Hykleri
Av Nils August Andresen, Minerva 08.03.12
I mange tiår har alkoholikere kunnet sitte på Stortinget, beskyttet av både partiene og pressen. En tilsynelatende velfungerende representant som innrømmer å ha brukt narkotika, skyves rett ut. Er det rimelig?
Lovbrudd begått av en stortingsrepresentant er selvsagt ikke trivielt. Men når Høyres ledelse har vært knallhard på Henning Warloe ikke bør søke renominasjon etter å ha innrømmet bruk av et narkotisk stoff, er det ikke forekomsten av et lovbrudd i seg selv som er hovedpoenget: Det er at lovbruddet er knyttet til narkotika.
BT og VG bringer idag flere opplysninger i saken. Det viktigste av det som der kommer frem, er at det spekuleres i at Warloe kan brukt amfetamin flere ganger og over noe tid. Det kan imidlertid ikke karakteriseres som helt overraskende. Men det kan fortsatt være mye vi ikke vet om denne saken. Derimot er det mulig å si noe om den offentlige samtalen rundt det som hittil har vært kjent. Og i den offentlige samtalen er det selve det faktum at et narkotisk stoff er blitt brukt, som er sakens kjerne.
Narkotika har nemlig en helt unik plass i den offentlige debatts moralske univers. For — med forbehold om at det ikke er ting i saken som ikke er offentlig kjent: Oppfordringer til ikke å ta renominasjon er sjelden kost i norsk politikk. Høyres tidligere statsminister Jan P. Syse ble da han var statsminister etterforsket for brudd på aksjeloven, uten at han måtte forlate posten av den grunn. Året etter fikk han førerkortet beslaglagt i tre måneder. Ingen var inne på tanken om at han ikke skulle kunne stille til gjenvalg. Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Per Sandberg ble i 1997 dømt for vold. Senere samme år ble han valgt inn på Stortinget. I 2006 ble også han tatt for råkjøring. Ingen var inne på tanken om at han ikke skulle kunne stille til gjenvalg. Partifelle Bård Hoksrud er blitt dømt for brudd på sexkjøpsloven. Heller ikke her har det for alvor vært diskutert om han skulle kunne stille til gjenvalg. Audun Lysbakken går direkte fra sine regelbrudd til ledervalg.
Omtrent en tredjedel av yngre voksne har ifølge SIRUS røyket cannabis minst én gang. Det er statistisk svært usannsynlig at ikke en del av disse sitter på Stortinget i dag. I Oslo er andelen nærmere halvparten. Rundt ti prosent har prøvd amfetamin. Både Jens Stoltenberg og Barack Obama er antagelig glade for at de ikke befinner seg under Erna Solbergs jernregime. Men et slikt jernregime, som opprettholdes av hele den norske diskursen om rus, gjør også at hykleriet florerer: Ingen stortingsrepresentant kommer til å stå frem. Kostnaden er for høy. De som blir tatt, fremstår som de misbrukende avvikerne, selv om vi vet at de representerer et helt alminnelig og utbredt fenomen.
For med narkotika er det annerledes, og ikke bare i Høyres ledelse. Det behandles som et unikt fenomen i den offentlige diskurs. Omtalen av Warloe-saken da den sprakk, var symptomatisk: Det var lenge snakk bare om ”narkotika”, som om det ikke spilte noen større rolle hvilke stoffer det er snakk om, og hva slags mengder Warloe har inntatt. Narkotika er narkotika, ser ut til å være tanken, enten det er cannabis eller heroin.
Etter hvert kom det frem at det er snakk om amfetamin . Men få har kanskje fått med seg at de beste forsøkene på å klassifisere rusmidler etter hvor skadelige de er, som to studier av den tidligere britiske regjeringsrådgiver David Nutts arbeider i The Lancet , finner at amfetamin er — om enn mer skadelig enn cannabis — mindre skadelig enn alkohol og, avhengig av hva man vektlegger, omtrent like skadelig som tobakk.
