Hør på Arne Strand, kamerater!

Styrer mot nederlag

Bondeopprør og storstreik i offentlig sektor er en forferdelig dårlig start på den lange valgkampen.

Av Arne Strand, Dagsavisen 26.05.12

De rødgrønne kom til makten på en allianse mellom by og land, mellom fagforeninger og landbrukets organisasjoner, mellom sosialister, Senterparti-folk og sosialdemokrater. Alliansen ble entusiastisk støttet av miljøvernere og andre idealistiske organisasjoner, og ungdommen ikke minst. Forutsetningen for at de rødgrønne skal vinne stortingsvalget for tredje gang på rad er at denne alliansen holder.

Regjeringen har nå lagt seg ut med kjernetroppene i denne alliansen. Ansatte i offentlig sektor og bøndene utgjør nærmere halvparten av velgerne til SV og Sp og hver tredje Ap-velger. Bondeopprør og storstreik i offentlig sektor på samme tid, er mer enn det alliansen kan fordøye. Dette er oppskriften på hvordan man taper et stortingsvalg.

I Europa feller velgerne regjeringer og statsledere som de var fritt vilt. Velgerne gjør det i voldsom frustrasjon over dramatisk dårlige tider. I Norge, derimot, kan finansministeren presentere for Stortinget et revidert nasjonalbudsjett som tegner et rosenrødt bilde av landets økonomi og utsiktene framover. Statskassa renner over av penger og finansministeren slipper å tøye handlingsregelen for bruken av oljepenger for å få budsjettet i balanse. Tvert imot så bruker Sigbjørn Johnsen mindre enn det han har lov til ifølge denne regelen.

Det er ingen ansvarlig bondelags- eller fagforeningsleder som ikke forstår at det er nødvendig med en viss moderasjon når det er økonomisk turbulente tider i andre land. Men det er forskjell på moderasjon og det å være gjerrig. Det å sørge for at bøndene har en anstendig inntektsutvikling og at de offentlig ansatte får en lønnsøkning som er på linje med det arbeidstakerne i privat sektor får, burde være en selvfølge for en rødgrønn regjering. Hvis ikke regjeringen forstår det, må den finne seg i at velgerne skifter den ut ved første anledning, som er stortingsvalget neste år.

Lønnsøkninger må nødvendigvis komme i gode tider og ikke i sparetider. Det regjeringen må passe på er at kjøpekraften ikke blir så sterk at priser og renter øker så kraftig at økonomien kommer ut av balanse slik at det blir arbeidsledighet. For tida er det ingen fare for det. Prisene stiger langt mindre enn det Norges Bank har som mål for prisstigningen. Renta er fortsatt på et svært lavt nivå. Når inntektene svikter i deler av eksportindustrien, er det viktig at det er nok kjøpekraft i innenriksøkonomien til å holde de økonomiske hjulene i gang. Skulle kjøpekraften øke så mye at det blir for stort etterspørselspress i økonomien, kan regjeringen trekke inn kjøpekraft ved å øke skattene og avgiftene.

Det er ikke lett å forstå at et regjeringsapparat som er fylt opp med økonomer og tidligere finansministre, har så liten forståelse for hvordan samfunnsmaskineriet fungerer. Eller er problemet at det er for mange økonomer i regjeringskontorene? Finansdepartementets hovedoppgave er å holde igjen på statens utgifter. Og når Statsministerens kontor fungerer som Finansdepartementets forlengede arm, er det ikke enkelt for landbruksminister Brekk og administrasjonsminister Aasrud å nå fram. Den politiske krisen som regjeringen har havnet i, er derfor ikke de to fagstatsrådenes ansvar alene. Hele regjeringen står ansvarlig. Statsminister Jens Stoltenberg ikke minst.

Den politiske kostnaden av streiken og bondeopprøret kan bli svært stor for regjeringen. Streiken kan bli startskudd for velgerflukt fra de to partiene. Det er lenge igjen til valget. Velgerne har lett for å glemme. Spørsmålet er om de glemmer dette så lett.

Samholdet i regjeringen har gått på en ny smell. Forholdet mellom Ap og Sp har surnet. Vi som går i Stortinget til daglig kan ikke unngå å merke at tonen mellom de to partienes representanter er mindre hjertelig enn før.

I Ap er irritasjonen stor over det man mener er illojalitet fra Sp. Det er Sp som har landbruksministeren og som derfor har hovedansvaret for jordbruksoppgjøret. Likevel var det ikke til Landbruksdepartementet bondetoget marsjerte, men til Statsministerens kontor. På plakatene bøndene bar var det bilde av Jens Stoltenberg og ikke Lars Peder Brekk. Demonstrantene påstå at det var Jens og ikke Lars Peder som hadde lagt det STORE egget.

Da statsministeren for en stund siden holdt sin peptalk i Samfunnssalen til de rødgrønne troppene, understreket han viktigheten av samhold og god tone mellom regjeringspartiene. Et lag må spille sammen. Spillerne kan ikke gå solo hver for seg. Historisk har det vist seg at en koalisjonsregjering med solospillere, ender som sprikende staur. Begivenhetene denne uka har skapt sprik og ikke samhold. Dårligere avslutning på stortingssesjonen og start på den lange valgkampen er det knapt mulig å få. De rødgrønne må ta samling i bånn. Det går ikke an å drive på denne måten.

Et eksempel på hykleri, kamerater.

Hykleri

Av Nils August Andresen, Minerva 08.03.12

I mange tiår har alkoholikere kunnet sitte på Stortinget, beskyttet av både partiene og pressen. En tilsynelatende velfungerende representant som innrømmer å ha brukt narkotika, skyves rett ut. Er det rimelig?

Lovbrudd begått av en stortingsrepresentant er selvsagt ikke trivielt. Men når Høyres ledelse har vært knallhard på Henning Warloe ikke bør søke renominasjon etter å ha innrømmet bruk av et narkotisk stoff, er det ikke forekomsten av et lovbrudd i seg selv som er hovedpoenget: Det er at lovbruddet er knyttet til narkotika.

BT   og  VG   bringer idag flere opplysninger i saken. Det viktigste av det som der kommer frem, er at det spekuleres i at Warloe kan brukt amfetamin flere ganger og over noe tid. Det kan imidlertid ikke karakteriseres som helt overraskende. Men det kan fortsatt være mye vi ikke vet om denne saken. Derimot er det mulig å si noe om den offentlige samtalen rundt det som hittil har vært kjent. Og i den offentlige samtalen er det selve det faktum at et narkotisk stoff er blitt brukt, som er sakens kjerne.

Narkotika har nemlig en helt unik plass i den offentlige debatts moralske univers. For — med forbehold om at det ikke er ting i saken som ikke er offentlig kjent: Oppfordringer til ikke å ta renominasjon er sjelden kost i norsk politikk. Høyres tidligere statsminister Jan P. Syse ble da han var statsminister etterforsket for brudd på aksjeloven, uten at han måtte forlate posten av den grunn. Året etter fikk han førerkortet beslaglagt i tre måneder. Ingen var inne på tanken om at han ikke skulle kunne stille til gjenvalg. Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Per Sandberg ble i 1997 dømt for vold. Senere samme år ble han valgt inn på Stortinget. I 2006 ble også han tatt for råkjøring. Ingen var inne på tanken om at han ikke skulle kunne stille til gjenvalg. Partifelle Bård Hoksrud er blitt dømt for brudd på sexkjøpsloven. Heller ikke her har det for alvor vært diskutert om han skulle kunne stille til gjenvalg. Audun Lysbakken går direkte fra sine regelbrudd til ledervalg.

