Hør på Leraand, kamerater!

EU – et krigsprosjekt

Av Marielle Leraand, Nye Meninger, Dagsavisen 14.10.12

Påstanden om at EU er et fredsprosjekt som skal ha hatt en viktig rolle i å hindre ny krig i Europa, var en sentral del av Ja-sidas propaganda for å få det norske folket til å akseptere EU-medlemskap både i 1972 og enda mer i 1994. Det er også en viktig del av propagandaen innad i EU for å få vanlige arbeidsfolk til å akseptere dette markedsliberalistiske stormaktsprosjektet som de selv taper på.

Men ingen av argumentene som føres for å begrunne EU som et fredsprosjekt holder vann.

Det første argumentet er empirisk og viser til at det ikke har vært noen ny storkrig i Europa etter dannelsen av EUs forløper, Den europeiske kull og Stålunionen, i 1950. En storkrig som involverer et helt kontinent, vil alltid være en supermaktskrig. 1. og 2. verdenskrig ble utkjempa mellom datidas globale supermakter; Storbritannia, Frankrike og Russland/Sovjetunionen og USA på den ene sida, Tyskland med allierte på den andre. En ny verdenskrig som involverte Tyskland som en selvstendig hovedaktør, var under enhver omstendighet utenkelig etter 2. verdenskrig. I motsetning til etter 1. verdenskrig var Tyskland etter 2. verdenskrig militært knust, utbomba og politisk demontert i to stater.

En ny storkrig i Europa ville blitt utkjempa med den kalde krigens supermakter USA og Sovjetunionen som hovedaktører. Heldigvis førte den kalde krigen oss aldri i noe ny europeisk og global storkrig, men det var ikke langt unna, spesielt under Cubakrisen.

Selv for Torbjørn Jagland og Geir Lundestad burde det vel være vanskelig å argumentere for at dannelsen av Det europeiske økonomiske Fellesskapet (EEC) i 1958 var utslagsgivende for at Khrusjtsjov beslutta å trekke de sovjetiske mellomdistanserakettene bort fra Cuba i 1962?

Realiteten er at etableringa av EUs forløper spilte en spenningsskapende rolle under den kalde krigen. I utgangspunktet var de allierte fra 2. verdenskrig enige om at Tyskland etter at krigen skulle holdes demilitarisert for aldri igjen å kunne utgjøre noen trussel mot noen av de allierte. Vestmaktene gikk imidlertid bort fra denne avtalen etter at den kalde krigen brøyt ut. Tyskland som var den dominerende industrimakta i Europa fra 1900 til 1945, hadde fortsatt et stort potensial som produsent av stål og våpen som Vestmaktene ønska å utnytte i rustningskappløpet med Sovjetunionen. Kull og stålunionen hadde som sitt fremste mål å legge til rette for raskest mulig vekst i denne basisindustrien innen det militærindustrielle komplekset. I 1955 var prosessen kommet så langt at Vest-Tyskland ble tatt opp som fullt medlem av NATO.

Ettersom tyske styrker hadde utrydda 23 millioner sovjetborgere få år tidligere, oppfatta Sovjetunionen dette som en stor trussel og svarte med å tvinge sine allierte inn i Warszawapakten samme år.

Kull og stålunionen var altså ledd i en strategi for militær opprustning av Tyskland som hadde som konsekvens at Europa allerede 10 år etter 2. verdenskrig ble konsolidert i to fiendtlige militærallianser, stilt opp mot hverandre og klare til krig ved første gnist. Lenger unna Alfred Nobels testamente om å arbeide for nedrustning og fredskongresser er det ikke mulig å komme.

I årene etter 1950 har Kull og Stålunionen skritt for skritt utvikla seg fra å være et frihandelsprosjekt på et avgrensa men militærstrategisk viktig område, til å bli en økonomisk og politisk union som de sentrale lederne ønsker skal utvikle seg til en føderalstat. Her finner vi det teoretiske argumentet for å hevde at EU er et fredsprosjekt: Land som blir så politisk og økonomisk vevd inn i hverandre at de ikke lenger kan opptre selvstendig, kan ikke gå til krig mot hverandre.

Det er to innvendinger mot dette:

For det første, om integrasjonen blir vellykka i den forstand at en ny superstat trer fram på arenaen, er dette fredsskapende i en global sammenheng?

Å hevde at dannelsen av Den europeiske Union er fredsskapende fordi det hindrer krig mellom statene som inngår i unionen, kan sammenlignes med å hevde at samlinga av Tyskland i 1871 var et fredsprosjekt fordi det hindra nye kriger mellom de ulike tyske statene som gjentatte ganger hadde vært i strid med hverandre under og etter oppløsninga av Det hellige romerske riket av tysk nasjon. Om tysk samling kunne framstilles som et fredsprosjekt fra et innenrikspolitisk tysk perspektiv i 1872, ville vel de fleste være enige om at dette perspektivet blir problematisk i en breiere europeisk og global kontekst i tiårene som fulgte.