For en befolkning hvor så mange, også stortingsrepresentanter, og ikke minst journalister, jevnlig drikker seg beruset — noen sanseløst beruset — er det noe hyklersk i å behandle andre rusmidler på denne måten. Spesielt tydelig blir dette fordi det altså ikke bare synes å være det faktum at et lovbrudd har funnet sted, som driver reaksjonen.
De fleste medier har, i likhet med Erna Solberg, ganske konsekvent omtalt det Warloe har innrømmet som ”misbruk” av narkotika. Dette er den semioffisielle måten å omtale all narkotikabruk på i Norge. Selv SIRUS, som ikke akkurat er narkotikaliberalernes høyborg, omtaler i en rapport denne bruken av ordet ”misbruk” på en måte som etterlater liten tvil om at forfatterne ikke helt klarer å forstå hensiktsmessigheten av ordet. Også alkohol kan drikkes — og blir drukket — ulovlig, uten at noen ville finne på å kalle det misbruk, før det når et punkt der det skader rusbrukeren eller dennes omgivelser.
Vel — nå er Henning Warloe blitt rusmisbruker ut i fra denne siste definisjonen. Rusbruken har rammet både ham, og hans omgivelser — men foreløbig synes det utelukkende å skyldes selve forbudet, snarere enn rusbruken i seg selv. Poenget her er ikke å bagatellisere skadene ved rusmidler; bare at det i denne saken er lite som tyder på at Warloes amfetaminbruk har gått ut over noe som helst. På spørsmål fra VG om hun har hatt mistanke om at Warloe har hatt et ”narkotikaproblem”, svarer Erna Solberg entydig: ”Nei, det er ukjent for meg. Jeg har ikke hatt mistanke om det.”
Hvis din nærmeste sjef, i en så krevende posisjon som vervet som stortingsrepresentant er, ikke legger merke til et rusproblem, er det i hvert fall mindre enn alle de mennesker som har moderate alkoholproblemer som med jevne mellomrom vil gi seg til kjenne i jobbsammenheng. Tenk deg at mediene plutselig avslører at en stortingsrepresentant er en tung alkoholiker. Og tenk deg at representantens partileder og sjef sier at hun aldri hadde hatt noen mistanke. Ingen ville trodd det. Ingen ville for øvrig heller antagelig krevet at vedkommende ikke skulle søke renominasjon, selv om man kanskje ville oppfordret til å søke hjelp. Stortinget har gjennom historien hatt sin andel alkoholikere. Mange av dem har nok fungert langt dårligere i sine verv enn Warloe, om vi skal tro kollegenes vurdering av hans innsats som politiker.
Det er fristende å si: For et hykleri. Og for mange er det også det. Kanskje i noen grad også for Warloe selv — mediene har de siste dagene med skadefryd republisert Warloes innlegg til Bergens Tidene fra 1998 mener ”krigen mot narkotika bør føres enda mer uforsonlig enn i dag.” Ja, nå ser han altså konsekvensene av den uforsonligheten. Det er grunn til å tro at Warloe alt for flere år siden privat endret syn i narkotikapolitikken. Men en offentlighet — og et parti — som har vært så lite åpent for alternative stemmer i narkotikapolitikken, kan ha bidratt til at et slik endret syn ikke kom offentligheten for øre. Warloe har for øvrig også sagt til Høyres ledelse at han ikke mener at han har et rusproblem. Men tenk om en stortingspolitiker faktisk opplevde å ha et rusproblem knyttet til illegale rusmidler. Terskelen for å si i fra og å søke hjelp har neppe blitt noe lavere etter Warloe-saken, hvis det er slik at å innrømme bruk automatisk innebærer at karrieren er over.