Omtrent en tredjedel av yngre voksne har  ifølge SIRUS   røyket cannabis minst én gang. Det er statistisk svært usannsynlig at ikke en del av disse sitter på Stortinget i dag. I Oslo er andelen nærmere halvparten. Rundt ti prosent har prøvd amfetamin. Både  Jens Stoltenberg   og  Barack Obama   er antagelig glade for at de ikke befinner seg under Erna Solbergs jernregime. Men et slikt jernregime, som opprettholdes av hele den norske diskursen om rus, gjør også at hykleriet florerer: Ingen stortingsrepresentant kommer til å stå frem. Kostnaden er for høy. De som blir tatt, fremstår som de misbrukende avvikerne, selv om vi vet at de representerer et helt alminnelig og utbredt fenomen.

For med narkotika er det annerledes, og ikke bare i Høyres ledelse. Det behandles som et unikt fenomen i den offentlige diskurs. Omtalen av Warloe-saken da den sprakk, var symptomatisk: Det var lenge snakk bare om ”narkotika”, som om det ikke spilte noen større rolle hvilke stoffer det er snakk om, og hva slags mengder Warloe har inntatt. Narkotika er narkotika, ser ut til å være tanken, enten det er cannabis eller heroin.

Etter hvert kom det frem at det er  snakk om amfetamin . Men få har kanskje fått med seg at de beste forsøkene på å klassifisere rusmidler etter hvor skadelige de er, som to studier av den tidligere britiske regjeringsrådgiver David Nutts arbeider i  The   Lancet , finner at amfetamin er — om enn mer skadelig enn cannabis — mindre skadelig enn alkohol og, avhengig av hva man vektlegger, omtrent like skadelig som tobakk.

For en befolkning hvor så mange, også stortingsrepresentanter, og ikke minst journalister, jevnlig drikker seg beruset — noen sanseløst beruset — er det noe hyklersk i å behandle andre rusmidler på denne måten. Spesielt tydelig blir dette fordi det altså ikke  bare  synes å være det faktum at et lovbrudd har funnet sted, som driver reaksjonen.

De fleste medier har, i likhet med Erna Solberg, ganske konsekvent omtalt det Warloe har innrømmet som ”misbruk” av narkotika. Dette er den semioffisielle måten å omtale all narkotikabruk på i Norge. Selv SIRUS, som ikke akkurat er narkotikaliberalernes høyborg, omtaler  i en rapport   denne bruken av ordet ”misbruk” på en måte som etterlater liten tvil om at forfatterne ikke helt klarer å forstå hensiktsmessigheten av ordet. Også alkohol kan drikkes — og blir drukket — ulovlig, uten at noen ville finne på å kalle det misbruk, før det når et punkt der det skader rusbrukeren eller dennes omgivelser.

Vel —  nå  er Henning Warloe blitt rusmisbruker ut i fra denne siste definisjonen. Rusbruken har rammet både ham, og hans omgivelser — men foreløbig synes det utelukkende å skyldes selve  forbudet, snarere enn rusbruken i seg selv. Poenget her er ikke å bagatellisere skadene ved rusmidler; bare at det i denne saken er lite som tyder på at Warloes amfetaminbruk har gått ut over noe som helst. På  spørsmål fra VG  om hun har hatt mistanke om at Warloe har hatt et ”narkotikaproblem”, svarer Erna Solberg entydig: ”Nei, det er ukjent for meg. Jeg har ikke hatt mistanke om det.”

Hvis din nærmeste sjef, i en så krevende posisjon som vervet som stortingsrepresentant er, ikke legger merke til et rusproblem, er det i hvert fall mindre enn alle de mennesker som har moderate alkoholproblemer som med jevne mellomrom vil gi seg til kjenne i jobbsammenheng. Tenk deg at mediene plutselig avslører at en stortingsrepresentant er en tung alkoholiker. Og tenk deg at representantens partileder og sjef sier at hun aldri hadde hatt noen mistanke. Ingen ville trodd det. Ingen ville for øvrig heller antagelig krevet at vedkommende ikke skulle søke renominasjon, selv om man kanskje ville oppfordret til å søke hjelp. Stortinget har gjennom historien hatt sin andel alkoholikere. Mange av dem har nok fungert langt dårligere i sine verv enn Warloe, om vi skal tro kollegenes vurdering av hans innsats som politiker.

Det er fristende å si: For et hykleri. Og for mange er det også det. Kanskje i noen grad også for Warloe selv —  mediene har de siste dagene   med skadefryd republisert Warloes innlegg til Bergens Tidene fra 1998 mener ”krigen mot narkotika bør føres enda mer uforsonlig enn i dag.” Ja, nå ser han altså konsekvensene av den uforsonligheten. Det er grunn til å tro at Warloe alt for flere år siden privat endret syn i narkotikapolitikken. Men en offentlighet — og et parti — som har vært så lite åpent for alternative stemmer i narkotikapolitikken, kan ha bidratt til at et slik endret syn ikke kom offentligheten for øre.  Warloe har for øvrig også sagt til Høyres ledelse at han ikke mener at han har et rusproblem. Men tenk om en stortingspolitiker faktisk opplevde å ha et rusproblem knyttet til illegale rusmidler. Terskelen for å si i fra og å søke hjelp har neppe blitt noe lavere etter Warloe-saken, hvis det er slik at å innrømme bruk automatisk innebærer at karrieren er over.

For Høyres ledelse dreier imidlertid dette seg neppe om hykleri. For i Høyres toppledelse virker det som man tror man på det man sier. På at ”narkotika” betegner en unikt skadelig gruppe rusmidler. På at forbudslinjen fungerer. På at krigen må intensiveres og på at nulltoleranse er svaret. Da er det ikke hykleri å reagere kraftig. Problemet er bare at alle premissene er gale. Man kunne jo håpe at det faktum at narkotiske stoffer er lett tilgjengelige også for stortingsrepresentanter, at forbudet ikke fungerer så normgivende som man har tenkt seg engang for dem, og at bruken har vært en slik art at partilederen ikke har mistenkt det, kunne mane til refleksjon rundt forbudets generelle nytte og effekt.

Minerva har  tidligere  skrevet  om den store mengden forskning og erfaring som viser at graden av kriminalisering spiller liten, ingen eller negativ rolle som et tiltak for å redusere forbruk av rusmidler — for ikke å snakke om hvilke enorme skader narkotikaforbudet påfører land i den tredje verden — og om hvordan  norske politikere er nærmest immune  mot denne kunnskapen.  Bent Høie  har svart med et innlegg, og har fått svar på tiltale fra  Ole Røgeberg  fra Frischsenteret. Så selv om mange politikere trolig både har prøvd illegale rusmidler selv og privat erkjenner at forbudspolitikken fungerer dårlig — og dermed tvinger seg selv til i stor grad å bedrive hykleri i offentligheten — er det all mulig grunn til å tro at Høyres ledelse ikke er blant dem. Jeg har stor respekt for Solbergs integritet som politiker, men i dette tilfellet hadde det nesten vært bedre om hun faktisk hyklet — da hadde det antagelig vært enklere i neste omgang å åpne en diskusjon om virkningene av dagens narkotikapolitikk.