Like viktig som å vurdere om EU kan hindre krig mellom medlemsnasjonene, er det derfor å vurdere hvilken rolle EU potensielt kan og vil spille i verden utafor EU i tiårene som kommer. Og her blir parallellen til tysk samling i 1871 ubehagelig relevant. EU har ikke enda lykkes med å etablere seg som en enhetlig politisk og militær supermakt. Men det er ambisjonene. EUs nåværende Unionstraktat forplikter derfor medlemslandene til militær opprustning, og EU har, i likhet med NATO, gitt seg sjøl fullmakt til å intervenere militært utenfor Unionens eget territorium.

Verken EU eller forløperne har på noe tidspunkt fungert dempende på enkeltmedlemmers militære operasjoner i andre land.

EEC hindra ikke Frankrike fra å føre en brutal kolonikrig i Algerie på 1960-tallet og EF hindra ikke Storbritannia fra å gå til krig mot Argentina i 1983. Mangelen på enhet på det politiske og militære området har imidlertid så langt ført til at EU som organisasjon ikke har vært en aktiv aktør til støtte for medlemslands interesser i konflikter utenfor unionens territorium. For europeisk storkapital er dette en ulempe sett i forhold til konkurrerende kapitalinteresser. Men et selvhevdende enhetlig EU som tar opp kampen om markeder og ressurser med USA og Kina, også med militære midler, slik “visjonære” EU-ledere legger opp til, er det totale marerittscenariet for alle fredsvenner.

For det andre er det på ingen måte gitt at politisk og økonomisk integrasjon vil fungere konfliktdempende mellom nasjoner i enhver situasjon. Dersom det viser seg at de ulike EU-landenes motstridende økonomisk-politiske interesser skulle toppe seg på en slik måte at ett eller flere land skulle ønske å trekke seg ut av unionen, vil en nær sammenveving av politiske og økonomiske strukturer i verste fall kunne skape kriger som ellers ville kunne vært unngått.

Dersom EU løser finanskrisa ved å etablere en felles EU-statsgjeld, hvordan skal den deles om et land seinere velger å melde seg ut?

Spørsmålet om deling av statsgjelda hadde en underkommunisert men langt fra ubetydelig rolle for utbruddet av krigene i Jugoslavia da denne føderasjonen gikk i oppløsning på grunn av indre økonomiske motsetninger mellom rike republikker i nord og fattigere i sør tidlig på 1990-tallet. EU bidro direkte konfliktskapende i denne konkrete situasjonen ved å slå fast at Jugoslavias statsgjeld i sin helhet tilhørte det som var igjen av Jugoslavia og at republikker som valgte å rive seg løs ikke vill e bli krevd for noe av denne gjelda. Dette vedtaket hadde stor betydning for Bosnias beslutning om å rive seg løs fra Jugoslavia i 1992, noe som var innledninga til den blodigste fasen av krigen.

Det er imidlertid ikke gitt at EU vil opptre like sjenerøst overfor medlemsland som en gang i framtida vil ønske å løsrive seg fra unionen uten å ta med seg del av en felles statsgjeld som landet mener at det i realiteten er andre land som har påført unionen.   

Forestillinga om union som noe fredsskapende står i grell kontrast til vår egen historiske erfaring i Norge.

Det var etableringa av den politiske unionen med Sverige som brakte Norge og Sverige i krig i 1814, og det var ønsket om oppløsning av unionen fra norsk side som brakte oss på randen av en ny krig i 1905. Men en viktig grunn til at oppløsninga av unionen likevel gikk fredfullt for seg, var at den i utgangspunktet var veldig løs. Det var først og fremst snakk om en utenrikspolitisk union, ikke en sammenveving av økonomiske og politiske institusjoner på nivå med det EU etablerer.

Den vellykka unionsoppløsninga har ført til at nordmenn og svensker i dag oppfatter hverandre som broderfolk som stemmer på hverandre i Grand Prix og som kun kjemper mot hverandre i langrennssporet. Mens fred mellom Tyskland og Frankrike etter andre verdenskrig har helt andre årsaker enn etablering av politisk union, kan vi ganske klart se at unionsoppløsning har skapt grunnlaget for stabil fred mellom Norge og Sverige i godt over 100 år. Det beste håpet for fred i Europa og verden er at EU kan oppløses på tilsvarende fredelig vis, før det er for seint.