Styrer mot nederlag
Bondeopprør og storstreik i offentlig sektor er en forferdelig dårlig start på den lange valgkampen.
Av Arne Strand, Dagsavisen 26.05.12
De rødgrønne kom til makten på en allianse mellom by og land, mellom fagforeninger og landbrukets organisasjoner, mellom sosialister, Senterparti-folk og sosialdemokrater. Alliansen ble entusiastisk støttet av miljøvernere og andre idealistiske organisasjoner, og ungdommen ikke minst. Forutsetningen for at de rødgrønne skal vinne stortingsvalget for tredje gang på rad er at denne alliansen holder.
Regjeringen har nå lagt seg ut med kjernetroppene i denne alliansen. Ansatte i offentlig sektor og bøndene utgjør nærmere halvparten av velgerne til SV og Sp og hver tredje Ap-velger. Bondeopprør og storstreik i offentlig sektor på samme tid, er mer enn det alliansen kan fordøye. Dette er oppskriften på hvordan man taper et stortingsvalg.
I Europa feller velgerne regjeringer og statsledere som de var fritt vilt. Velgerne gjør det i voldsom frustrasjon over dramatisk dårlige tider. I Norge, derimot, kan finansministeren presentere for Stortinget et revidert nasjonalbudsjett som tegner et rosenrødt bilde av landets økonomi og utsiktene framover. Statskassa renner over av penger og finansministeren slipper å tøye handlingsregelen for bruken av oljepenger for å få budsjettet i balanse. Tvert imot så bruker Sigbjørn Johnsen mindre enn det han har lov til ifølge denne regelen.
Det er ingen ansvarlig bondelags- eller fagforeningsleder som ikke forstår at det er nødvendig med en viss moderasjon når det er økonomisk turbulente tider i andre land. Men det er forskjell på moderasjon og det å være gjerrig. Det å sørge for at bøndene har en anstendig inntektsutvikling og at de offentlig ansatte får en lønnsøkning som er på linje med det arbeidstakerne i privat sektor får, burde være en selvfølge for en rødgrønn regjering. Hvis ikke regjeringen forstår det, må den finne seg i at velgerne skifter den ut ved første anledning, som er stortingsvalget neste år.
Regjeringen har nå lagt seg ut med kjernetroppene i denne alliansen. Ansatte i offentlig sektor og bøndene utgjør nærmere halvparten av velgerne til SV og Sp og hver tredje Ap-velger. Bondeopprør og storstreik i offentlig sektor på samme tid, er mer enn det alliansen kan fordøye. Dette er oppskriften på hvordan man taper et stortingsvalg.
I Europa feller velgerne regjeringer og statsledere som de var fritt vilt. Velgerne gjør det i voldsom frustrasjon over dramatisk dårlige tider. I Norge, derimot, kan finansministeren presentere for Stortinget et revidert nasjonalbudsjett som tegner et rosenrødt bilde av landets økonomi og utsiktene framover. Statskassa renner over av penger og finansministeren slipper å tøye handlingsregelen for bruken av oljepenger for å få budsjettet i balanse. Tvert imot så bruker Sigbjørn Johnsen mindre enn det han har lov til ifølge denne regelen.
Det er ingen ansvarlig bondelags- eller fagforeningsleder som ikke forstår at det er nødvendig med en viss moderasjon når det er økonomisk turbulente tider i andre land. Men det er forskjell på moderasjon og det å være gjerrig. Det å sørge for at bøndene har en anstendig inntektsutvikling og at de offentlig ansatte får en lønnsøkning som er på linje med det arbeidstakerne i privat sektor får, burde være en selvfølge for en rødgrønn regjering. Hvis ikke regjeringen forstår det, må den finne seg i at velgerne skifter den ut ved første anledning, som er stortingsvalget neste år.
Lønnsøkninger må nødvendigvis komme i gode tider og ikke i sparetider. Det regjeringen må passe på er at kjøpekraften ikke blir så sterk at priser og renter øker så kraftig at økonomien kommer ut av balanse slik at det blir arbeidsledighet. For tida er det ingen fare for det. Prisene stiger langt mindre enn det Norges Bank har som mål for prisstigningen. Renta er fortsatt på et svært lavt nivå. Når inntektene svikter i deler av eksportindustrien, er det viktig at det er nok kjøpekraft i innenriksøkonomien til å holde de økonomiske hjulene i gang. Skulle kjøpekraften øke så mye at det blir for stort etterspørselspress i økonomien, kan regjeringen trekke inn kjøpekraft ved å øke skattene og avgiftene.
Det er ikke lett å forstå at et regjeringsapparat som er fylt opp med økonomer og tidligere finansministre, har så liten forståelse for hvordan samfunnsmaskineriet fungerer. Eller er problemet at det er for mange økonomer i regjeringskontorene? Finansdepartementets hovedoppgave er å holde igjen på statens utgifter. Og når Statsministerens kontor fungerer som Finansdepartementets forlengede arm, er det ikke enkelt for landbruksminister Brekk og administrasjonsminister Aasrud å nå fram. Den politiske krisen som regjeringen har havnet i, er derfor ikke de to fagstatsrådenes ansvar alene. Hele regjeringen står ansvarlig. Statsminister Jens Stoltenberg ikke minst.
Den politiske kostnaden av streiken og bondeopprøret kan bli svært stor for regjeringen. Streiken kan bli startskudd for velgerflukt fra de to partiene. Det er lenge igjen til valget. Velgerne har lett for å glemme. Spørsmålet er om de glemmer dette så lett.
Samholdet i regjeringen har gått på en ny smell. Forholdet mellom Ap og Sp har surnet. Vi som går i Stortinget til daglig kan ikke unngå å merke at tonen mellom de to partienes representanter er mindre hjertelig enn før.
Det er ikke lett å forstå at et regjeringsapparat som er fylt opp med økonomer og tidligere finansministre, har så liten forståelse for hvordan samfunnsmaskineriet fungerer. Eller er problemet at det er for mange økonomer i regjeringskontorene? Finansdepartementets hovedoppgave er å holde igjen på statens utgifter. Og når Statsministerens kontor fungerer som Finansdepartementets forlengede arm, er det ikke enkelt for landbruksminister Brekk og administrasjonsminister Aasrud å nå fram. Den politiske krisen som regjeringen har havnet i, er derfor ikke de to fagstatsrådenes ansvar alene. Hele regjeringen står ansvarlig. Statsminister Jens Stoltenberg ikke minst.
Den politiske kostnaden av streiken og bondeopprøret kan bli svært stor for regjeringen. Streiken kan bli startskudd for velgerflukt fra de to partiene. Det er lenge igjen til valget. Velgerne har lett for å glemme. Spørsmålet er om de glemmer dette så lett.
Samholdet i regjeringen har gått på en ny smell. Forholdet mellom Ap og Sp har surnet. Vi som går i Stortinget til daglig kan ikke unngå å merke at tonen mellom de to partienes representanter er mindre hjertelig enn før.
I Ap er irritasjonen stor over det man mener er illojalitet fra Sp. Det er Sp som har landbruksministeren og som derfor har hovedansvaret for jordbruksoppgjøret. Likevel var det ikke til Landbruksdepartementet bondetoget marsjerte, men til Statsministerens kontor. På plakatene bøndene bar var det bilde av Jens Stoltenberg og ikke Lars Peder Brekk. Demonstrantene påstå at det var Jens og ikke Lars Peder som hadde lagt det STORE egget.
Da statsministeren for en stund siden holdt sin peptalk i Samfunnssalen til de rødgrønne troppene, understreket han viktigheten av samhold og god tone mellom regjeringspartiene. Et lag må spille sammen. Spillerne kan ikke gå solo hver for seg. Historisk har det vist seg at en koalisjonsregjering med solospillere, ender som sprikende staur. Begivenhetene denne uka har skapt sprik og ikke samhold. Dårligere avslutning på stortingssesjonen og start på den lange valgkampen er det knapt mulig å få. De rødgrønne må ta samling i bånn. Det går ikke an å drive på denne måten.
Da statsministeren for en stund siden holdt sin peptalk i Samfunnssalen til de rødgrønne troppene, understreket han viktigheten av samhold og god tone mellom regjeringspartiene. Et lag må spille sammen. Spillerne kan ikke gå solo hver for seg. Historisk har det vist seg at en koalisjonsregjering med solospillere, ender som sprikende staur. Begivenhetene denne uka har skapt sprik og ikke samhold. Dårligere avslutning på stortingssesjonen og start på den lange valgkampen er det knapt mulig å få. De rødgrønne må ta samling i bånn. Det går ikke an å drive på denne måten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar