Bizarro nr. 7

Kriseutviklingen i Europa

Frontene skjerpes i Europa

Av Asbjørn Wahl, Dagsavisen 14.12.2012

EU-kommisjonen har laget forslag om innskrenkning av faglige rettigheter og fagbevegelsens makt som man ikke har sett maken til siden fascismen ble nedkjempet i Europa.

Kriseutviklingen i Europa er inne i en dramatisk fase. På den ene siden produserer EU-kommisjonen forslag om innskrenkning av faglige rettigheter og fagbevegelsens makt som man ikke har sett maken til siden fascismen ble nedkjempet i Europa. På den andre siden har Europas fagbevegelse for første gang i sin historie gjennomført koordinerte streiker og aksjoner på tvers av landegrensene i protest mot den drakoniske nedskjæringspolitikken som for tida blir gjennomført - særlig i de mest kriserammede landene.

To nye rapporter fra EU-kommisjonen har satt skrekk i store deler av europeisk fagbevegelse. Rapportene tar til orde for såkalte strukturreformer i arbeidsmarkedet. På nyliberalt EU-språk betyr det blant annet svekket minstelønn, redusert tariffdekning, en innskrenking av fagforeningenes makt og tilsvarende økt innflytelse for arbeidsgiverne i tariffpolitikken. Videre tas det til orde for økt desentralisering av lønnsfastsettelsen, mer fleksibel arbeidstid, begrensning i overtidsbetaling og flere midlertidig ansatte. Som om ikke det er nok, anbefales det i tillegg at arbeidsledighetstrygden svekkes, pensjonsalderen økes og at pensjonene reduseres.

Dette er selvfølgelig en krigserklæring mot fagbevegelsen, og det skjer i en situasjon der det gjennom et par år allerede er blitt ført en innstrammingspolitikk som dramatisk har svekket det sosiale sikkerhetsnettet og kastet stadig nye millioner arbeidsfolk ut i massearbeidsløshet. I de mest kriserammede landene, som Hellas, Spania, Irland, Portugal og Italia, har denne politikken ført til raskt økende nød og fattigdom, stadig flere husløse og en ungdomsarbeidsløshet som i verste fall omfatter over halvparten av ungdomskullene.

Har man fulgt med i den politiske utviklingen i EU den siste tida, kommer imidlertid ikke de nye ideene fra EU-kommisjonen overraskende. I en hastighet som savner sidestykke i EUs historie, har det skjedd en omfattende institusjonell omdanning av EU de siste par årene. Det europeiske semester, EuroPluss-pakten, ny økonomisk styringsmodell (den såkalte sixpack) og Finanspakten er de viktigste stikkordene for denne dramatiske utviklingen. Det meste av dette har foregått utenfor de demokratiske strukturene. Det eneste folkevalgte organet, EU-parlamentet, er eksempelvis satt fullstendig på sidelinjen i denne utviklingen. Sånn sett innebærer disse tendensene også en farlig utvikling mot stadig mer autoritære styringsstrukturer innen EU.

Allerede fjorårets EuroPluss-pakt varslet den type forslag som vi nå ser i rapportene fra kommisjonen. Den tok til orde for at lønnsutviklingen måtte holdes under kontroll gjennom statlige inngrep, at lønnsnivået i det offentlige måtte reduseres, at lønnsdannelsen måtte desentraliseres, samt at arbeidslivet måtte fleksibiliseres. Økt pensjonsalder, innskrenkning i muligheten til tidligpensjonering og ytterligere åpning av såkalte beskyttede sektorer (privatisering av offentlig virksomhet) måtte gjennomføres. I tillegg ble medlemslandene pålagt å nedfelle innstrammingspolitikken i nasjonal lovgivning. Denne pakten fikk massiv støtte fra de 23 landene som har sluttet seg til den - inkludert sosialdemokratene, men unntatt venstrepartiene.

Det som nå foregår i Europa er en formidabel maktforskyvning - i kjølvannet av finanskrisen. Den brutale innstrammingspolitikken forverrer heller enn motvirker krisen. Enkelte argumenterer derfor med at innstrammingspolitikken er feil politikk, den virker ikke. Det tror jeg er en misforståelse. Innstrammingspolitikken virker, for hensikten ser snarere ut til å være å avvikle velferdsstaten og nedkjempe fagbevegelsen i Europa - og det virker dessverre for tida altfor godt. De nevnte rapportene fra EU-kommisjonen underbygger at det nettopp er dette som foregår.

Hittil har ikke Europas fagbevegelse vært i stand til å møte og demme opp for denne reaksjonære omfordelingspolitikken. Helt inntil det siste har Euro-LO eksempelvis støttet det meste av den nyliberale politikken og institusjonelle utviklingen i EU. Det siste året har imidlertid presset fra en del nasjonale fagorganisasjoner, særlig fra Sør-Europa (de nordiske LO-ene har dessverre vært bremseklosser i prosessen), ført til en begynnende endring av denne ettergivenhetspolitikken. De felleseuropeiske streikene og aksjonene den 14. november kan representere en milepæl i denne utviklingen. Noe lignende har i alle fall ikke tidligere skjedd i den europeiske fagbevegelsens historie.

I seks EU-land ble det gjennomført generalstreiker denne dagen; Portugal, Spania, Italia, Hellas, Kypros og Malta. I tillegg var det mer avgrensede streiker i Frankrike og Belgia. I atter andre land, som Storbritannia, Tyskland, Østerrike og Nederland, ble det gjennomført en rekke demonstrasjoner og solidaritetsaksjoner med folkene i de mest kriserammede landene. Særlig viktig var det at fagorganisasjoner også i en rekke sentral- og østeuropeiske land (Polen, Tsjekkia, Slovenia, Romania) mobiliserte til omfattende demonstrasjoner og markeringer. Aksjonene denne ene dagen vil isolert sett neppe endre stort. Til det utgjorde de ikke en tilstrekkelig trussel mot de kapitalkrefter som nå dominerer Europas utvikling. Som et første steg i en kommende, mer samordnet faglig kamp over landegrensene i Europa representerte imidlertid aksjonene den 14. november et avgjørende gjennombrudd.

I Norge begrenset fagbevegelsen seg til å sende ut ei pressemelding denne dagen. Det gjenspeiler først og fremst den realiteten at vi her hjemme ennå ikke opplever de brutale virkningene av krisen. Det er imidlertid grunn til å advare mot illusjoner om at dette skyldes våre fremragende politiske evner når det gjelder å skjerme oss mot kapitalismens krise og den brutale klassekampen som pågår i Europa. Det er først og fremst oljeøkonomien som har reddet oss til nå, samt en mer omfattende, og dermed stabiliserende, offentlig sektor enn det mange land lenger sør har. Dersom velferdsstaten faller i Europa, så vil den imidlertid også med stor sannsynlighet falle her, og dersom fagbevegelsen nedkjempes i Europa, så vil den bli forsøkt nedkjempet også her. Det er riktig at den norske velferdsstaten for tida befinner seg på øverste dekk på den globale skuta, men det er fare for at det er øverste dekk på Titanic.

Stein Ørnhøi om fredsprisen

Barneskirenn

NOBELPRISEN: Det var bare fest og glede. Og alle kritiske synspunkter var feid til side. Det var da det slo meg at dette var som premieutdelingen etter et barneskirenn.

Av Stein Ørnhøi, Nye Meninger, Dagsavisen 20.12.2012

Det var noe naivt uvirkelig over det hele. Jagland talte, kongen klappet og den gjennomsnittlige EU-president Barroso så ut som om han personlig eide mer enn hele Europa. Alle sjefene i EU hadde vunnet, og alle i salen hadde endelig fått rett for en stakket stund, og Jagland og arrangørene var seierherrene over alle seierherrer. Det var bare fest og glede. Og alle kritiske synspunkter var feid til side. Det var da det slo meg at dette var som premieutdelingen etter et barneskirenn. Der får som kjent alle premie. Og der er alle best. Riktignok er jeg en varm tilhenger av barneskirenn. Men bare barneskirenn for barn. Den internasjonale voksenverden er dessverre ikke et barneskirenn.

En professor i historie hadde på forhånd fastslått at alle vi andre - vi som ikke forsto at Nobelkomiteen hadde gjort et genialt valg - vi var historieløse. Og en professor i statsvitenskap hadde gitt beskjed om at vi var bondske og provinsielle. Nå har det også tidligere i historien hendt at en og annen professor har tatt feil. Men likevel; vi bøyde hodet i skam og forlegenhet, vi som hadde trodd at de mange kriger i Europa ikke skyldtes fravær av EU, men derimot for mye religion, føydale strukturer, prøyssisk militarisme, imperialisme og fascisme. Noen av oss, de mest formastelige, mente til og med at fascismen som utløste andre verdenskrig, hentet sin næring fra massearbeidsløshet skapt av en kapitalistisk økonomi.

Etter 1945 har Tyskland og Frankrike ikke ført krig mot hverandre. Vi bondske og provinsielle har trodd at en av årsakene var at demokratiske stater ikke førte krig mot hverandre. Noen av oss har ment at toppmøtene på Jalta og i Potsdam, også etter hvert FN som organisasjon, la noen stabile rammer for Europa etter andre verdenskrig. Internasjonalt samarbeid har vært viktig. Samarbeid om post, fly og jernbane, om kultur og telekommunikasjoner. Ja, noen har til og med ment at den folkelige oppslutningen om Champions League og Grand Prix har bidratt til europeisk forbrødring. Personlig har jeg møtt folk som i fullt alvor har ment at land som er medlemmer av samme forsvarsallianse heller ikke fører krig mot hverandre.

Alle var for den europeiske kull- og stålunionen og alle er for internasjonal handel. Ikke minst handel med industrivarer. Men alt dette var altså feil. Det er ikke dette som har skapt fred og stabilitet i Europa. Det er EU. Vi har ikke forstått at det var en union som måtte til. En union som riktignok mangler en felles offentlighet og derfor aldri blir demokratisk; en union som har traktatfestet fri flyt av kapital, og som har låst 17 forskjellige nasjonale økonomier fast i en felles valuta. Men likevel, unionen har sikret freden.

Jeg hørte nøye på hva Jagland sa. Det skal jeg ha. Han viste til FNs menneskerettighetserklæring. Det likte jeg godt. Et mer mektig og sant politisk dokument enn denne erklæringen, finnes ikke. For i artikkel 3 sies det at rettighet nummer 1 er retten til liv. Det står nevnt først. Og retten til liv har som forutsetning retten til arbeid, slik det står i artikkel 23 og slik norsk arbeiderbevegelse i sin tid kjempet denne retten inn i norsk lovverk. Men i EU er millioner arbeidsløse. Det skyldes ikke en naturkatastrofe. Det skyldes politikk eller mangel på politikk. Arbeidsløshet skyldes fri kapitalbevegelse, markedsliberalisme og euro som fellesvaluta. Det skyldes EUs forbud mot å styre økonomien. Det er faktisk EU som er problemet. EU skaper arbeidsløshet. Og arbeidsløshet er en trussel mot stabilitet og fred. Slik tenker vi provinsielle og historieløse.

I 2010 fikk en kinesisk dissident fredsprisen. Men han fikk ikke motta prisen. Den tomme stol ble likevel behørig bekranset. Jeg synes ikke noen skal lide for det de mener. Heller ikke i Kina. Men jeg har en mistanke om at Kinas politiske ledere føler det samme når Jagland formaner dem, som jeg gjør når Rimi-Hagen forklarer hvordan vi bør styre og stelle her i landet.

I Kina er hundrevis av millioner blitt løftet ut av fattigdom. Folk har fått mat. De er gitt liv. For 40 år siden var BNP i India og Kina det samme. I dag er BNP i Kina mer enn tre ganger så stort som i India. Kina oppfyller viktige deler av FNs menneskerettighetserklæring mer enn mange land. Alle er enige om at Maos politiske eksperimenter kostet millioner livet. Men hva når millioner sulter og dør under andre regimer? Hvor mange drepte Indira Gandhi? Hvor mange drepte Boris Jeltsin? Jeltsins politikk eller mangel på politikk tok flere russiske leveår enn Stalin. Eller er kapitalismens virkninger noe som bare skjer? Eller handler også arbeidsløshet i Europa og fattigdom i India om feilslått politikk? Naturligvis er det bra at det ikke er krig i Europa. Men hvorfor har ikke Kina tatt hevn over Japan? Historisk har krig mellom Kina og Japan tatt flere liv enn de mange kriger mellom Tyskland og Frankrike. Kanskje Nobelkomiteen skal komme ut av sitt politiske akvarium? Det er ikke lenger vi i Vesten som bestemmer hvordan verden skal se ut. Kanskje Nobelkomiteen neste år skal gi fredsprisen til Kinas kommunistparti? Menneskerettigheter og fred i en smekk, så å si. Jeg tror ikke det. For internasjonal politikk er ikke et barneskirenn.

«Kanskje Nobelkomiteen skal komme ut av sitt politiske akvarium?»

Apropos fredsprisen

It's a Mad, Mad, Mad, Mad World

GLASSMYKKER: Ungdom fra hele Europa har laget smykker av glassbitene som ble liggende i regjeringskvartalet etter bomben gikk av 22. juli i 2011. Foto: Prosjekt Fønix

Nobelfruer får smykker laget av glassrester etter 22. juli

Ungdom fra hele Europa har laget smykker av glassbitene som ble liggende i regjeringskvartalet etter bomben gikk av 22. juli i 2011.

TV2 Nyheter, 09.12.2012

Da kunstner Jan Fredrik Grøndal Henriksen bidro i opprydningsarbeidet utenfor Regjeringskvartalet etter terroraksjonen 22. juli i 2011, fikk han en idé.

Det knuste glasset som lå strødd i gatene rundt bygget har blitt til smykker og flere andre kunstverk.

Mandag vil konene til presidentene som skal holde nobelforedraget i Oslo få hvert sitt smykke laget av glasset.

Motsvar

I FULL GANG: En av kunstnerne i gang med glasskunsten. Foto: Prosjekt Fønix

Henriksen fikk samlet opp deler av glasset som lå utover gatene, og i en container hos Norsk Folkehjelp ble glasset lagret. Sammen med ungdom fra hele verden ble «Prosjekt Fønix» opprettet som et motsvar til terroristens handlinger.

– Jeg jobber hos Aktiv ungdom, og fikk ideen om at dette kunne bli et prosjekt hvor vi fikk inn ungdom fra verden, sier Henriksen til tv2.no.

Med pengestøtte på 60.000 euro har 80 ungdommer fra 16 land vært samlet i Oslo for å lage forskjellige kunstverk av glasset.

Smykker til presidentfruer

Kona til presidenten i Det europeiske råd, Herman van Rompuy og presidenten i EU-kommisjonen, Jose Manuel Barrosos kone, besøker mandag ungdomsklubben Exray ved Akerselva i Oslo. Sammen med seks andre vil de få utdelt smykker laget av prosjektgruppa.

– Åtte personer får hver sin prototype laget av en person fra et land i Europa. Det er ikke satt noen verdi på smykkene, men vi håper at det kan ha en stor affeksjonsverdi, sier Henriksen.

Han håper nå at et videre salgt av kunstverkene kan gi pengestøtte til ungdom som har lyst til å hjelpe andre, og at det kan spre budskapet til prosjektet. Alt de tjener på glasset skal brukes på integreringsarbeid ved hjelp av dramametoder.

Bizarro nr. 6

Sven Wollter: Därför är jag kommunist!

Hør på Leraand, kamerater!

EU – et krigsprosjekt

Av Marielle Leraand, Nye Meninger, Dagsavisen 14.10.12

Påstanden om at EU er et fredsprosjekt som skal ha hatt en viktig rolle i å hindre ny krig i Europa, var en sentral del av Ja-sidas propaganda for å få det norske folket til å akseptere EU-medlemskap både i 1972 og enda mer i 1994. Det er også en viktig del av propagandaen innad i EU for å få vanlige arbeidsfolk til å akseptere dette markedsliberalistiske stormaktsprosjektet som de selv taper på.

Men ingen av argumentene som føres for å begrunne EU som et fredsprosjekt holder vann.

Det første argumentet er empirisk og viser til at det ikke har vært noen ny storkrig i Europa etter dannelsen av EUs forløper, Den europeiske kull og Stålunionen, i 1950. En storkrig som involverer et helt kontinent, vil alltid være en supermaktskrig. 1. og 2. verdenskrig ble utkjempa mellom datidas globale supermakter; Storbritannia, Frankrike og Russland/Sovjetunionen og USA på den ene sida, Tyskland med allierte på den andre. En ny verdenskrig som involverte Tyskland som en selvstendig hovedaktør, var under enhver omstendighet utenkelig etter 2. verdenskrig. I motsetning til etter 1. verdenskrig var Tyskland etter 2. verdenskrig militært knust, utbomba og politisk demontert i to stater.

En ny storkrig i Europa ville blitt utkjempa med den kalde krigens supermakter USA og Sovjetunionen som hovedaktører. Heldigvis førte den kalde krigen oss aldri i noe ny europeisk og global storkrig, men det var ikke langt unna, spesielt under Cubakrisen.

Selv for Torbjørn Jagland og Geir Lundestad burde det vel være vanskelig å argumentere for at dannelsen av Det europeiske økonomiske Fellesskapet (EEC) i 1958 var utslagsgivende for at Khrusjtsjov beslutta å trekke de sovjetiske mellomdistanserakettene bort fra Cuba i 1962?

Realiteten er at etableringa av EUs forløper spilte en spenningsskapende rolle under den kalde krigen. I utgangspunktet var de allierte fra 2. verdenskrig enige om at Tyskland etter at krigen skulle holdes demilitarisert for aldri igjen å kunne utgjøre noen trussel mot noen av de allierte. Vestmaktene gikk imidlertid bort fra denne avtalen etter at den kalde krigen brøyt ut. Tyskland som var den dominerende industrimakta i Europa fra 1900 til 1945, hadde fortsatt et stort potensial som produsent av stål og våpen som Vestmaktene ønska å utnytte i rustningskappløpet med Sovjetunionen. Kull og stålunionen hadde som sitt fremste mål å legge til rette for raskest mulig vekst i denne basisindustrien innen det militærindustrielle komplekset. I 1955 var prosessen kommet så langt at Vest-Tyskland ble tatt opp som fullt medlem av NATO.

Ettersom tyske styrker hadde utrydda 23 millioner sovjetborgere få år tidligere, oppfatta Sovjetunionen dette som en stor trussel og svarte med å tvinge sine allierte inn i Warszawapakten samme år.

Kull og stålunionen var altså ledd i en strategi for militær opprustning av Tyskland som hadde som konsekvens at Europa allerede 10 år etter 2. verdenskrig ble konsolidert i to fiendtlige militærallianser, stilt opp mot hverandre og klare til krig ved første gnist. Lenger unna Alfred Nobels testamente om å arbeide for nedrustning og fredskongresser er det ikke mulig å komme.

I årene etter 1950 har Kull og Stålunionen skritt for skritt utvikla seg fra å være et frihandelsprosjekt på et avgrensa men militærstrategisk viktig område, til å bli en økonomisk og politisk union som de sentrale lederne ønsker skal utvikle seg til en føderalstat. Her finner vi det teoretiske argumentet for å hevde at EU er et fredsprosjekt: Land som blir så politisk og økonomisk vevd inn i hverandre at de ikke lenger kan opptre selvstendig, kan ikke gå til krig mot hverandre.

Det er to innvendinger mot dette:

For det første, om integrasjonen blir vellykka i den forstand at en ny superstat trer fram på arenaen, er dette fredsskapende i en global sammenheng?

Å hevde at dannelsen av Den europeiske Union er fredsskapende fordi det hindrer krig mellom statene som inngår i unionen, kan sammenlignes med å hevde at samlinga av Tyskland i 1871 var et fredsprosjekt fordi det hindra nye kriger mellom de ulike tyske statene som gjentatte ganger hadde vært i strid med hverandre under og etter oppløsninga av Det hellige romerske riket av tysk nasjon. Om tysk samling kunne framstilles som et fredsprosjekt fra et innenrikspolitisk tysk perspektiv i 1872, ville vel de fleste være enige om at dette perspektivet blir problematisk i en breiere europeisk og global kontekst i tiårene som fulgte.

Like viktig som å vurdere om EU kan hindre krig mellom medlemsnasjonene, er det derfor å vurdere hvilken rolle EU potensielt kan og vil spille i verden utafor EU i tiårene som kommer. Og her blir parallellen til tysk samling i 1871 ubehagelig relevant. EU har ikke enda lykkes med å etablere seg som en enhetlig politisk og militær supermakt. Men det er ambisjonene. EUs nåværende Unionstraktat forplikter derfor medlemslandene til militær opprustning, og EU har, i likhet med NATO, gitt seg sjøl fullmakt til å intervenere militært utenfor Unionens eget territorium.

Verken EU eller forløperne har på noe tidspunkt fungert dempende på enkeltmedlemmers militære operasjoner i andre land.

EEC hindra ikke Frankrike fra å føre en brutal kolonikrig i Algerie på 1960-tallet og EF hindra ikke Storbritannia fra å gå til krig mot Argentina i 1983. Mangelen på enhet på det politiske og militære området har imidlertid så langt ført til at EU som organisasjon ikke har vært en aktiv aktør til støtte for medlemslands interesser i konflikter utenfor unionens territorium. For europeisk storkapital er dette en ulempe sett i forhold til konkurrerende kapitalinteresser. Men et selvhevdende enhetlig EU som tar opp kampen om markeder og ressurser med USA og Kina, også med militære midler, slik “visjonære” EU-ledere legger opp til, er det totale marerittscenariet for alle fredsvenner.

For det andre er det på ingen måte gitt at politisk og økonomisk integrasjon vil fungere konfliktdempende mellom nasjoner i enhver situasjon. Dersom det viser seg at de ulike EU-landenes motstridende økonomisk-politiske interesser skulle toppe seg på en slik måte at ett eller flere land skulle ønske å trekke seg ut av unionen, vil en nær sammenveving av politiske og økonomiske strukturer i verste fall kunne skape kriger som ellers ville kunne vært unngått.

Dersom EU løser finanskrisa ved å etablere en felles EU-statsgjeld, hvordan skal den deles om et land seinere velger å melde seg ut?

Spørsmålet om deling av statsgjelda hadde en underkommunisert men langt fra ubetydelig rolle for utbruddet av krigene i Jugoslavia da denne føderasjonen gikk i oppløsning på grunn av indre økonomiske motsetninger mellom rike republikker i nord og fattigere i sør tidlig på 1990-tallet. EU bidro direkte konfliktskapende i denne konkrete situasjonen ved å slå fast at Jugoslavias statsgjeld i sin helhet tilhørte det som var igjen av Jugoslavia og at republikker som valgte å rive seg løs ikke vill e bli krevd for noe av denne gjelda. Dette vedtaket hadde stor betydning for Bosnias beslutning om å rive seg løs fra Jugoslavia i 1992, noe som var innledninga til den blodigste fasen av krigen.

Det er imidlertid ikke gitt at EU vil opptre like sjenerøst overfor medlemsland som en gang i framtida vil ønske å løsrive seg fra unionen uten å ta med seg del av en felles statsgjeld som landet mener at det i realiteten er andre land som har påført unionen.   

Forestillinga om union som noe fredsskapende står i grell kontrast til vår egen historiske erfaring i Norge.

Det var etableringa av den politiske unionen med Sverige som brakte Norge og Sverige i krig i 1814, og det var ønsket om oppløsning av unionen fra norsk side som brakte oss på randen av en ny krig i 1905. Men en viktig grunn til at oppløsninga av unionen likevel gikk fredfullt for seg, var at den i utgangspunktet var veldig løs. Det var først og fremst snakk om en utenrikspolitisk union, ikke en sammenveving av økonomiske og politiske institusjoner på nivå med det EU etablerer.

Den vellykka unionsoppløsninga har ført til at nordmenn og svensker i dag oppfatter hverandre som broderfolk som stemmer på hverandre i Grand Prix og som kun kjemper mot hverandre i langrennssporet. Mens fred mellom Tyskland og Frankrike etter andre verdenskrig har helt andre årsaker enn etablering av politisk union, kan vi ganske klart se at unionsoppløsning har skapt grunnlaget for stabil fred mellom Norge og Sverige i godt over 100 år. Det beste håpet for fred i Europa og verden er at EU kan oppløses på tilsvarende fredelig vis, før det er for seint.