Hvor går så veien videre fra denne saken? Ut i fra det som idag er kjent fra mediene, kan vi fastslå følgende:

Warloes 31 år gamle bekjente, som ifølge mediene har vært i en vanskelig livssituasjon, vil sannsynligvis bli straffet, kanskje med fengsel.

Warloe selv vil få en straffereaksjon, sannsynligvis bøter, men i verste fall fengsel. En politiker som av kollegaer i mediene beskrives som dyktig, kunnskapsrik og ideologisk orientert, og som ville kunne bringe førstehåndskunnskap om hvordan narkotikapolitikken ikke fungerer, risikerer å få sitt politiske liv ødelagt.

Pris og forbruk av amfetamin vil  ikke  påvirkes av politiets eventuelle opprulling av denne saken, selv om de involverte politifolkene kanskje går ut og tar en drink for å feire nok en suksess i kampen mot narkotika.

Tilhengerne av dagens narkotikapolitikk vil forbli sterke som okser og sta som esler i insisteringen på at forbudet fungerer, at alternativer ikke finnes, og at det aldeles ikke har noen skadelige virkninger.

Hykleri består ofte i ikke å se at det man vil nekte andre, er noe man enten direkte eller i andre former nyter godt av selv. I Det nye testamentet står kampen mot hykleriet sentralt for Jesus. En gang helbreder han en kvinne som har vært syk i 18 år på sabbaten — og ble prompte kritisert for å ha jobbet på sabbaten. ”Hyklere”, svarte Jesus i  Lukas-evangeliet , ”løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke?”

Henning Warloe har innrømmet å ha brutt norsk lov, ved å innta et forbudt stoff. Stortingsrepresentanter bør følge norske lover, hva enten de er enige eller uenige i dem. Warloe har også brutt Stortingets reglement ved å gi en tredjepart fri adgang til stortingsleiligheten. Det er beklagelig. Og kanskje vil flere ting dukke opp. At Warloe trekker fra seg verv mens han er under politietterforskning, er normen i politikken.

Men imorgen kveld begynner sabbaten, i Norge bedre kjent som fredagspils. Og journalister og stortingspolitikere vil nok en gang geleides til båsene rundt Youngstorvet for et drikkegilde.

Du skal faen meg ikke stole på Statoil.

Helge Lund i skogen

Statoil er medlem av klimaskeptisk lobbygruppe

Statoil er medlem av en amerikansk bransjeorganisasjon som driver lobbyvirksomhet mot klimatiltak i USA.

E24, NTB 01.11.11

På hjemmesiden sin skriver organisasjonen API at det er usikkert i hvor stor grad den globale oppvarmingen er menneskeskapt, ifølge Dagens Næringsliv.

I tråd med dette synet har API lenge drevet lobbyvirksomhet for å hindre at det innføres handel med CO2-kvoter i USA. Organisasjonen tar også stilling til en rekke andre betente politiske spørsmål, og de siste fem årene har lobbybudsjettet vært på nesten 200 millioner kroner.

– Man kan godt være med i en organisasjon uten nødvendigvis å være enig i absolutt alle synspunkter som kommer. Vi er med der fordi vi totalt sett mener det gagner Statoil, sier selskapets sjef Helge Lund til Dagens Næringsliv.

Statoil betalte over en halv million kroner i medlemsavgift til API i fjor. 67 prosent av aksjene i Statoil eies av den norske staten.

Forferdelige forhold ved Lundsberg skola

Lundsberg tror de står över lagen

Av Anders Lindberg, Aftonbladet 23.05.12

I oktober förra året gjorde Skolinspektionen en oanmäld inspektion av riksinternatskolan Lundsberg.

Det slutade med stenhård kritik och en polisanmälan.

- I de anmälningar vi har fått finns uppgifter om våld av en art som inte Skolinspektionen utreder. Därför polisanmälde vi, sa Carina Abréu, inspektör på Skolinspektionen, i samband med anmälan.

SVT:s Uppdrag granskning handlar i dag om Lundsberg. Fram träder bilden av en skyddad värld där adelns och överklassens värderingar ska överföras på nya generationer.

Den tidigare rektorn, Stefan Kristoffersen, jämför situation på elevhemmen med "Flugornas herre". Han slog bland annat larm till styrelsen om en elev som tvingats suga på en pojkes penis. Men styrelsen agerade inte. Istället slutade Kristoffersen.

I Uppdrag granskning berättade flera personer som själva utsatts för våld och övergrepp på skolan. Pennalismen är uppenbarligen satt i system genom invigningsritualer, bestraffningar och kamratuppfostran. Sexuella övergrepp från äldre pojkar mot yngre flickor verkar vara en del av kulturen. De yngsta eleverna kallas "tarmar" och förväntas lyda äldre elever i en stenhård hierarki.

Det kanske värsta är att de vuxna på skolan och styrelsen verkar vara fullt införstådda och accepterar det som sker. Samtidigt tystas det ner utåt.

Lundsbergs rektor Staffan Hörnberg anklagade innan programmet sändes Uppdrag granskning för att "medvetet och utstuderat förvränga".

Med samma attityd bemötte han Skolinspektionens kritik. Den var "onyanserad" och att komma på oanmäld inspektion var en "tvivelaktig" metod.

Statliga myndigheten Barn- och elevombudet har tagit upp ett fall med en elev som blivit allvarligt kränkt och misshandlad på Lundsberg. Utredningen resulterade i att skolan krävs på 178 400 kronor i skadestånd till eleven. Skolan vill inte betala, bland annat med hänvisning till att eleven ljuger. Detta verkar vara genomgående i skolans hantering av kränkningar, de skyller på offren.

Lundsberg tror sig uppenbarligen stå över lagen och vara förmer. De behöver inte följa de regler som gäller oss andra. Hittills har de fått rätt. Jan Björklund (FP) har profilerat sig på att ta kampen mot mobbning i skolan. 

Om han vill vara trovärdig i framtiden finns bara en sak att göra.

Vilken annan skola som helst hade fått stänga nu.

Her lukter det muffens, kamerater!

Datteren tok livet sitt på psykiatrisk klinikk – foreldrene får erstatning

Kvinnen var mellom 1997 og 2003 tvangsinnlagt på psykiatrsisk klinikk ved Stavanger universitetssjukehus (bildet) flere ganger.

Foto: Gunnar Morsund/NRK

Datteren på 24 tok sitt eget liv mens hun var innlagt på psykiatrisk klinikk ved Stavanger universitetssjukehus (SUS). Feilbehandling gjør at Stavanger tingrett nå har bestemt at foreldrene skal få erstatning.

Av Mari Rollag Evensen, nrk.no 07.05.12

I april 2003 lyktes hun i å ta sitt eget liv, etter et forsøk som skjedde bare tre dager etter et annet.

Stavanger tingrett legger til grunn uttalelser fra to sakkyndige, oppnevnt av både Helsetilsynet og Norsk Pasientskadeerstatning, som begge konkluderer med at kvinnen ble feilbehandlet.

At kvinnen, mens hun var syk, påsto at faren forgrepet seg seksuelt mot henne, er sentralt i saken.

«Jeg mener at man valgte en feil behandlingstilnærming. Pasientens symptomer indikerte at hun hadde liten evne til å mestre sterke følelser og konfrontasjoner. (...) Man skulle ha brukt mer tid på å bygge opp trygghet og stabilitet og mobilisere ressurser hos pasienten.»

Spesialist i psykiatri Bjørn Hansen

Norsk Pasientskadeerstatning må nå betale 123.000 kroner i saksomkostninger til foreldrene. De har også krav på erstatning for at feilbehandlingen av datteren påførte dem sykmeldinger og inntektstap, ifølge dommen.

Prøvde å ta livet sitt flere ganger

Hun ble syk allerede som tenåring, og ble for første gang tvangsinnlagt etter et selvmordsforsøk i 1997. I årene som fulgte var hun ifølge dommen fra Stavanger tingrett svært syk, med flere selvmordsforsøk og innleggelser.

«Det er gode haldepunkt for at pasientar med denne lidinga ikkje bør vere tvangsinnlagde, ikkje bør vere lenge innlagde, og at det bør brukast tvangsmiddel i liten grad. Det motsette har vore gjort i utrekt grad for pasienten, og behandlinga kan slik ha bidrege til å forsterke symptoma.»

Overlege Øyvind Watne

– Hun ble behandlet ut fra en uverifisert teori om at hun var utsatt for seksuelle overgrep fra blant andre faren. Retten legger til grunn at hun ikke hadde noen symptomer som gir sikre holdepunkter for dette, og at det ikke var andre holdepunkter enn det hun selv skal ha sagt,skriver retten i dommen.

– Veldig trist og spesiell sak

Norsk Pasientskadeerstatning kommer til å anke dommen.

– Dette er en veldig trist og spesiell sak, men dommen kan få så store økonomiske konsekvenser at det er helt umulig å la den bli stående, sier Pasientskadenemndas advokat, Roger Edvard Rosvoll, til avisen.

Foreldrenes advokat, Christian Thrane Asserson, mener saken er prinsipielt viktig.

– Høyesterett har gjennom flere tidligere avgjørelser gitt erstatning til andre enn de som er spesielt nevnt i loven, nemlig de skadelidte eller de som den skadelidte forsørger. Flere ganger har såkalte tredjemenn, altså personer som står skadelidte svært nær, blitt tilkjent erstatning. Denne avgjørelsen går et steg videre ved å gi pårørende pasientrettigheter, sier Asserson til samme avis.

Apropos Rotmo

Rotmøl

Rotmo sjokkerer med denne sangen

– Hatefullt, sier leder i Antirasistisk senter om Hans Rotmos innvandrersang.

Av Morten Smedsrud, adressa.no 10.05.12

Han hisset på seg kristenfolket med «Vårres Jul» for over 30 år siden. I 2010 så «Vårres jul 2» kritisk på islam. To år senere tar Hans Rotmo tak i innvandring.

Men denne gangen har han gått for langt, mener leder Kari Helene Partapuoli i Antirasistisk senter.

- Hele teksten bygger på fordommer mot innvandrere og muslimer i Norge. Den er til tider hatefull, men mest av alt er det snakk om ekstremt dårlig smak.

Partapuoli syns sangen mangler rot i virkeligheten.

- Teksten er en salig blanding av fremmedfrykt på avveie og feilaktige antagelser om muslimsk revolusjon.

Synger om kjønnslemlestelse

Sangen «Vi fra andre» er første singel fra plata «Norge – sixpack vol. 1» som Rotmo gir ut under navnet Trossetrua band. Sangen er en pastisj over Henrik Wergelands «Vi ere en Nation vi med» fra 1841. På gebrokkent norsk synger Rotmo: «Hvor er vel himmelen mer blå, og livet mer rolig. Til Nav-kontoret kan vi gå, og støtten er utrolig.»

Rotmo er ikke overrasket over at sangen skaper reaksjoner.

–Folk er ulike og blir støtt av så mye forskjellig, sier Rotmo.

–Hva tenker du om at lederen for Antirasistisk Senter kaller sangen hatefull?

–Hvis hun opplever den som det, er den det for henne. Jeg syns sangen er morsom og har ikke tenkt så mye mer over det, sier Rotmo som syns det er bra at noe han har skrevet kan føre til debatt.

–Det er fantastisk at en sang får så mye oppmerksomhet. Ikke alle kan skrive bare tullesanger om forelskelse.

- En varm potet

Rotmo forteller at norsk innvandringspolitikk er hovedårsak til at han skrev sangen.

–Innvandringen i dag har positive og negative sider. Befolkningen er veldig bevisst på at det er mye bra og mye dårlig.

«Vi fra andre» tar blant annet opp kjønnslemlestelse.

–Dette er en virkelig varm potet. Her har Helsedepartementet og Helserådet skilt lag. Det offentlige Norge vet ikke hvordan de skal forholde seg til det.

Rotmo ønsker likevel ikke å være en del av debatten.

–Jeg gir ut sanger og det er det. Andre får debattere.

- Mislykket

Rotmo skriver også at «Det konservative norske folk vil komme til å slite med innvandrerne mange år framover. Både damelangrenn og V-stil i hopp var i sin tid uønsket. Hvite sokker er fremdeles kjipt. Svenskehandel er harry.»

Partapuoli i Antirasistisk senter tar høyde for at Rotmo er satirisk. Hun mener uansett prosjektet er mislykket.

- Harselas over innvandring og kritikk av islams rolle i samfunnet er selvfølgelig helt i orden, men her synes jeg Rotmo bommer. Selv harselas bør ha en viss forankring i virkeligheten.

Rotmo tar innvendingene fra Partapuoli med stor ro.

–Dette er typiske reaksjoner når noen gir ut noe som er litt utenom det vanlige.

–Er dette ren satire fra din side?

–Jeg hadde ikke noe spesielt i tankene da jeg skrev den. Folk får laste den ned og bedømme selv, sier Rotmo.

Vi skal aldri glemme Fritz Moen!

Fritz Moen-saken

origo.no, norske justismordsaker

Moen-saken er Europas eneste kjente tilfelle av dobbelt justismord i drapssaker.

Den sterkt funksjonshemmede (bl.a. døvstum og lam i høyre arm) Fritz Moen ble i 1978 dømt for å ha voldtatt og drept en 20 år gammel jente ved Stavne i Trondheim.

I 1981 ble han i tillegg dømt for i 1976 å ha tatt livet av en annen 20 år gammel jente ved Nardo i Trondheim. Tilsammen ble Fritz Moen dømt til 21 års fengsel og 10 års sikring.

I 1998 begynte journalist Tore Sandberg å engasjere seg sterkt i begge drapssakene, og hevdet at det var begått justismord mot Fritz Moen. I 2002 begjærte advokat John Christian Elden gjenopptakelse av begge drapssakene.

I 2004 ble Moen først frikjent for det ene drapet, og i 2006 ble han frikjent for det andre, etter at en 67 år gammel mann hadde tilstått begge drapene på sitt dødsleie. Fritz Moen døde 28. mars 2005, fremdeles kjent som skyldig i å ha begått et drap.

Saken har ført til alvorlige anklager mot norsk rettsvesen, og i likhet med i Lilandsaken besluttet regjeringen å nedsette et eget granskningsutvalg for å vurdere påtalemyndighetens og rettens rolle i saken. Utvalget fremla sin rapport den 25. juni 2007, og kom med meget skarp kritikk av politiets, påtalemyndighetens og rettens rolle i saken. Norske medier har også fått kraftig kritikk for å ikke ha ivaretatt sin rolle som «den fjerde statsmakt», og kritikk for at de i ettertid har vist liten interesse for hvordan justismordene kunne bli begått.

Tirsdag den 4. oktober 1977 ble den 20 år gamle Torunn Finstad fra Kongsberg meldt savnet, og torsdag den 6. oktober ble hun funnet voldtatt og drept like ved Stavne bru over Nidelva i Trondheim. Torunn Finstad var student ved NTH.

Fritz Moen ble pågrepet den 7. oktober og tilsto i avhør den 9. oktober (ifølge avhørsreferater) at han hadde «overfalt og voldtatt en kvinne ved Stavne bro, og sparket henne i elven». Den 11. april 1978 ble han satt under tiltale av statsadvokaten i Trondheim etter riksadvokatens ordre, for å ha drept og voldtatt henne. Moens forsvarer under denne rettssaken var Hallstein Pedersen, Trondheim.

Frostating lagmannsrett dømte den 29. mai 1978, i samsvar med aktors påstand, Fritz Moen til 20 års fengsel og inntil 10 års sikring.

Dommen

«Tiltalte Fritz Yngvar Moen, født 17. desember 1941 dømmes for forbrytelser mot straffelovens §233, 1. og 2. ledd, § 192, 2. straffalternativ og § 212 1. ledd, alt sammenholdt med straffelovens § 62, til fengsel i 20 – tjue – år med fradrag av 235 – tohundreogtrettifem – dager for utholdt varetektsarrest. Tiltalte frifinnes for de forhold som er omhandlet i tiltalens III a) og IV b). I medhold av straffelovens § 39 bemyndiges påtalemyndigheten til å sette i verk overfor tiltalte tiltak som er nevnt i straffelovens § 39 nr. 1 litra a – f, dog ikke ut over et tidsrom på 10 – ti – år uten rettens samtykke.»

Anke til Høyesterett

Etter anke til Høyesterett ble straffen den 15. september 1978 redusert til 16 års fengsel. Sikringsdommen ble opprettholdt.

• Domsslutning:

« I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 16 – seksten – år. I straffen fragår i alt 344 – tre hundre og førtifire – dager for varetektsfengsel. »

Lørdag den 11. september 1976 ble den 20 år gamle Sigrid Heggheim fra Jølster funnet drept og forsøkt voldtatt på et jorde (Nidarvoll), bak en bensinstasjon på Nardo i Trondheim. Sigrid Heggheim var også student ved NTH. Hun ble sist sett da hun tok farvel etter en fest på «Studentersamfundet» kl.02:00 natt til 5. september.

Ved tiltalebeslutning av 15. september 1981 ble Fritz Moen igjen satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett, for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim. Fritz Moen tilsto i avhør (ifølge døvetolk) å ha utført også disse ugjerningene. Aktor var Olaf Jakhelln.

Under rettssaken var det to vesentlige opplysninger som Fritz Moens forsvarer trakk fram:

1. I følge den rettsmedisinske erklæringen, var det svært lite sannsynlig at blodet som ble funnet på åstedet eller sæden som ble funnet i offeret kunne stamme fra den tiltalte, da blodtypen ikke samsvarte med tiltaltes blodtype. 2. Det opprinnelig antatte drapstidspunktet ble av påtalemyndigheten forskjøvet nesten et døgn fram i tid (18-24 timer), til et tidspunkt da Fritz Moen ikke hadde alibi, på tross av at ingen hadde observert offeret etter det opprinnelig antatte dødstidspunktet, da tiltalte hadde alibi.

Etter at lagmannsretten hadde svart «ja» på skyldsspørsmålet, og da forsvarer, høyesterettsadvokat Olav Hestenes, holdt sin straffeutmålingsprosedyre i rettssaken mot Moen, sa han:

Sitat For første gang i skranken tillater jeg meg å si det er begått justismord. Sitat

Lagmann Karl Solberg reagerte øyeblikkelig:

Sitat: Jeg vil ha meg frabedt den slags uttalelser i retten. Sitat

Etter lagmannens belæring ba også Olav Hestenes om en protokolltilførsel om hvordan lagmannen hadde rettledet juryen i forhold til det sentrale punktet om sædfunnet i offeret. Solberg nektet å etterkomme Hestenes’ ønske. Hestenes ønsket videre at Solberg skulle referere konklusjonen i den rettsmedisinske erklæringen, som var at sæden ikke tilhørte Moen, og at offeret trolig var i live mens hun ble voldtatt. Dette ble også avvist av Solberg.

Da lagmannen fredag 18. desember 1981 satt punktum for Sigrid-saken ved å lese opp kjennelsen – fengsel i fem år, i tillegg til den straff han var idømt av Høyesterett for drapet på Torunn Finstad (til sammen 21 års fengsel og inntil 10 års sikring – lovverkets strengeste straff), avsluttet han, ifølge NTBs referat, slik:

Sitat: Jeg (må) beklage® det som hendte. Det var uverdig. Sitat

Det Solberg siktet til, var Hestenes’ spontane reaksjon på kjennelsen skyldig/uskyldig som forelå dagen i forveien (Solberg var i 1984 også involvert i den såkalte Hage-saken).

Dommen

«Fritz Yngvar Moen, født 17. desember 1941 dømmes for forbrytelse mot straffeloven § 233 første og annet ledd og for forbrytelse mot straffeloven § 192 annet straffalternativ jf. § 49 sammenholdt med straffeloven § 62 til en straff av fengsel i 5 – fem – år i tillegg til den straff han ble idømt ved Høyesteretts dom av 15. september 1978, jf. Frostating lagmannsretts dom av 29. mai 1978, jf. straffelovens § 64».

Anke til Høyesterett

Olav Hestenes anket dommen til Høyesterett, men anken ble avvist ved Kjæremålsutvalgets beslutning av 21. januar 1982.

Fortsatt sikring

Ved Trondheim byretts dom av 6. oktober 1999 ble påtalemyndigheten (etter oppfordring fra påtalemyndigheten) bemyndiget til fortsatt anvendelse av sikringsmidler i inntil fem år for Fritz Moen.

Gjenopptakelse

Journalist Tore Sandberg engasjerte seg sterkt i Moen-saken på slutten av 1990-tallet, og gikk offentlig ut med anklager om at det kunne være begått justismord.

Det var nå klart at det fantes biologiske spor (sæd og blod) som kunne vært DNA-analysert i forbindelse med drapet på Sigrid Heggheim. De biologiske sporene var imidlertid i 2000 forsvunnet (sannsynligvis destruert). Det var imidlertid notert at blodet var av blodtype A, noe som beviste at hverken blodet eller sæden stammet fra Fritz Moen.

Ved advokat John Christian Elden begjærte Fritz Moen 2. januar 2000 gjenopptakelse av begge drapssakene.

Ny avvisning

Ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 12. februar 2002 ble begjæringen ikke tatt til følge for noen av sakenes vedkommende.

Domsslutning

1. «Begjæring om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts sak 11/1978. Den offentlige påtalemyndighet mot A tas ikke til følge. 2. Begjæring om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts sak 43/1981. Den offentlige påtalemyndighet mot A tas ikke til følge»

Ny anke

Kjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Frifinnelsene

Drapet på Sigrid Heggheim

Kjæremålsutvalgets arbeid

Kjæremålsutvalget gjennomgikk bevisene som forelå.

Biologiske spor

Utvalget fant at vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven § 392 annet ledd var til stede i forbindelse med drapet på Sigrid Heggheim, og begrunnet dette med at det er mest sannsynlig at de biologiske spor (sæd og blod) som ble funnet på åstedet ikke kan tilbakeføres til Moen, og at det strafferettslige beviskravet ikke synes å ha vært oppfylt, med mindre de biologiske sporene stammer fra en annen enn gjerningsmannen. Samtidig forelå det etter utvalgets syn sterke holdepunkter for at det biologiske materialet ikke kunne stamme fra andre enn gjerningsmannen.

Utvalget fant det derfor unødvendig å ta stilling til spørsmålet om påtalemyndighetens forskyvning av det først antatte dødstidspunktet med 18-24 timer hadde hatt betydning for domfellelsen.

Kjæremålsutvalgets konklusjon

Utvalget fant at vilkårene var tilstede for gjenopptakelse av saken om drapet på Sigrid Heggheim.

Drapet på Torunn Finstad ble imidlertid ikke tillatt gjenopptatt.

Frifinnelsen

Ved Borgarting lagmannsretts dom av 7. oktober 2004 (på dagen 27 år etter at Moen ble pågrepet av politiet for første gang) ble Fritz Moen frifunnet for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim.

[rediger] Domsslutning

«Fritz Yngvar Moen, født 17. desember 1941, frifinnes for overtredelse av straffeloven § 233 første og annet ledd og overtredelse av straffeloven § 192 første ledd annet straffalternativ, jf tiltalebeslutning av 11. april 1978 post I og II.»

Drapet på Torunn Finstad

Saken opp for «Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker»

Blant annet som en følge av Liland-saken, ble straffeprosesslovens kap. 27 endret, og Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker opprettet fra 1. januar 2004, noe som i prinsippet skulle gjøre det enklere å få tatt opp igjen alvorlige straffesaker.

13. oktober 2004 sendte Fritz Moen v/advokat John Christian Elden begjæring til «gjenopptakelseskommisjonen» om gjenopptakelse av Torunn-saken. Dette ble anført som en «foreløpig begjæring».

3. november 2004 ble advokat John Christian Elden av gjenopptakelseskommisjonen oppnevnt som Moens forsvarer, «for å utarbeide en endelig gjenopptakelsesbegjæring». I brev av 23. februar 2005 begjærte advokat Elden oppnevnt den tyske politispesialisten Alexander Horn som sakkyndig, for en vurdering av sannsynligheten for at drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad ble begått av samme gjerningsmann. Behandlingen av begjæringen ble etter dette stilt i bero i kommisjonen, i påvente av den endelige begrunnelsen for begjæringen.

Fritz Moen død

Fritz Moen avgikk ved døden den 28. mars 2005, 64 år gammel. Moen ble funnet død i sin stol foran fjernsynet i leiligheten sin ved døvehjemmet Conrad Svendsen Senter på Nordstrand i Oslo 2. påskedag. 2005, men familien (halvbroren) ga uttrykk for at gjenopptakelsessaken måtte videreføres.

Tor Hepsøs tilståelse

Tor Hepsø, født i 1938, avgikk ved døden på sykehuset i Namsos 20. desember 2005.

To dager før sin død (den 18. desember), erkjente han overfor tre sykehusansatte å ha tatt livet av både Sigrid Heggheim og Torunn Finstad. I samråd med ham selv (Tor Hepsø), kontaktet sykehuspersonalet samme dag både politi og prost. Den 19. desember fastholdt han tilståelsen overfor to representanter for det lokale politiet og prost Inge Torset.

Biologiske spor destruert

Opprinnelig fantes det biologiske spor (hårprøver) av den antatte gjerningsmannen også i Torunn-saken. I 2005 viste det seg imidlertid at disse biologiske sporene også hadde blitt destruert.

Gjenopptakelseskommisjonens arbeid og konklusjon

Forholdet med Fritz Moens handikap

Kommisjonen oppnevnte professor i spesialpedagogikk Arnfinn Muruvik Vonen som sakkyndig, på grunn av Fritz Moens døvstumhet. Han avga den 19. mai 2006 uttalelse om døvetolking og språkforståelse hos døve, hovedsakelig på generelt grunnlag. Kommisjonen avhørte også Fritz Moens behandlende psykiater i perioden 1986–89, Inger Thoen Nordhus.

Kommisjonen mente at Fritz Moens forklaringer og tilståelser, på grunn av hans alvorlige handikap, kan ha blitt feiltolket både av påtalemyndigheten og av retten.

Forholdet med Tor Hepsøs tilståelse

Gjenopptakelseskommisjonen anmodet Kripos om å granske forholdene rundt Tor Hepsøs tilståelse.

De biologiske sporene i Sigrid-saken antyder at Tor Hepsøs tilståelse er reell (blodtype A).

Når det forøvrig gjelder Tor Hepsøs tilståelse, mente kommisjonen at denne var reell, og støttet seg blant annet til prost Inge Torsets uttalelse om en persons betroelser på dødsleiet:

«man er da så avskrellet, løken er så liten, at det da ikke er naturlig å iscenesette sirkusunderholdning.»

Prosten, som var den Tor Hepsø hadde den mest inngående samtalen med før han døde, sa forøvrig i sin vitneforklaring at Tor Hepsø var fokusert, og opptatt av å formidle det han «bar med seg», og Torset hadde også inntrykk av at det var viktig for Hepsø «å få gjort opp det her før han døde».

Kommisjonen fant også at Tor Hepsø var i Trondheim på tidspunktene for begge drapene:

«I årene 1976 og 1977 var han bosatt i Mellomveien i Trondheim, mens han arbeidet 14-dagers skift på en boreplattform i Nordsjøen. Kommisjonens undersøkelser har videre brakt på det rene at Tor Hepsø etter all sannsynlighet befant seg i Trondheim da begge drap ble begått. Vaktlister fra boreplattformen fra de aktuelle tidsrom har ikke latt seg fremskaffe, men ved å «krysspeile» tidspunkter da man med sikkerhet eller stor grad av sannsynlighet vet at Hepsø ikke befant seg på plattformen (blant annet tidspunkter for personlige husleieinnbetalinger, legeundersøkelser, utstedelse av nytt sertifikat, tilstedeværelse i et bryllup), har hans arbeidsturnus latt seg rekonstruere.»

Kommisjonen brakte også på det rene at Tor Hepsø hadde store psykiske problemer. I 1973 ble han innlagt på sykehus i Spania for slike lidelser. I 1979 ble han for første gang innlagt på psykiatrisk institusjon i Norge, etter at han fikk et psykisk sammenbrudd ombord på plattformen. Innhentede legejournaler viste at Tor Hepsø etter dette og frem til sin død i 2005 gjennomgående var plaget av angst og depresjoner.

En av Tor Hepsøs nære arbeidskollegaer på boreriggen beskrev overfor gjenopptakelseskommisjonen at det fant sted en markant endring i Tor Hepsøs væremåte overfor arbeidskollegaene i løpet av perioden fra august 1976 og frem til han traff Hepsø igjen høsten 1977. Vedkommende arbeidskollega videreutdannet seg i denne perioden, og forklarte at Tor Hepsø hadde blitt påfallende mer innesluttet i løpet av den perioden han hadde vært borte fra riggen, og at Tor Hepsø i enkelte sammenhenger også snakket uklart etter at han traff ham igjen.

I desember 1986 ble Tor Hepsø anmeldt for vold, voldtekt og drapsforsøk av sin samboer i perioden 1983-1986. Anmeldelsen ble i 1988 henlagt av statsadvokaten på grunn av bevisets stilling.

Kommisjonens konklusjon

Gjenopptakelseskommisjonen avgjorde den 15. juni 2006 at saken skulle gjenopptas.²

Frifinnelsen

Ettersom Moen hadde avgått ved døden, skulle retten i henhold til straffeprosessloven § 400 avsi frifinnende dom uten hovedforhandling. Slik dom ble avsagt av Borgarting lagmannsrett 24. august 2006.³

Domsslutning

«Trøndelag statsadvokatembeter har, med tilslutning fra Riksadvokaten, bedt om at det avsies frifinnende dom uten hovedforhandling etter straffeprosessloven § 400 femte ledd, jf oversendelsesbrev til Borgarting lagmannsrett av 20. juli 2006. Lagmannsretten avsier etter dette frifinnende dom for de forhold som er omfattet av gjenopptakelsesbegjæringen, jf straffeprosessloven § 400 femte ledd. Dommen fra 1978 omfatter også domfellelse for overtredelser av straffeloven § 212. Gjenopptakelsessaken omfatter ikke disse forholdene, men advokat Elden har bedt om at det avsies frifinnelsesdom også for disse postene. Trøndelag statsadvokatembeter har i sin oversendelse til retten uttalt at de har sympati for denne løsningen, men er i tvil om det er hjemmel for det. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er hjemmel for frifinnelse for så vidt gjelder de tiltalepostene som ikke er gjort til en del av gjenopptakelsessaken. Dom avsies i samsvar med dette. Lagmannsretten antar imidlertid at det hensett til at Moen er død, uansett ikke vil være aktuelt å utmåle straff for de forhold som ikke er omfattet av gjenopptakelsessaken. Dommen er enstemmig.-»

Kritikk av avhør

På grunn av sin døvstumhet hadde Fritz Moen vanskelig for å skjønne hva som skjedde under politiavhørene, og han ble ble ifølge Aftenposten skreket til under avhørene, noe som gjorde ham livredd, og førte til at han ble presset til å avgi falsk tilståelse.

Under rettssakene skal han også ha hatt vanskelig for å forstå hva som skjedde. Sakkyndig i saken, Anne Regine Føreland, fortalte senere til Aftenposten at hun hadde gjort anskrik om dette, men at hun var blitt truet med bortvisning for «ringeakt for retten».⁴

Anne Regine Føreland har ifølge Aftenposten uttalt:

«Jeg gjorde administrator i Sigrid-saken, lagmann Karl Solberg, oppmerksom på at Moen ikke forsto det som ble sagt og at tempoet var altfor høyt. Han truet da med å vise meg bort fra rettslokalet for å vise ringeakt for retten.»

Hun sa videre at det høye tempoet fortsatte, også etter at hun hadde sagt fra.

Gjenopptakelseskommisjonen bemerket at Fritz Moen skal ha endret sine forklaringer mange ganger, og at det er flere forhold i forklaringene hans som ikke stemte med de funnene som ble gjort på åstedene. Dessuten mener kommisjonen at det kan være tvil om Moens forklaringer, i det hele tatt, både til politiet og retten er oppfattet riktig:

«Etter kommisjonens oppfatning, er det videre grunn til å reise spørsmål ved om Fritz Moens forklaringer både til politiet og i retten er korrekt oppfattet, i hvert fall dersom det med korrekt menes hva Moen har ønsket og ment å formidle. Kommisjonen viser i denne forbindelse til professor Arnfinn Muruvik Vonens sakkyndige uttalelse til kommisjonen av 19. mai 2006, både de generelle uttalelsene vedrørende hvilke store kommunikasjonsmessige utfordringer som foreligger i forhold til en person med Moens handikap, og professor Vonens gjennomgang av Moens forklaring av 17. desember 2001 for Hålogaland lagmannsrett. Det vises også til de misforståelser som faktisk oppsto i forbindelse med Fritz Moens forklaring for Hålogaland lagmannsrett i forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen i 2000 – selv med to døvetolker til stede.»

Granskningsutvalg

I statsråd 8. september 2006 ble et utvalg oppnevnt for å granske politiets, påtalemyndighetens og domstolenes behandling av de to straffesakene. Også forsvarernes, Tore Sandbergs og de sakkyndiges rolle i saken skal granskes.

Utvalgets medlemmer var:

• professor dr. juris. Henry John Mæland,
• lagdommer Marie Dons Jensen og
• spesialist i psykiatri Ingrid Lycke Ellingsen.

Utvalgets rapport

Utvalget leverte sin rapport (NOU 2007:7) til justisminister Knut Storberget 25. juni 2007.

Utvalget anførte at den viktigste lærdommen man kan trekke ut av Moen-sakene var at:

• (a) Politiet og påtalemyndigheten må etterleve objektivitetsprinsippet.
• (b) De sakkyndige må opptre objektivt og tilstrekkelig grundig.
• (c) Beviskravet in dubio pro reo (tvil skal komme tiltalte til gode), må følges både av påtalemyndigheten og domstolen.

Objektivitet

Granskingsutvalget påpekte i denne rapporten blant annet at objektivitetsprisippet ble brutt flere ganger fra politi- og påtalemyndigheten sin side, og anførte:

«Normalt vil personer ikke tilstå handlinger de ikke har begått. Det er likevel ikke slik at politiet kan legge enhver tilståelse til grunn. Ut fra andre bevis i saken vil det ofte være lett å avklare om tilståelsen er falsk. Gudjonsson fremhever at det kan være mange årsaker til at falske tilståelser leder til uriktige domfellelser. Under henvisning til tidligere forskning fremholdes likevel den nidkjære og overivrige tjenestemannen med en klar tro på at den mistenkte er gjerningsmannen, som den vanligste årsaken. En slik tjenestemann som er overbevist om at han derved fremmer samfunnets interesse, kan:

• (1) Utsette mistenkte for press under avhør.
• (2) Utsette vitner for press for å få dem til å forklare seg slik politiet ønsker.
• (3) Undertrykke eller overse bevis som taler for tiltaltes uskyld.
• (4) Få dokumenter som taler for uskyld, til å forsvinne ut av saken.
  Utvalget mener å ha sett elementer av alle disse bruddene på objektivitetsprinsippet i Moen-sakene. En rekke aktører under etterforskningen har gitt uttrykk for en sterk overbevisning om Moens skyld. Det synes klart at Moen, særlig i Torunn-saken, ble utsatt for betydelig press i avhørssituasjonen. Flere vitner har fortalt om betydelig press fra politiets side, f.eks. BS og LOR. I Torunn-saken ble to bevis som kunne tale for Moens uskyld, ikke fremlagt for den dømmende rett. Dokumenter som klart var relevante for saken, har i begge sakene vært arkivert som 0-dokumenter.
  De fleste bruddene på objektivitetsprinsippet er isolert sett ikke grove, og enkeltvis har neppe noen av dem fått særlig betydning for resultatet. Men samlet sett kan de etter utvalgets syn ha hatt stor betydning.»

Uavhengige sakkyndige

I lihet med i Liland-saken stilte utvalget seg kritisk til at de samme sakkyndige som politiet brukte i etterforskningen, også skulle fungere som sakkyndige i rettssaken. Årsaken var at de sakkyndige i rettssaken kunne ha en for sterk binding til påtalemyndigheten.

«En sakkyndig som er engasjert av politiet, blir normalt ikke ansett inhabil til senere å bli rettsoppnevnt sakkyndig. Tvert i mot er dette ofte vanlig prosedyre. Utvalget mener dette kan skape for tett binding mellom politi/påtalemyndighet og sakkyndige. I forhold til sakene mot Moen viser utvalget til at f.eks. rettspsykiater (og politilege) Karl-Ewerth Horneman og prosektor Halldis Lie var personer som ble benyttet i svært mange straffesaker.» «Utvalget som utredet rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker, foreslo å bryte slike bånd ved å anse den som har bistått politiet i en sak, for inhabil til å opptre som rettens sakkyndige i samme sak.»

Beviskravet

Særlig i Sigrid-saken ble det rettet det kritikk både mot påtalemyndighet, rettens administrator og fagdommerne. Det fundamentale prinsippet om at «enhver tvil skal komme tiltalte tilgode» var ikke blitt fulgt. Utvalget trakk spesielt fram forskyvningen av tidspunktet for når drapet skulle ha finnet sted sammenholdt med vitneutsagn og manglende dagbokføring fra offerets side, at Fritz Moen ikke hadde samme blodtype som den antatte gjerningsmannen og at tiltalte ifølge sakkyndige ikke forsto hva som skjedde i retten.

Utvalget mener at alle de forholdene som talte for at Fritz Moen ikke var skyldig i denne saken, burde ført til at:

1. Aktor burde lagt ned påstand om frifinnelse. 2. Rettens administrator ikke burde ha rettledet juryen slik han gjorde. 3. Fagdommerne burde ha underkjent juryens kjennelse.

Dessuten mente utvalget at det bør innføres krav om at bevismateriale i alvorlige straffesaker ikke skal kunne destrueres, i tilfelle en mulig senere gjenopptagelse av saken.

Tore Sandbergs rolle i saken

Gjenopptakelsen

I Lilandsaken konkluderte granskningskommisjonen med at: «Liland-saken neppe var blitt gjenopptatt hvis det ikke var for det arbeidet som de private etterforskerne Ekroth og Sandberg hadde bidratt med»⁵. Tore Sandberg engasjerte seg minst like sterkt i Moen-saken, og det er grunn til å tro at heller ikke denne saken hadde blitt oppklart uten hans medvirken.

Anmeldelse av tre høyesterettsdommere til Odelstinget

Tore Sandberg anmeldte de tre høyesterettsdommerne, som avviste gjenopptakelse av Torunn-saken i 2003, til Odelstinget. Disse tre dommerne var Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Maria Bruzelius. Sandberg anmeldte dommerne for å få vurdert om de hadde gjort seg skyldig i grov uforstand i tjenesten da de vurderte gjennopptakelsesbegjæringen av sakene mot Fritz Moen. En enstemmig kontrollkomité på Stortinget bestemte den 5. februar 2008 å åpne sak for å vurdere om de tre høyesterettsdommerne skulle stilles for Riksrett.⁶ Den 8. mai samme år besluttet et flertall i komitéen at det ikke var grunnlag for å gå til riksrettssak.⁷

Tidslinje

• 11. september 1976: 20 år gamle Sigrid Heggheim fra Jølster ble funnet drept og forsøkt voldtatt bak en bensinstasjon på Nardo i Trondheim.
• 4. oktober 1977: Den 20 år gamle Torunn Finstad fra Kongsberg ble meldt savnet.
• 6. oktober 1977: Torunn Finstad ble funnet voldtatt og drept like ved Stavne bru over Nidelva i Trondheim. Begge jentene var studenter, og hadde kvelden før drapene vært på Studentersamfundet i Trondhjem.
• 7. oktober 1977: Fritz Moen ble pågrepet i forbindelse med drapet på Torunn Finstad.
• 9. oktober 1977: Fritz Moen erkjente å ha overfalt og voldtatt en kvinne ved Stavne bro (ifølge døvetolk).
• 29. mai 1978: Fritz Moen ble dømt i Frostating lagmannsrett til fengsel i 20 år – samt 10 års sikring – for drapet på Torunn Finstad. Fritz Moen anket dommen til Høyesterett.
• 15. september 1978: Høyesterett endret lagmannsrettens dom til fengsel i 16 år. Sikringsdommen ble beholdt.
• 15. september 1981: Fritz Moen ble satt under tiltale for drapet på Sigrid Heggheim.
• 17. september 1981: Forsvarer Olav Hestenes hevdet i retten (under straffeutmålingsprosedyren) at det var begått justismord mot Fritz Moen.
• 18. desember 1981: Fritz Moen ble dømt i Frostating lagmannsrett til fengsel i tilsammen 21 år for drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad.
• 1998: Journalist Tore Sandberg engasjerte seg sterkt i «Moen-sakene», og hevdet at det var begått justismord ved begge domsavgjørelsene.
• 6. oktober 1999 Påtalemyndigheten (etter oppfordring fra påtalemyndigheten) ble bemyndiget til fortsatt anvendelse av sikringsmidler i inntil fem år for Fritz Moen.
• 2. januar 2002: Advokat John Christian Elden begjærte gjenopptakelse av begge drapssakene.
• 14. oktober 2003: Høyesteretts kjæremålsutvalg tillot gjenopptagelse av saken om Sigrid Heggheim. Kjæremålsutvalget avviste gjenopptagelse av Torunn-saken.
• 7. oktober 2004: Fritz Moen ble frikjent i Borgarting lagmannsrett for drapet på Sigrid Heggheim.
• 13. oktober 2004 sendte Fritz Moen ved advokat John Christian Elden begjæring til «gjenopptakelseskommisjonen» om gjenopptakelse av Torunn-saken.
• 28. mars 2005: Fritz Moen døde.
• • 18. desember 2005: En 67 år gammel mann i Namsos tilsto på dødsleiet å ha drept de to kvinnene. I perioden da drapene skjedde, hadde mannen bopel på Leangen (Mellomveien) i Trondheim.
  • 16. juni 2006: Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker avgjorde at Torunn-saken skulle tas opp til ny behandling i rettssystemet.
  • 24. august 2006: Fritz Moen ble i Borgarting lagmannsrett også frifunnet for drapet på Torunn Finstad.
  • 8. september 2006: Et utvalg som skulle granske saken ble oppnevnt i statsråd.
  • 27. september 2006: Oslo redaktørforening inviterte til debattmøte: «Justismordene – Hvor var pressen?» – Møtet ble avlyst på grunn av manglende interesse fra journalister og redaktører.
  • 25. juni 2007: Granskningsutvalget leverte sin rapport.
  • 13. november 2007: Tore Sandbergs bok Overgrepet – Justismordene mot Fritz Moen utkom.
  • 5. februar 2008: En enstemmig kontrollkomite på Stortinget bestemte å åpne sak for å vurdere om de tre høyesterettsdommere Magnus Matningsdal, Karin Bruzelius og Eilert Stang Lund skal stilles for riksrett i etterkant av justismordet på Fritz Moen.