tilværelse - både samfunnet og vårt sinn, og vi må alle velge hvilken hovedtendens vi mener bør være den dominerende. Selv er jeg ikke i tvil om at bevegelse og forandring er så sterkt knyttet til selve livsprosessen, så nødvendig for det enkelte menneskes opplevelse av det å leve, at behovet for bevegelse ikke må settes til side. Med bevegeligheten følger også en større uensartethet, blant annet fordi normer og idealer ikke får den samme permanente karakter som de får i et samfunn som vurderer trygghet høyere enn bevegelse.
Behandlerne, da særlig psykiaterne, psykologene og sosionomene, har i denne sammenheng en meget stor betydning, fordi de - som nevnt - har et arbeide som lett objektiviserer og konserverer normer og idealer, og som av mange oppfattes som en trygghetsskapende, tilpassende virksomhet. Med dette mener jeg naturligvis ikke at behandlerne skal nedlegge sin virksomhet, men bare at de må bli seg bevisst behandlingsprosessens fulle betydning for både pasient, terapeut og samfunnet som helhet. De må også bli klar over at de gjennom behandlingen ikke bare kan bli redskaper for krefter i samfunnet, men også kan påvirke og bestemme over pasienten langt utover det området man vanligvis vil kalle terapiens; at ingen terapeut egentlig kan sies å være nøytral. En erkjennelse av dette ville kunne bidra til å skape en rimeligere balanse mellom behandleren og den behandlede.
Opp gjennom historien har sikkert en uendelighet av mennesker stått frem og sagt at man nå står nærmere avgrunnen enn noen gang før, og jeg vil derfor ikke gjøre det samme. Jeg vil bare be om at man husker på alle de vanskelighetene som vi nå står overfor -fra overbefolkning til hungerkriser, fra forurensningsproblemer til muligheten for anvendelse av kjernefysiske, bakteriologiske og kjemiske våpen. Hvor nær vi står avgrunnen må hver enkelt av oss forsøke å vurdere i forhold til hva vi kan makte å sette inn i kampen for å få løst vanskelighetene. Det må vi også gjøre på hver vår måte, alle kan ikke delta i fredskorps eller gå inn i aktivt politisk arbeide, og dessuten er det ikke så lett å avgjøre hvor man kan gjøre den beste innsatsen - i et klasseværelse, på en behandlingsinstitusjon eller på Stortingets talerstol.
Det vesentligste er vel at man ikke tror at man i kraft av et bestemt yrke vet hva som er det beste for andre mennesker, vet hva som er objektivt riktig, men er i stand til å påta seg ansvaret for - og erkjenne foranderligheten av - egne verdinormer og idealer.
Både psykiatere, psykologer og sosionomer er fagfolk som i videste forstand behandler sine medmennesker, og utgangspunktet for denne virksomheten kan illustreres ved å bruke det brukkede ben som modell. Ingen er nevneverdig i tvil om at et brukket ben bør helbredes, forsåvidt som det neppe foreligger noen uenighet om at et helt ben er bedre enn et som er brukket. All legegjerning bygger i prinsipp på denne enkle modellen, og selv efter at behandlingstanken har spredt seg til områder som psykiatri, psykologi og sosialmedisin, er det fremdeles prinsippet med det brukkede ben som ligger til grunn for virksomheten.
Men problemene innen disse områdene er langt mer kompliserte enn brukkede ben, og dersom man tenker seg om, er det ikke til å unngå at man blir stilt overfor en rekke spørsmål av betydning for en eventuell behandling. Det kan for eksempel bli nødvendig å svare på spørsmålet om hva som er forskjellen mellom en terapeut og en pasient. Under en forelesning for medisinere spurte jeg da også studentene om dette, og efter en stund fikk jeg et elskverdig, men noe oppgitt svar:
- Den ene er jo givende og den andre mottagende, sa studenten, og jeg føler ingen trang til å bebreide ham hans merkbare irritasjon over den håpløst naive foreleser, da jeg spurte: Hvem?
Det er imidlertid ingen opplagt sak at terapeuten alltid er den givende. Tradisjonelt er han riktignok det, men sett fra en annen synsvinkel kan man for eksempel hevde at pasienten gir i den forstand at han åpner seg for terapeuten, at han i menneskelig henseende er den givende i forholdet, og at han dessuten gir terapeuten en følelse av betydning og berettiger hans eksistens. All den stund behandleren i vårt samfunn utvilsomt har en høyere status enn hva den behandlede har, kan man også si at pasienten gir sin terapeut en opplevelse av sosial overlegenhet. Med all mulig respekt for den behandling som ydes ved for eksempel våre vanlige psykiatriske klinikker, ville jeg ikke holde det for usannsynlig at terapeutene får vel så meget som pasientene, og jeg tror i hvert fall det er meget vanskelig å avgjøre hvem av partene i forholdet som er den mest givende.
I og med dette har jeg også gitt en del av svaret på et annet viktig spørsmål, nemlig hvilke motiver som kan ligge til grunn for behandling. Nå må ingen misforstå meg og tro at jeg tviler på eksistensen av den hederlige terapeut, for jeg føler meg overbevist om at behandling stort sett skjer ut fra de mest hederlige motiver, men jeg tror at man har tendens til å forenkle forholdet. Først og fremst lukker man øynene for terapeutens utbytte av behandlingen, at han - som jeg allerede har nevnt - kan få menneskelig åpenhet, eksistensberettigelse og status i behandlingssituasjonen, og dessuten har jo behandleren makt.
Det lyder kanskje urettferdig å si at terapeuten har makt, men det er ikke ment som noen beskyldning, for selv om vi alle har truffet behandlere som kan sies direkte å anvende makt, vet vi at det hører til sjeldenhetene. Nei, det simpelthen bare er slik, og man skal ikke ha vært lenge på et sykehus eller en annen behandlingsinstitusjon for å oppdage hvem som har makten, behandlerne eller de behandlede.
De fleste av oss anser det for helt rimelig at terapeuten har makt, for han vet jo hva som er best for pasienten, og enkelte pasienter skjønner ikke sitt eget beste. Det er selvfølgelig riktig at både psykiateren, psykologen, sosionomen og andre som deltar i behandlingen har større kunnskap om sitt område av den enn hva nær sagt noen pasient kan ha, og enkelte pasienter forstår sikkert ikke sitt eget beste, og allikevel betyr godtagelsen av dette maktforholdet at man ikke har klart å løsrive seg fra den enkle behandlingsmodellen med det brukkede benet. Denne modellen fungerer utmerket så lenge det dreier seg om tilstander som man kan sammenligne med et brukket ben, men i en rekke andre tilfeller - da særlig psykiatriske og hva man kan kalle sosialmedisinske - virker den forførende og kan lede til uheldige forenklinger av situasjonen.
Vanligvis blir behandlerens makt berettiget av overbevisningen om at han vet best. Han vet hva som er friskt og hva som er sykt, hva som er normalt og hva som er unormalt, og man er sikker på at dette er en viten som er fullstendig hevet over moral, politikk og andre foranderlige forhold. Det er imidlertid ikke så lenge siden man mente at forskjellige former for seksuell adferd - som for eksempel onani - var medisinsk skadelige og derfor ble frarådet og «behandlet» av medisinske grunner mens man nå er av den oppfatning at det dreide seg om moralsk fordømmelse. Behandlerens anvendelse av makt førte her mange ganger til grov misbruk, og misbruket ble foretatt i medisinens navn.
I dag er det kanskje vanskelig å finne så uhyggelige eksempler på sammenblanding av moral og medisin, skjønt det er jo ikke lett å si hva eftertiden vil mene om vår holdning til seksuelle avvikere, narkomane, alkoholikere og sinnslidende. Mer fruktbart er det muligens å snu på det og spørre om hvilke normer og idealer som blir brutt av for eksempel den vanføre - for nå å velge et moralsk sett tilsynelatende uprovoserende tilfelle. For det første bryter naturligvis den vanføre med vårt fysiske sunnhetsideal, og dertil vil han - og kanskje særlig hun - gjerne avvike fra skjønnhetsidealet hva utseende og bevegelser angår. Dessuten vil den vanføre vanskelig tilfredsstille våre normer med hensyn til effektivitet og innsats i samfunnet, samtidig vil han - og igjen kanskje særlig hun - lett bryte med våre idealer når det gjelder kjønnsroller, og dermed nærmer man seg om ikke nettopp moral, så i hvert fall høyst foranderlige begreper.
Selv en så nøktern, fysisk lidelse som vanførhet berøres med andre ord av våre verdinormer. Ja, man kan til og med si at verdinormene kan skape en større opplevelse av handicap enn hva som forårsakes av den rent fysiske mangel. En ødelagt arm, som i praksis ikke fører til særlig store vanskeligheter, kan på grunn av verdinormene føles som et stort handicap, og selv en bare såvidt synlig deformitet vil gjøre at et menneske blir definert som vanfør, omtrent som når man i USA blir oppfattet som neger selv om man for eksempel bare er en åttendedel farvet.
Vårt sunnhetsideal, som omfatter velskapthet, friskhet og egentlig også problemfrihet, er kanskje ikke så objektivt, så hevet over normer og idealer, som man gjerne vil tro.
Behandlerens makt, hans selvfølgelige rett til å bestemme, bygger imidlertid blant annet på sunnhetsidealets udiskuterbare objektivitet. Det vil si, det er slik man tradisjonelt ser det, og det er først når man begynner å tvile på objektiviteten at man også setter spørsmålstegn ved behandlerens rett til å bestemme. Dersom det er så at behandlerens vurdering av pasientens situasjon er påvirket av idealer og subjektive verdinormer, hvilken rett kan han da ha til å definere pasienten som objektivt sett avvikende og til å bestemme - mer eller mindre direkte - over behandlingen?
Men, vil mange sikkert innvende, det er da ingen behandler som på denne måten bestemmer over sine pasienter. Å la seg behandle er da en frivillig sak. Det kommer an på hvordan man ser det, for riktignok er det utvilsomt meget få terapeuter som direkte påtvinger pasienter en behandling, men det er sikkert mange som anbefaler bhandling ut fra en «objektiv» vurdering av situasjonen, og det kan være vanskelig å skille mellom en «objektiv» anbefaling og en bestemmelse. Selvfølgelig skjer det i den aller beste tro, og dreier det seg om et brukket ben, vil vel de fleste være enige om at det er riktig, men saken kan stille seg anderledes dersom det gjelder for eksempel en alkoholisme eller for den saks skyld en form for vanførhet, der verdinormer spiller inn. Behandlingen vil da ikke bare motiveres av hva som «objektivt» sett er riktig for pasienten, men vil kanskje i like høy grad bli bestemt av samfunnets normer og idealer, og terapeutens råd og oppfordring til å la seg behandle vil da lett kunne få karakter av press og bestemmelse.
Dessuten vil behandlerens tilsynelatende objektive holdning kunne objektivisere normene og idealene, slik at pasienten får en økt følelse av svikt og mindreverd, noe jeg for en tid siden opplevde et bevegende eksempel på. Jeg var på besøk i et hjem der det var en liten gutt med cerebral parese, og jeg merket at han ble sterkt urolig ved synet av meg, som også har denne formen for vanførhet. Efterpå fortalte man meg at gutten ikke hadde kunnet slippe tanken på at en voksen mann også hadde vært «slik», for på sykehus og andre institusjoner hadde behandlerne sagt at dersom han bare lot seg behandle, ville han nok bli bra, da ville han ikke behøve å være «slik» som voksen. Behandlingskravet - som selvfølgelig sprang ut av de hederligste motiver - hadde gitt gutten en klar forestilling om at det objektivt sett absolutt ikke var akseptabelt å ha cerebral parese, at man i hvert fall ikke måtte ha det som voksen, og at man derfor av alle krefter måtte forsøke å få bukt med tilstanden.
Nå betyr ikke dette at jeg ikke vil at man skal behandle barn, for av egen erfaring vet jeg at virkningene av for eksempel en cerebral parese bør reduseres mest mulig, men jeg vet også at behandlingspresset må balanseres ut fra hensynet til egenverd på tross av en sykdom, ja, at følelsen av egenverd kanskje er viktigere enn det å bli kvitt enkelte symptomer, og at man hele tiden må være på det rene med hvorfor man behandler.
Man må være klar over at i den grad en behandling motiveres av samfunnets normer og idealer, vil man ikke bare stadfeste og objektivisere dem, men også faktisk nedvurdere og dermed nedverdige pasienten.
Behandlingen berører imidlertid ikke bare pasienten, for som tidligere antydet virker den også på terapeuten, som ved hjelp av behandlingen ikke bare får berettiget sin virksomhet som terapeut, men dertil får innarbeidet i seg en tro på den objektive verdi av våre nåværende normer og idealer. Med eller mot sin vilje kan behandleren derfor meget fort bli et normbevarende og konservativt element i samfunnet, og hans virksomhet kan dermed også føre til ensartethet og intoleranse overfor menneskelige avvik. På denne måten er også behandleren i aller høyeste grad med på å forme det samfunn som omgir oss, og er altså slett ikke noen utenforstående, nøytral og objektiv instans.
Tradisjonelt er trygghet en tilstand som verdsettes meget høyt, kanskje høyere enn noe annet i vår tilværelse, og hele vårt normsystem blir for en stor del bestemt av det. Nå vil jeg ikke underkjenne behovet for trygghet, men jeg vil gjerne minne om at arbeidet for å skape trygghet lett fører til stive systemer, stagnasjon og manglende opplevelse.
Selv de revolusjonære i vår tid er åpenbart mer opptatt av å finne frem til et nytt trygghetsskapende system enn av den bevegelighet som forandring også innebærer. Man kan muligens si at forandring og bevegelse i seg selv er angstskapende, og allikevel ser jeg på forandring og bevegelse som kjennetegn på liv. Av den grunn føler jeg meg overbevist om at man kan snakke om et behov for forandring og bevegelse, og jeg tror at dette behovet er sterkt underkjent i vårt samfunn.
Det motsetningsfylte vekselspillet mellom trygghet og bevegelse preger hele vår tilværelse - både samfunnet og vårt sinn, og vi må alle velge hvilken hovedtendens vi mener bør være den dominerende. Selv er jeg ikke i tvil om at bevegelse og forandring er så sterkt knyttet til selve livsprosessen, så nødvendig for det enkelte menneskes opplevelse av det å leve, at behovet for bevegelse ikke må settes til side. Med bevegeligheten følger også en større uensartethet, blant annet fordi normer og idealer ikke får den samme permanente karakter som de får i et samfunn som vurderer trygghet høyere enn bevegelse.
Behandlerne, da særlig psykiaterne, psykologene og sosionomene, har i denne sammenheng en meget stor betydning, fordi de - som nevnt - har et arbeide som lett objektiviserer og konserverer normer og idealer, og som av mange oppfattes som en trygghetsskapende, tilpassende virksomhet. Med dette mener jeg naturligvis ikke at behandlerne skal nedlegge sin virksomhet, men bare at de må bli seg bevisst behandlingsprosessens fulle betydning for både pasient, terapeut og samfunnet som helhet. De må også bli klar over at de gjennom behandlingen ikke bare kan bli redskaper for krefter i samfunnet, men også kan påvirke og bestemme over pasienten langt utover det området man vanligvis vil kalle terapiens; at ingen terapeut egentlig kan sies å være nøytral. En erkjennelse av dette ville kunne bidra til å skape en rimeligere balanse mellom behandleren og den behandlede.
Opp gjennom historien har sikkert en uendelighet av mennesker stått frem og sagt at man nå står nærmere avgrunnen enn noen gang før, og jeg vil derfor ikke gjøre det samme. Jeg vil bare be om at man husker på alle de vanskelighetene som vi nå står overfor -fra overbefolkning til hungerkriser, fra forurensningsproblemer til muligheten for anvendelse av kjernefysiske, bakteriologiske og kjemiske våpen. Hvor nær vi står avgrunnen må hver enkelt av oss forsøke å vurdere i forhold til hva vi kan makte å sette inn i kampen for å få løst vanskelighetene. Det må vi også gjøre på hver vår måte, alle kan ikke delta i fredskorps eller gå inn i aktivt politisk arbeide, og dessuten er det ikke så lett å avgjøre hvor man kan gjøre den beste innsatsen - i et klasseværelse, på en behandlingsinstitusjon eller på Stortingets talerstol.
Det vesentligste er vel at man ikke tror at man i kraft av et bestemt yrke vet hva som er det beste for andre mennesker, vet hva som er objektivt riktig, men er i stand til å påta seg ansvaret for - og erkjenne foranderligheten av - egne verdinormer og idealer.
Klar tale fra Peder Furubotn!
Hva jeg mente, hva jeg mener
NRK radio, 30. juli 1959
Når jeg skal si noe om «Hva jeg mente, hva jeg mener», vil jeg først presisere selve målsettingen for politikken i landet vårt, slik jeg har sett den og fortsatt ser den.
Politikkens målsetting i vårt land må være denne:
Norge må oppheve klassedelingen i folket, frigjøre seg fra klassesamfunnet, bringe mennesket i et naturlig forhold til landets produksjonsredskaper, la mennesket få arbeide etter evne, la mennesket få nyte fruktene av sitt arbeide etter sitt behov, - for til slutt å la staten og de politiske partier forsvinne, sovne inn og dø.
En slik nasjonal målsetting i landets politikk er en politikk som i sitt vesen er internasjonal, et uttrykk for sann internasjonalisme. På grunnlag av vår egen politiske målsetting i vårt eget land vurderer jeg så oktoberrevolusjonen, dens historiske karakter og betydning, dens utvikling, innhold og vesen.
Når det dreier seg om det våpen arbeiderklassen, vårt folk, må bruke for å realisere den politiske målsetting i landet, var jeg av den oppfatning at det var den revolusjonære vold som måtte beseire den reaksjonære vold. Denne tanke fikk sin modning og utvikling under mitt arbeide i fagopposisjonen, under mitt arbeide i arbeiderrådsbevegelsen, - under idé-kampen for rådsforfatningen i Norge. Voldets kjennetegn er at den er ubundet av loven.
Ut fra dette revolusjonære grunnsyn vendte jeg meg mot pasifismen i vårt lands politikk, mot pasifismens konkrete uttrykk, militærstreiken. Storborgerskapet syntes ikke om min form for kamp mot pasifismen. Lagmannsretten ga meg derfor en dom på fire måneder. I fengslets luftegård møtte jeg den pasifistiske militærnekter til fortsatt meningsutveksling om pasifismens vesen og rolle i Norge.
I dag har jeg en annen vurdering av voldsmomentets rolle i politikken, såvel av den revolusjonære vold som av den reaksjonære vold.
Jeg har for år tilbake sagt fra som min oppfatning at i dag må politikken erkjenne at militærvitenskapen har nådd et trinn i sin utvikling som overhodet umuliggjør bruk av det militære våpen under den politiske maktkamp mellom Øst og Vest.
Det var som kjent den berømte tyske tenker og strateg Karl von Clausewitz som slo fast at krigen er en fortsettelse av politikken med andre midler, at krigen tar karakter etter de til enhver tid tilgjengelige tekniske hjelpemidler. Jeg tror ikke det var noe tilfeldig innslag i historien at det ble Tyskland som sa fra at krig er politikk, at politikk er krig, at begrepene krig og politikk ifølge sitt innhold er synonyme begreper, - ikke to atskilte begreper som den tradisjonelle tenkning fortsetter med å hevde den dag i dag. Krigen, det vil si politikken, tar karakter etter de til enhver tid tilgjengelige tekniske hjelpemidler, - sier tyskeren Clausewitz.
Hvilke tilgjengelige tekniske hjelpemidler har så krigen i vår tid?
Det skulle i dag være unødvendig å gi noe svar på dette spørsmål. Det bør være kjent av alle i vårt land.
Min grunntese i dag er denne:
Dersom et menneske, en nasjon, et folk står overfor et element i politikken som fører mot undergang, mot utslettelse av alt liv, så har mennesket, nasjonen, folket, rett og plikt til å vende seg mot undergangselementet i politikken, vende seg mot det totale vanvidd i politikken, uansett hvem det er som opptrer som politikkens forsvarere. Denne grunntese er enkel, men den er sann og det er det avgjørende.
Konklusjonen på det foredraget stortingsmann Gunnar Garbo holdt i Det Norske Studentersamfund i Oslo 8. februar, da han talte over emnet: - Frihet for enhver pris? lød slik:
«Intet er i dag viktigere enn å føre menneskeheten ut av den kalde krigen. Og hvor kyniske Sovjet-lederne enn kan være som politiske taktikere, så er det én ting de og vi har felles: ønsket om å berge livet. Denne felles interesse, som en begynner å bli seg pinlig bevisst på begge sider, er den faste plattform vi må bygge på. På denne måten har vi et utgangspunkt: La oss ikke stelle oss slik at vi utsletter hverandre - la oss prøve å finne en bedre løsning.» Dypt menneskelig faller ordene:
La oss ikke stelle oss slik at vi utsletter hverandre - la oss prøve å finne en bedre løsning.
La meg få sitere hva London Times skrev den 12. januar i år: «Et gjenopprustet Tyskland utstyrt med kjernefysiske våpen vil sannsynligvis om fem til ti år være kolossalt (formidable). Selv om general de Gaulle gjennomfører «et fransk mirakel», vil Vest-Tyskland ha den største hær i Vest-Europa. Hvordan kan Russland unngå dette? Det er hr. Khrusjtsjovs problem.» Også hr. Gerhardsens problem, skulle jeg tro, - også Norges problem, Europas problem, verdens problem.
Ifølge Berlingske Tidene, uttalte Randolph Churchill på et møte i København 16. februar i år følgende:
«Om engelsk utenrikspolitikk het det at den i 500 år var basert på kreftenes balanse på det europeiske fastland, idet England alltid sørget for å holde med den neststerkeste mot den sterkeste uten særlig hensyntagen til politisk moral eller religion. Her fikk Churchill innflettet at dette jo bl.a. førte til at England i krigen mot Napoleon hadde et lite tåpelig mellomspill her i København.»
Uten særlig hensyntagen til politisk moral eller religion, - sier Randolph Churchill. Disse enkle ord skulle bidra til å kaste lys over grunnproblemet i politikken i vår tid.
Dette var noen ord om «Hva jeg mente», nå vil jeg si noen ord om «Hva jeg mener». Jeg mener for det første at tiden er inne da vi for alvor må stille oss dette spørsmål:
Er Norges arbeidsevne, landets produksjonsevne, på høyde med det ufravikelige krav som situasjonen stiller til oss slik verden ser ut i dag?
Jeg mener for det annet at Norges framtid i høy grad vil bli bestemt av det svar som landets politikk i dag vil gi på dette spørsmål. Mitt svar er dette: Vurdert ut fra Teknikkens Vidunder i vår tid, må det slås fast som en urokkelig kjensgjerning at Norges arbeidsevne, landets produksjonsevne, ligger langt tilbake, uhyre langt tilbake for det ufravikelige krav som situasjonen i verden stiller oss overfor i dag.
Vår fremragende landsmann professor Edgar B. Schieldrop har med særlig styrke hevdet det syn at det gjelder å fortelle alle land og folk hvilke muligheter tekno-vitenskapen gir for stadig å øke verdens velstand. «Vi i vårt yrke har det forpliktende kall» - sier professor Schieldrop - «at vi kan vise verden det forgjettende mål som gjør veien verdt å vandre. Vi kan heise det, folde det ut som en morgenrøde over horisonten, som et drømmesyn.
En fantastisk drøm, ja. Men samtidig den mest realistiske og virkelighetsnære som noensinne er drømt her på jorden. La verden få se dette syn. Dette syn som er svimlende selv til en drøm å være, men ikke mer svimlende enn vår faktiske evne til å virkeliggjøre.»
Disse mektige ord av professor Schieldrop lar oss fornemme mennesket som skaper, lar oss fornemme menneskets uuttømmelige skaperevne i vår tid. La oss aldri glemme at mennesket vil være skaper. Det er det store, det evige, det udødelige.
Tillat at jeg nå stiller dette spørsmål:
Er der for oss noen større, noen mer nærliggende, noen mer jordnær oppgave i verden, enn å utløse menneskets skaperevne, menneskets arbeidsevne, menneskets produksjonsevne i vårt eget land, i vårt eget folk? Jeg skulle ikke tro det. Sann arbeidsglede, sann kulturglede, sann skaperglede, er djevelens overmann uansett hvor vi møter ham.
Bare på den måten at vi først og fremst stiller krav til oss selv er det mulig i vår tid å tilføre den uselviske patriotisme, den uselviske internasjonalisme som er lagt ned i professor Schieldrops revolusjonære idé, styrke og gjennomslagskraft i verden.
Norge bør derfor med få ord kunne forme sin oppgave slik:
Landets tekniske produksjonsmidler må i hurtig tempo bringes på høyde med tekno-vitenskapens utvikling, mennesket må bringes i et aktivt inspirerende forhold til landets tekniske produksjonsmidler, folkets innsatsvilje og offervilje må utløses helt og fullt for det historiske krav å gi massene i de underutviklede land i Asia og Afrika muligheter for å leve et menneskeverdig liv, vår nasjon som helhet må bli seg sitt særlige historiske ansvar bevisst i den veldige kamp som er under utvikling i alle land for å normalisere forholdet mellom Øst og Vest.
Norsk patriotisme, norsk internasjonalisme vil i dag kunne si til sine landsmenn:
Ja, - Norge må uten tvil være med på alt som kan bety noe av verdi og mot alt som ikke kan bety noe av verdi for massene i de underutviklede områdene.
Over alt i verden betyr menneskets, nasjonens følelser og livsrytme noe helt avgjørende i vår tid. Noen hevder at oppgaven er å erobre følelseslivet og livsrytmen hos kolonifolkene som utkjemper sin nasjonale frihetskamp. Sann patriotisme, sann internasjonalisme er ikke ute etter erobringer, aller minst etter følelseslivet og livsrytmen. Det som jeg savner mest i verdenspolitikken i dag er nettopp det element i politikken som skulle gi hel og full dekning for den avgjørende realitet som har fått navnet følelsesliv og livsrytme i menneskets, i nasjonens liv.
Følelsesliv og livsrytme, - ja. Sannheten er vel den at i vårt land er neppe noe menneske uberørt av dette grunnproblem i tiden. Vi hører, merker og føler daglig den såre tone av voksende politisk apati i landet vårt. Store lag av folket flykter fra politikken, særlig ungdommen, - sier man.
Jeg tror ikke at det er fra politikken menneskene flykter i vår tid, aller minst ungdommen. Det mennesker flykter fra er den historiske avleiring i politikken, som ikke lenger tjener livet. Livet vender seg mot selvmord-appellen i tidens politikk. Er dette riktig - jeg tror det er riktig - så er det samtidig tidens såre appell til oss alle om å fremkalle en renessanse i landets politikk.
Hvilket steg må vi begynne med? Dette enkle steg må vi begynne med:
Realisere prinsippet om den private eiendomsrett, den personlige eiendomsrett til arbeid for alle borgere av landet vårt.
Jeg tror at prinsippet om den personlige eiendomsrett til arbeid, er det prinsipp som må danne grunnlaget for en demokratisering av arbeidslivet i Norge.
Den innenrikspolitikk i vårt land som realiserer en sann arbeidsglede, en sann kulturglede, en sann skaperglede i nasjonen, kan ikke og vil ikke underordne seg maktrytmen i Vest eller maktrytmen i Øst. Det må være innlysende for alle. [Det] burde også være det for Eisenhower og Khrusjtsjov.
Kjennetegnet på denne politikk på det utenrikspolitiske område er aktivitet, menneskelig aktivitet, - offervilje, selvstendighet.
I det brev som Eureka Mekaniske Verkstedklubb, Nylands Mekaniske Verkstedklubb og Akers Mekaniske Verkstedklubb sendte til Stortinget, heter det:
«Situasjonen i verden bekrefter på en urovekkende måte at vår militærpolitikk er i ferd med å tape av syne Norges særlige rolle i verdenspolitikken som en liten, men høyt utviklet prinsippfast rettsstat.
Våpeneksporten til Cuba var et varsel til oss alle om en tendens til prinsippløs utarting i landets politikk. Vi er av den faste overbevisning at vår militærpolitikk til enhver tid må ta sikte på å la Norge uten hemninger av noen art fylle sin særlige rolle som den prinsippfaste fredsmegler mellom Øst og Vest. Vi vurderer denne oppgave i verdenspolitikken som den største og viktigste i Norges historie.
Stortinget må alvorlig overveie hva det betyr at vårt land er grenseland med Sovjet-Samveldet, ikke med noen av landene i Vest-blokken. Vi gjør motstandsmannen Lauritz Sand's ord til våre egne: «Ve det folk som glemmer krigens lærdommer.» Situasjonen kaller på Norges Storting som fredsmegler mellom øst og vest.» Ja, - slik lød ordene fra verkstedklubbene.
Det faktum at krigen er en fortsettelse av politikken med andre midler, at krigen tar karakter etter de til enhver tid tilgjengelige tekniske hjelpemidler, stiller menneskeheten overfor den veldige oppgave å frigjøre politikken fra krigen. Intet annet duger i vår tid.
«Vi skal velge for enhver pris å tjene menneskelivet,» sa stortingsmann Gunnar Garbo i sin store tale i Studentersamfundet. Sanne ord. Hvem er så den nye fiende av mennskelivet, den farligste fiende i dag? Fienden er døden, den død som truer alt liv på jorden. Kan historien vise til noen mer menneskefiendtlig fiende enn denne? Nei, - historien kan ikke det.
Med stadig større, med stadig mer vaktsom kampevne enn i årene 1940-45 må Norge kjempe for sin rett og plikt til å velge frihet for enhver pris.
Frihet og liv er ett, - liv er frihet, frihet er liv!
Mennesket, menneskeheten står i vår tid foran et vendepunkt i sin historie:
Erkjenne at den hellige, den evige frihetsidé har rett og plikt til å vende seg mot den nye fiende av livet, vende seg mot krigen, mot døden, - og seire over den.
Vår tids mektige kamprop blir:
Den menneskelige moral, den menneskelige kultur må innta sin rettmessige plass i politikken, - politikken må frigjøre seg fra krigen.
Menneske i Vest, fraternisér med mennesket i Øst!
Menneske i Øst, fraternisér med mennesket i Vest!
Det haster, - vår tid er knapp.
Abonner på:
Innlegg (Atom)