For Høyres ledelse dreier imidlertid dette seg neppe om hykleri. For i Høyres toppledelse virker det som man tror man på det man sier. På at ”narkotika” betegner en unikt skadelig gruppe rusmidler. På at forbudslinjen fungerer. På at krigen må intensiveres og på at nulltoleranse er svaret. Da er det ikke hykleri å reagere kraftig. Problemet er bare at alle premissene er gale. Man kunne jo håpe at det faktum at narkotiske stoffer er lett tilgjengelige også for stortingsrepresentanter, at forbudet ikke fungerer så normgivende som man har tenkt seg engang for dem, og at bruken har vært en slik art at partilederen ikke har mistenkt det, kunne mane til refleksjon rundt forbudets generelle nytte og effekt.
Minerva har tidligere skrevet om den store mengden forskning og erfaring som viser at graden av kriminalisering spiller liten, ingen eller negativ rolle som et tiltak for å redusere forbruk av rusmidler — for ikke å snakke om hvilke enorme skader narkotikaforbudet påfører land i den tredje verden — og om hvordan norske politikere er nærmest immune mot denne kunnskapen. Bent Høie har svart med et innlegg, og har fått svar på tiltale fra Ole Røgeberg fra Frischsenteret. Så selv om mange politikere trolig både har prøvd illegale rusmidler selv og privat erkjenner at forbudspolitikken fungerer dårlig — og dermed tvinger seg selv til i stor grad å bedrive hykleri i offentligheten — er det all mulig grunn til å tro at Høyres ledelse ikke er blant dem. Jeg har stor respekt for Solbergs integritet som politiker, men i dette tilfellet hadde det nesten vært bedre om hun faktisk hyklet — da hadde det antagelig vært enklere i neste omgang å åpne en diskusjon om virkningene av dagens narkotikapolitikk.
Hvor går så veien videre fra denne saken? Ut i fra det som idag er kjent fra mediene, kan vi fastslå følgende:
Warloes 31 år gamle bekjente, som ifølge mediene har vært i en vanskelig livssituasjon, vil sannsynligvis bli straffet, kanskje med fengsel.
Warloe selv vil få en straffereaksjon, sannsynligvis bøter, men i verste fall fengsel. En politiker som av kollegaer i mediene beskrives som dyktig, kunnskapsrik og ideologisk orientert, og som ville kunne bringe førstehåndskunnskap om hvordan narkotikapolitikken ikke fungerer, risikerer å få sitt politiske liv ødelagt.
Pris og forbruk av amfetamin vil ikke påvirkes av politiets eventuelle opprulling av denne saken, selv om de involverte politifolkene kanskje går ut og tar en drink for å feire nok en suksess i kampen mot narkotika.
Tilhengerne av dagens narkotikapolitikk vil forbli sterke som okser og sta som esler i insisteringen på at forbudet fungerer, at alternativer ikke finnes, og at det aldeles ikke har noen skadelige virkninger.
Hykleri består ofte i ikke å se at det man vil nekte andre, er noe man enten direkte eller i andre former nyter godt av selv. I Det nye testamentet står kampen mot hykleriet sentralt for Jesus. En gang helbreder han en kvinne som har vært syk i 18 år på sabbaten — og ble prompte kritisert for å ha jobbet på sabbaten. ”Hyklere”, svarte Jesus i Lukas-evangeliet , ”løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke?”
Henning Warloe har innrømmet å ha brutt norsk lov, ved å innta et forbudt stoff. Stortingsrepresentanter bør følge norske lover, hva enten de er enige eller uenige i dem. Warloe har også brutt Stortingets reglement ved å gi en tredjepart fri adgang til stortingsleiligheten. Det er beklagelig. Og kanskje vil flere ting dukke opp. At Warloe trekker fra seg verv mens han er under politietterforskning, er normen i politikken.
Men imorgen kveld begynner sabbaten, i Norge bedre kjent som fredagspils. Og journalister og stortingspolitikere vil nok en gang geleides til båsene rundt Youngstorvet for et drikkegilde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar