Bjørnar Moxnes om krigføring i Mali

Bjørnar Moxnes

Norge må ikke krige i Mali

Rødt.no, 22.01.2013

Rødt ønsker ikke at Norge deltar militært i Mali sammen med de franske styrkene.

Utenriksminister Espen Barth Eide har åpnet for å støtte den franske krigsoperasjonen i Mali med norske soldater. Det er feil vei å gå, mener leder i Rødt Bjørnar Moxnes.

– Krigføring vil eskalere konflikten, og skape grobunn for mer terror. Det vil bare ramme de sivile i neste omgang.

Krig mot terror skaper terror

– Den 12 år lange krigen mot terror har vært fullstendig feilslått. Det finnes ingen militær løsning for å bekjempe terror. Men nå vil USA og Storbritannia utvide krigen mot terror til å gjelde Nord- og Vest-Afrika. Og de etablerte norske partiene logrer med halen og er enige. Har de ikke lært noe av Afghanistan, Irak og Libya?

– Opprørsgruppene i Mali er splittet og kriger like mye mot hverandre som mot andre. Om vestlige land rykker inn militært, får de en felles fiende å slåss mot. Det vil eskalere konflikten og styrke jihadistene.

Ønsker politisk løsning

Situasjonen i Mali er alvorlig, og Rødt tar sterk avstand fra de jihadistiske opprørsgruppene. Det er kun en politisk løsning som kan skape fred i landet.

– I stedet for en militær cowboy-taktikk må Norge jobbe for å følge opp FN-mandatet om å etablere en fredsbevarende styrke under kontroll og mandat fra FN. I tillegg må vi støtte den humanitære innsatsen som gjøres for sivilbefolkningen i Mali.

Vesten kan skylde seg selv

Bjørnar Moxnes mener de akutte problemene i Mali er et resultat av Natos krig mot Libya.

– Vesten kan skylde seg selv for problemene i Mali. Nato samarbeidet med jihadister i krigen mot Gadaffi, og de fikk tilgang til Gadaffis våpenlagre. De har styrket sin stilling, rykket inn i Nord-Mali og kuppet tuareg-opprøret der. Nå må Malis sivile betale prisen for Vestens Libya-krig, en krig som har gjort hele Nord-Afrika farligere og ikke fredeligere.

Bizarro nr 9

Urettferdig og usosialt

Bjørnar Moxnes, leder i Rødt, synes Arbeiderpartiet har feil fokus i pensjonsdebatten Foto: Sissel M. Rasmussen

– Stoltenbergs modell truer sliterne

Bjørnar Moxnes i Rødt mener fagbevegelsen bør bekymre seg for pensjonen til sliterne. Ikke for de som vil jobbe til de er 70 år.

Av Morten Hansen, Fri fagbevegelse 17.01.2013

Lederen i partiet Rødt mener det vil føre til store tap, for de som ikke klarer å jobbe til de er 67 år, om bruttomodellen blir forkastet.

– Fagbevegelsen oppnådde en viktig seier i 2009. Da fikk de til en pensjonsløsning som var mye bedre for sliterne i offentlig sektor, enn det Jens Stoltenberg tilbød i 2009, sier Moxnes.

Han mener det er bekymringsfullt at LO-Stats leder, Tone Rønoldtangen, omfavner Stoltenbergs modell.

Han viser til utregninger foretatt av De facto og Manifest Analyse i 2009, som viser at et stort flertall av offentlig ansatte vil tape betydelige pensjonsbeløp ved innføring av regjeringens alternativ i stedet for vedtatt modell.

Bare et mindretall ansatte, med lang opptjening og svak lønnsutvikling, ville kommet like bra eller bedre ut med regjeringens alternativ, særlig fra fylte 67.

Svak lønnsutvikling er vanlig i de yrkene der få ansatte jobber til de fyller 67 år.

– Det er interessant at Arbeiderpartiets bekymring dreier seg om at arbeidstakerne ikke får ekstra i pensjon når de jobber fra de er 67 til 70 år. Men sykepleierne, hjelpepleierne, vaktmesterne og barnehageansatte må pensjonere seg når de er 62 år fordi ryggen sier stopp. Vi bekymrer oss for sliterne, og det burde Ap også bekymre seg for, sier Moxnes.

Urettferdig og usosialt

Han påpeker at det er enkelt for regjeringen å gjøre noe med begrensningene for de som ønsker å jobbe etter at pensjonsalderen er oppnådd. Fagbevegelsen stilte som krav at de som var i stand til å jobbe etter fylte 67 år, skulle få økte pensjonsytelser.

– Dette gikk regjeringen mot. Regjeringen står fritt til å fjerne denne begrensningen, hvis den ønsker å stimulere til å stå lengre i arbeid. Så vidt jeg vet er ingen i fagbevegelsen mot det. Men det store bildet er at de som har de tyngste jobbene, ikke klarer å jobbe så lenge. De vil få livsvarige kutt i pensjonen med pensjonsreformen. Det er urettferdig og usosialt, slår Moxnes fast.

BEGREPER I PENSJONSDEBATTEN

• Påslagsmodellen:
  Regjeringens førstevalg. Sikrer pensjon fra første krone. Kan sammenlignes med en innskuddsbasert pensjonsordning. Det du får ut, er det du har betalt inn.
• Kombinasjonsmodellen:
  En mellomløsning mellom påslagsmodell og bruttomodell. Sikrer pensjon fra første krone, men er uten garantier på 66 prosent av lønna i pensjon.
• Bruttomodellen: 
  Sikrer 66 prosent pensjon etter 30 års opptjening for det store flertallet av statsansatte, men med levealdersjustering og indeksering.
• Levealdersjustering: 
  Når gjennomsnittlig levealderen for ditt årskull øker, må du jobbe lenger for å få 66 prosent. For hvert år gjennomsnittlig levealder for ditt årskull øker, må du jobbe 8 måneder lenger. Du kan velge å gå av ved 65 år, selv om snittalderen for ditt årskull har økt, men da til lavere pensjon. Ansatte i staten har begrensninger i muligheten til å tjene inn tapt pensjon som følger av levealdersjusteringen.
• Indeksering: 
  Pensjonen justeres i forhold til et gjennomsnitt av pris- og lønnsvekst. Ikke i takt med lønnsutviklingen, slik prinsippet har vært til nå.

Vår kulturtradisjon i fare?

Vår tids største samfunnstrussel

Europeisk og norsk kultur truet fra uventet hold.

De siste ukenes debatt kan tyde på at svært mange oppfatter norsk og europeisk kultur som utryddnings truet. Et vesentlig spørsmål har vært om det er de seneste tiårenes muslimske kulturinnslag som utgjør denne trusselen.

Hvor stor er trusselen fra muslimske hold?             

Av Jan Erik Waastad, Dagsavisen 26.01.2013    

La oss ta for oss noen tall fra Statistisk Sentralbyrå. Her slås det fast at mennesker med muslimsk bakgrunn kommer hit fra 20 forskjellige land. Når jeg slår sammen de oppgitte tallene fra 2011, dreier det seg om totalt 189.553 personer. De fleste av disse har i årenes løp kommet fra Pakistan, Irak og Somalia, mens den minste andelen mennesker kommer fra Tunis, Gambia, og Egypt.

Ikke alle strømmer til moskeen. Førsteamanuensis Ramstad ved Høgskolen i Østfold, at det i 2010, var 98.983 registrerte medlemmer i muslimske trossamfunn i Norge. Året etter i 2011 kunne en lese i en pressemelding fra SSB, at andelen medlemmer i muslimske trossamfunn hadde økt til 106.700. Det vil si 56 % av muslimene i landet.

Til sammenligning er fortsatt 79 % av befolkningen medlemmer av statskirken. Andre kristne trossamfunn utgjør 6 %. Totalt er bare 2 % av den norske befolkningen medlemmer av muslimske trossamfunn. Skal vi oppfatte disse to prosentene som de to problemelevene i klassen som ødelegger harmonien?

Gjør andre enn PST noe for å hindre rekruttering til ekstreme grupper?       

For å bygge broer mellom de overnevnte ulike religioner og kulturer ble ”Den norske 14. august -komiteen” stiftet. Komiteens leder Aamir Sheikh, hevdet overfor Dagsavisen 19. oktober 2012 at 99 % av norske muslimer respekterer norske lover. Tar vi Sheikh på ordet, skulle det etter mine beregninger være 1.895 personer i Norge av muslimsk bakgrunn som ikke respekterer norsk lov. De ca 300, ekstreme islamistene som ifølge PST befinner seg i landet, kommer da mest sannsynlig fra denne gruppen. Hvor mange av dem som er villige til å ty til vold er vanskelig å si.

I oktober hentet Sheikh den anerkjente Imamen Pir Alauddin Siddiqui til Norge. Siddiqui er internasjonalt kjent for å ha bekjempet ekstremistiske strømninger i muslimske miljøer. Ikke minst med Koranen i hånden har han påpekt overfor muslimske foreldre og deres barn verden over, at vold og terror strider mot Islam.

I Norge er altså 3.8 % av befolkningen muslimer. 99 % av dem antas å være lovlydige. Kan det ut fra disse tallene være mulig at det er herfra trusselen mot den norske kulturen kommer? Er det ikke heller selve ideen om at norsk kultur skulle være utrydningstruet, som det er noe i veien med?

Nei, absolutt ikke! Inntrykket av norsk kultur som truet, er faktisk reelt, og verken oppkonstruert eller en naturlig følge av fremmedfrykt og paranoia.

Et skadelig verdensomspennende ikke- religiøst økonomisk nettverk.           

For å underbygge min påstand om at hele Europa og de vestlige demokratiene nå er truet, må trusselbildet snus. Den alvorligste trusselen kommer etter min vurdering, ikke fra muslimsk hold. Den kommer fra et verdensomspennende ikke- religiøst økonomisk nettverk, uten moral og etikk. Vi kan godt kalle denne nyliberalistiske økonomiske sammenslutningen for et trossamfunn, der uhemmet grådighet er guddommeliggjort, og opphøyet til viktigste dyd.

Dette trossamfunnet opererer globalt, og påvirker med sine økonomiske transaksjoner, forhold både internasjonalt og lokalt. Denne type økonomi er dessuten svært samfunnsfiendtlig og lite konstruktiv. I stedet for å øke samfunnets samlede verdier, krymper den dem. Økonomien det her er snakk om er spekulativ i sitt vesen og endimensjonal i sin målsetting. Stort sett handler det om å fralure foretak og samfunn for store verdier, istedenfor å øke dem. Det er nok å nevne amerikanske Citigroup som gjennom Terra Securities klarte å overtale og senere velte Nordlandskommunene Rana,Narvik, Hemnes og Hattfjelldal økonomisk. Senere fulgte kommunene Vik,Bremanger, Haugesund og Kvinesdal i samme dragsug.

Verden i sin hule hånd.

Så kan man spørre seg hvilke navngitte institusjoner som faktisk står bak denne globale trusselen det her er tale om? Er det verdens største finansielle selskap Citigroup. Eller er det AIG, og de fire investeringsbankene Morgan Stanley, JP Morgan & Chase, Goldman Sachs, Lehman Brothers, Merril Lynch, Freedie Mac og Fannie Mae?

Tre systemforskere ved den Tekniske Høgskolen i Zürich har etter min oppfatning utført en meget interessant undersøkelse i den sammenhengen. ( Jfr. den amerikanske journalisten Martin Burcharth’s artikkel ”Med verden i sin hule hånd”, i Klassekampen 31. oktober 2011)

Forskerne Vitali, Glattfelder og Battiston fant under sin gjennomgang av 43.000 multinasjonale selskaper, at en liten gruppe på 1318 selskaper kontrollerte 80 % av verdensøkonomien. ("The network of global corporate control") Ved å analysere seg frem til det innbyrdes eierskapet mellom kjernen av disse finansinstitusjonene, og innsnevre søket ytterligere, fant forskerne at en liten gruppe på 147 multinasjonale selskaper alene kontrollerte 40 % av inntektene i verden.   

Undersøkelsen fra Sveits la frem en liste over de 50 multinasjonale foretakene med størst kontroll over verdensøkonomien. Som Burcharth fremhever er nesten alle disse selskapene finanshus, forsikringsselskaper og banker. Gjennom et komplekst og nesten helt ugjennomtrengelig nettverk av innbyrdes eierforbindelser, utgjør disse institusjonene en nærmest uregulert økonomisk maktfaktor i verden, skriver han.

Vi vet at de fleste reguleringer av finansinstitusjonene er blitt fjernet de siste 30 årene, gjennom hyperaktiv lobbyvirksomhet, ikke minst i USA. Vi vet også av bitter erfaring, at når disse finansinstitusjonene og bankene går overende på grunn av moralsk uforsvarlig drift, blir de reddet fra konkurs av vanlige folks skattepenger. Det kan med andre ord virke som Burcharth har rett. At dette hva jeg vil kalle ”lille trossamfunnet” faktisk har verden i sin hule hånd! Da er det også betimelig å reise spørsmålet om hvilken trussel dette innebærer for vår og europeisk kultur i dag.

De Forente Grådigheters Overland.                                                                  

Det hele kan virke som science fiction. For dreier ikke dette seg egentlig om et overstatlig nettverk av hensynsløse økonomiske interesser? Et slags DFGO, ”De Forente Grådigheters Overland”. En økonomisk ” Storebror”, som med sitt edderkoppnett av klebrige tråder, strekker seg usynlig ut over hele kloden, og videre inn i de fleste lands økonomier, ja til og med helt opp i Hattfjelldal. En overnasjonal maktstruktur uten land, men med enorm politisk innflytelse. En størrelse vi ikke helt har fantasi til å forestille oss kan styre oss i det daglige, ei heller våger å innse påvirker vår markedsstyrte kultur mer enn noe annet.

På denne bakgrunnen kan jeg ikke slutte meg til at en liten muslimsk prosentandel av befolkningen truer vår kultur i dag. Jeg påstår dette, selv om en gruppe radikale islamister nettopp nå har attakkert vestlige interesser og tatt norske liv i Algerie. Isteden vil jeg påstå at det er dette overnevnte nærmest usynlige Økonomiske Overlandet, som har satt, og fortsatt setter vår europeiske kulturtradisjon i fare. Med sin skånselløse ukultur har denne globale udemokratiske institusjonen drevet Europa mot konkursens rand, og kastet demokratiske styringsprinsipper i politikk og arbeidsliv over bord.

SAS, -et dagsaktuelt eksempel.                                                               

Ukulturen ser dessuten ut til å være svært smittsom selv til gjennomsiktige ledelseskulturer man trodde lå utenfor det globale nettverket. Det har kommet for en dag at ledere i det konkurstruede SAS, har tatt ut store bonuser, etter at de har bønnfalt sine lands regjeringer og ikke minst de ansatte om å redde bedriften. Hvis dette er sant, burde vi skjønne hvilken påvirkningskraft denne ukulturen har på mektige ledere. Og vi burde heller ikke lenger lure på hvilke avguder som dyrkes i disse miljøene.

                                      

                                                     

Om de frie på toppen...

Friheten for de få

Den «friheten» som Fremskrittspartiet og Høyre snakker om i den norske debatten, stadig oftere etter initiativ fra tenketanken Civita, er en frihet for de få, egentlig for de svært få.

Av Halvor Elvik, Dagsavisen 28.01.2013

Friest er den ene prosenten av befolkningen som befinner seg øverst på inntekts- og formuestoppen. Aller friest er den aller øverste tiendedelen av denne ene prosenten.

Nobelprisvinner i økonomi, Joseph E. Stiglitz, dokumenterer dette overbevisende for USAs del i sin bok «The Price of Inequality: How Todays Divided Society Endangers Our Future».

For alle andre enn de frie få på toppen, betyr den konservative politikken som har dominert og ofte definert den økonomiske og politiske debatten siden slutten av 1970-tallet, tap av «frihet» ved mindre velstandsøkning og færre muligheter i samfunnet.

Resultatene kommer tydeligst til syne i USA etter at president George W. Bush gikk enda mer radikalt til verks der president Ronald Reagan slapp. Virkningen av denne politikken, som har og har hatt sine norske varianter, er at den samlete rikdommen i samfunnet skyves oppover til den økonomiske eliten i toppen av pyramiden. Siden Ronald Reagan vant det amerikanske presidentvalget i 1980, har den konservative påstanden vært at skattelettelser skaper arbeidsplasser som gir flere skattebetalere som derved øker den totale skatteinngangen. (Se bl.a. Michael Tetzschner i Dagsavisen 10.01.13).

«Tilbudssideøkonomi» ble det kalt i urtiden, med kjælenavnet «sildre nedover-økonomi». Kjælenavnet skulle skape forestillinger om at skattekronene som de velstående slapp å betale til den uproduktive staten, i stedet skulle sildre produktivt over borgerne nedenunder i form av nye og bedre jobber. Men slik gikk det jo ikke. Pengene som ikke gikk til skatt, sildret ikke. De ble værende i toppen. Der blir rikdommen brukt delvis til en fyrstelig livsstil som minner om historiske forskjeller i føydale samfunn. Det meste av det som blir igjen etter luksusforbruket, fyrer opp en kasinoøkonomi på børsene. I kasinoøkonomien ligger de store fortjenestene i finansielle veddemål, ikke i produksjon av slikt som verden har bruk for.

Et hovedfunn etter skattelettelser, avregulering og frislipp, er at store forskjeller i samfunnet både hemmer vekst og undergraver tilliten til institusjoner og politikere. USA er bare det klareste eksempelet på resultatene av dette konservative tankegodset. Svært mange andre vestlige land befinner seg i liknende vanskeligheter.

I det norske valgåret forsøker Høyre og Fremskrittspartiet å rømme bort fra en politikk som partiene har støttet varmt i over 30 år. Under Erna Solbergs ledelse forsøker Høyre å møte velgerne som et høyre-sosialdemokratisk parti, der folk som Jan Tore Sanner må passe seg for å gjenta gamle uttalelser om skatt og formue. Selv Michael Tetzschner er blitt mer forsiktig der han i Dagsavisen den 10. januar skriver sukkersøtt om at skattelettelsene til Moderaterna i Sverige har gitt «en T-banesjåfør i Stockholm» 1.300 kroner mer i lomma i måneden. Snuoperasjonen fra «Jern-Erna» til «Rose-Erna» er en braksuksess, nå sist demonstrert i Aftenpostens januarmåling med en skår over 40 prosent.

Men det er ingen god grunn til å stole på fasadepussingen. Helt fra Høyre på Kåre Willochs tid lanserte den «dynamiske skattepolitikken», har Høyre i hovedsak støttet den politikken som har brakt verdensøkonomien i kne. Milliardærene stoler på Høyre. I Aftenposten 13.01.13 sier Trygve Hegnar at Høyre må gå inn i sentrum for å vinne. «Etter valget vil politikken meisles ut, og da vil en gå tilbake til gamle spor,» sier han og får følge av Johan H. Andresen og Stein Erik Hagen. Når formuesskatten fjernes, kan disse herrene se fram til helt andre summer enn trikkeførerens 1.300 kroner i måneden. Hegnar, Hagen, Andresen og de andre «en-prosenterne» vil få «beholde selv» det meste av de 15 milliardene i året som formuesskatten bringer inn.

Nå bygges velferdsstaten ned i rasende fart i nesten alle de vestlige samfunnene. En del av skylden legges på de store etterkrigskullene som vil belaste ytelsene i så stort omfang at ordningene ikke lar seg finansiere. Men en minst like viktig årsak er at skattenivåene gradvis er blitt redusert de siste 30 årene, slik at ytelsene var underfinansiert før etterkrigsgenerasjonen for alvor begynner å trekke på dem. Underfinansieringen har bygd opp gjeld som nå må betales tilbake med penger som egentlig skulle gått til velferd. Og siden det avregulerte markedet og lavere skattenivået ikke «sildret ned» slik propagandaen lovet, men tvert imot bidro til det verdensomspennende økonomiske kollaps i 2008, er millioner arbeidsløse. Dermed er det verken politisk handlingsrom eller vilje til å øke skattene.

Den «dynamiske skattepolitikken» fikk i flere varianter og forkledninger et enormt gjennomslag. Lenge både hevdet, og kanskje trodde, konservative talspersoner at skattelettelsene mer enn «betalte for seg selv». Det var ikke sant. I beste fall gir skattelettelsene en vekst som gir fellesskapet tilbake en tredjedel av de bortfalte skatteinntektene. Dersom fellesskapet ikke reduserer ytelsene, må underskuddet dekkes med lån. I stor grad er det dette som er skjedd, både i USA og i andre land.

Nå er tiden kommet til å kutte ytelsene til vanlige borgere som derved vil få redusert sin levestandard betydelig. De rikeste, og framfor alt de aller rikeste, berøres ikke av kuttene. Vinnerne av avreguleringene i finansmarkedene og den «dynamiske skattepolitikken» trenger ikke velferdsstaten. I Norge godt illustrert ved at Stein Erik Hagen dro til USA for å bli operert da sykdom rammet ham i fjor. For deres del kan ordningene tas helt bort uten at det får konsekvenser for velferden til dem og deres nærmeste. Alle vi andre kan forberede oss på vanskeligere tider i et mer ustabilt samfunn preget av større forskjeller.

Borgen om Statoil

Den underrapporterte virkeligheten

Sorgen etter terrorangrepet i Algerie fjerner ikke den uhyggelige bakgrunnen for tragedien. Hvorfor tillater politikerne at Statoil får operere i noen av verdens skrekkeligste regimer?

Av Erling Borgen, Dagsavisen 23.01.2013

I juni 1970 ble det gjort et gigantisk oljefunn i Nordsjøen. Funnet heter i dag Ekofisk. Den gang ble det tatt kloke politiske grep for å sikre at oljeverdiene ble forvaltet på en ansvarlig måte. En av strategene bak politikken var Finn Lied. Som industriminister var han sterkt delaktig i etableringen av Statoil i 1972.

Stortinget demonstrerte stor klokskap for å sikre nasjonale interesser på norsk sokkel. Stortingsmelding nr. 76 (1970-71), populært kalt «De ti oljebud», hadde en klar målsetting: «..det utvikles en oljepolitikk med sikte på at naturressursene på den norske kontinentalsokkel utnyttes slik at de kommer hele samfunnet til gode.»

De viktigste av disse «oljebudene», var at all virksomhet på norsk sokkel skulle foregå under nasjonal styring og kontroll. Denne politikken ble laget for å hindre at multinasjonale oljeselskaper skulle stikke av med den norske oljen. Takket være disse avgjørelsene har Norge klart å bygge opp et eget oljefond, som i dag forvalter verdier på over 3500 milliarder kroner.

Noen av verdens store oljenasjoner har gjennom årtier vært plaget av korrupsjon, menneskerettighetsbrudd, miljøødeleggelser og fattigdom. En oljepolitikk basert på norske prinsipper ville hatt positiv betydning for utvikling, demokrati-bygging og fattigdomsbekjempelse i disse landene. Det er derfor et paradoks at Statoil i dag oppfører seg som et hvilket som helst annet oljeselskap som jakter på olje og gass i korrupte og undertrykkende regimer.

Norge har satt opp strenge etiske regler for hva slags selskaper vi kan, og ikke kan, investere vår oljeformue i. Hvis regimer som Algerie, Angola, Libya, Iran, Aserbajdsjan og Nigeria hadde vært aksjeselskaper og ikke land, hadde den norske oljeformuen aldri kunnet bli investert i disse av etiske grunner. Vi liker ikke å debattere slikt i Norge, fordi disse røvertoktene «sikrer» våre pensjoner og vår rikdom.

Statoils investeringer i korrupte land er delvis en konsekvens av selskapets delprivatisering i 2001. Da bestemte Stortinget at 18 prosent av selskapets aksjer skulle selges. Det var stor skepsis til denne privatiseringen på Aps grunnplan, men saken ble kjørt igjennom av Stoltenberg og hans nære venner. I løpet av fem små år tjente de eksterne kjøperne av 400 millioner statoilaksjer hele 60 milliarder kroner.

Da Statoil bestemte seg for å investere i Algerie i 2003 investerte de 6,8 milliarder kroner. I årsberetningen dette året forteller Statoils stedlige direktør i Algerie at «hit er vi kommet for å bli lenge ... ørkenen byr nok på sine høyst spesielle utfordringer ... noe av faren som lurer er slanger og skorpioner». Statoil valgte å investere sine milliarder i et land der rundt 100.000 mennesker hadde mistet livet i en blodig borgerkrig, og der presidenten hadde innført unntakstilstand og styrt sitt land på diktatorisk vis siden 1992.

Samme år som Statoil kom til Algerie laget Amnesty en rystende rapport om menneskerettighetssituasjonen i landet. Om hvordan sikkerhetsstyrkene drepte barn og andre sivile. Om hvordan opposisjonsmedlemmer forsvant. Om hvordan tusenvis av mennesker ble torturert i fangekjellerne. Der ble de slått med jernstenger og hengt opp i taket. En vanlig metode var å putte filler i munnen på ofrene for deretter å fylle fillene med lut og andre vaskemidler. Statoil og Norge tidde.

Slik Statoil og Norge tier om urett andre steder der Statoil jakter på olje. Statoils største utenlandsengasjement er i Aserbajdsjan. Der har selskapet investert 20 milliarder kroner i et korrupt regime som fengsler opposisjonen og dreper og forfølger journalister. Nylig var utenriksminister Espen Barth Eide på besøk hos landets president. Etterpå sa han til Dagens Næringsliv: «Det er en meget visjonær og intelligent leder. Han har en langsiktig visjon for landet. Det at han sitter en stund gjør at han kan tenke langsiktig». Dette er noe av det mest utrolige jeg har hørt fra en norsk utenriksminister på mange år, hvis han er sitert korrekt.

Den samme Barth Eide sier vi ikke må finne på å trekke oss ut av Algerie, fordi vi da viser at terror skremmer oss. Som om terrorister og banditter i risikoland blir så imponert over norsk mot og demokrati at de slutter å angripe oss. Den britiske statsministeren går enda lenger og sier at terroraksjonen i Algerie er «en global trussel, som krever et globalt svar.» Han truer med aksjoner og en ny krig i den afrikanske regionen.

Overfor Aftenposten åpner Barth Eide for at også Norge vurderer å gå med i en ny krig: «Det kan godt hende at vi skal bidra militært i Mali ... for å hindre at ekstreme islamister som står bak terrorisme får et oppmarsjområde». Krigen i Mali vil knapt redusere faren for nye terroraksjoner. Det har krigene i Afghanistan, Irak og Libya vist.

Same shit, new wrapping?

Islam = kristendom: same shit, new wrapping

06/06- 2011

Av Are Hansen, Gateavisa

Frekk forfalskning

Debatten om og hetsen av Islam og muslimer fortsetter for fulle mugger i media. De blir framstilt som blodtørstige ekstremister grunnleggende forskjellige fra dannet vestlig kultur. Denne oppfatningen har ikke bare oppslutning fra rabiate rasister rundt FrP, men også langt inn i kristne miljøer, som tydeligvis har glemt alt Jesus sa om nestekjærlighet og om å kaste den første sten, og isteden dyrker sin sjåvinisme, redsel og hat. Våre idealer om personlig frihet, demokrati og likestilling blir plutselig kalt vår “kristne, europeiske kulturarv”, som nå skal være truet av fattige innvandrere fra muslimske samfunn.

Dette er en utrolig frekkhet og historieforfalskning i stor skala. Personlig frihet (både religiøst og seksuelt), demokrati og likestilling mellom kjønnene er slett ikke noe som har preget den kristne bevegelsen gjennom tidene. Tvertimot, alle disse borgerrettighetene har blitt kjempet fram på tross av sterk motstand fra kirken. Selvom Jesus og hans ord og gjerninger dras fram som favoritt-maskot i kristendommens festtaler, så er det Gammeltestamentets bitre og hatefulle holdninger som har preget deres hverdag i århundrer. Dagens liberale og dvaske kirke er bare noen få tiår gammel, og er et resultat av at den har mistet sitt grep om folks følelser og tanker i vårt moderne forbrukersamfunn, og nå må framstå mer sivilisert for å kunne få noen tilhengere på et fritt og åpent åndsmarked. Tilogmed Helvete har nå blitt avskaffet av kirken. De tidligere horror-beskrivelsene som ble utpenslet i konkrete detaljer for å skremme folk til underdanighet bortforklares nå med at det var rent symbolsk ment, som pinen ved mangelen på Gud i våre hjerter…

En annen ting som disse selvgode sjåvinistene glatt overser er at selvom de vestlige idealene er sunne og fornuftige så har de sjelden blitt fulgt av Vesten selv. Europeere har slaktet og torturert hverandre i et utall kriger, og drevet undertrykking og utbytting av store deler av verden gjennom kolonialisme. Vi husker ennå hekseprosessene, slaveriet av afrikanere i industruell skala og nazistenes Holocaust – alt i den kristne Guds navn.

Våpen…

Fokuset på muslimer og Islam er ikke gammelt. Folk og media i Vesten var ikke særlig interessert i det før Sovjetunionen brøt sammen og Den Kalde Krigen tok slutt rundt 1990. Krigsmaskineriet hos verdens mektigste imperium USA (og halehenget NATO) trengte da et nytt fiendebilde for å rettferdiggjøre sin eksistens og store del av statsbudsjettet. Krigsindustrien er USAs største økonomiske sektor, med tusener på tusener av arbeidsplasser. Lockheed, Boing, MacDonnel-Dougles, GM… Hver dag omsettes det våpen for 3 milliarder dollar og våpenindustrien er vant til profittmarginer på 20-25%. Våpnene må forbrukes så man trenger å lage nye!

…og olje

Fokuset ble satt på muslimer siden verdens største olje-ressurser finnes i muslimske araberland, som nå lå åpne for vestlig imperialisme uten konkurranse fra Sovjet. Først måtte man fjerne gjenstridige lokale krigsherrer som Saddam Hussein (først i Kuwait-krigen og deretter i den mye større Irak-krigen), og unnskyldningen var som alltid fra aggressive imperier at man skulle bringe “demokrati og menneskerettigheter” til de stakkars undertrykte innbyggerne…

Røverkrigen i Irak ble fremstilt som et religiøst korstog

Propagandaen mer enn antydet også at det dreide seg om en “clash of civilizations” mellom islam og kristendom, og fikk dermed røverkrigene til å framstå som et religiøst korstog.

Men så lettlurte er vi ikke! Hykleriet var skrikende tydelig: vestlige interesser har aldri opponert mot diktaturer og elendighet så lenge landene leverte råvarer uten å mukke, og slapp til vestlige ferdigvarer på sine markeder. Tvertimot, de har ofte jobbet aktivt for å få innsatt slike regimer, og startet/støttet statskupp mot lovlig valgte regjeringer. Kuwait var ikke heller noe demokrati verken før eller etter Saddams invasjon, det er ikke engang et egentlig land, men er faktisk den lokale emirens private eiendom. Saudi-Arabia er et land uten politisk frihet, med middelaldersk straffelov og hvor kvinner har nesten ingen rettigheter, men det er en lydig allierte av USA: de leverer sin olje og kjøper sine våpen, og da er det ingen som snakker om mangelen på demokrati og menneskerettigheter – eller deres aktive støtte til Al-Qaida og andre forbitrede ekstremistgrupper.

Tro og samfunn

Det var den politiske bakgrunnen for dagens fokus på muslimer og Islam. En annen tråd (som hittil dessverre mest har blitt sausa sammen med denne propagandaen) er diskusjonen om menneskesyn, moral og etikk i Islam og muslimske samfunn. Deter jo en interessant og legitim diskusjon. Ikke fordi islam og muslimer er eller noengang har vært noen trussel mot vestlige samfunn. Men fordi det bor flere millioner relativt nyinnvandrere muslimer i Vesten, og det har gitt en rekke mindre kulturkollisjoner i forhold til hva religion kan diktere og hva det sivile samfunnet rundt godtar.

Norge i dag er heldigvis stort sett sekularisert, og religion ses på som en privatsak som alle kan drive med som de vil, så lenge de nogenlunde følger storsamfunnets regler for borgernes rettigheter og plikter. De fleste innvandrede muslimer i Norge kommer fra land som er langt mindre utviklet industrielt og kommersielt, og hvor religionen derfor fremdeles har en mono-kulturell plass. Vi behøver ikke gå lenger enn kanskje hundre år tilbake i Norge heller, så hadde kristendommen tilsvarende monopol på åndelighet og moral som islam har i disse landene. Og dessverre finnes det fremdeles tusenvis av kristne fundamentalister i Norge, som jobber for at kirken skal gjenvinne denne tapte posisjonen.

Hvor dominerende makt religionen har skyldes altså samfunnet den utspiller seg i, og har mindre å gjøre med om religionen heter islam eller kristendom. Vi skal tvertimot se at disse som nå framstilles som motsetninger egentlig er veldig like. Like ille.

Den Strenge Far i ørkenen

Etter tusen år med kristendom (og deretter den slitsomme kampen for å frigjøre offentligheten fra den) har vi blitt vant til å tenke på religioner generelt i lys av den. At det innebærer én Gud som vet og styrer alt, og ubarmhjertelig krever blind lydighet og underkastelse, ellers venter forferdelige straffer.

En Gud som krever blind lydighet og underkastelse, ellers venter forferdelige straffer

 Men i virkeligheten er dette synet på religion et merkelig unntak, både historisk og geografisk. De fleste åndelige retninger tenker ikke slik, verken hinduisme, buddhisme, sjamanisme eller de mange naturreligionene. Det er bare i midt-østens karrige ørkenlandskap at slike ideer har oppstått. Mange av diskusjonene i media om jødedom, kristendom og islam fokuserer på små teologiske forskjeller dem imellom, men sett i et større perspektiv er det “same shit, different wrapping”, og slik grupperes de også i religions vitenskapen.

Disse monoteistiske religionene deler både geografisk og historisk opphav, mange av mytene og karakterene i dem (Abraham, Moses, Jesus…), og ikke minst ideologi. Vi oppegående mennesker som ikke selv er rammet av disse religionene nekter å la oss begrense til å diskutere faktisk eksistens av Gud eller ikke (og evt. hvaslags gud), men betrakter og behandler dem som enhver annen politisk/filosofisk retning, som må tåle analyser og kritikk i det pluralistiske samfunnet vi har kjempet fram. Men her må vi holde tunga rett i munnen, og prøve å være seriøse. Det er ikke noe mål å såre folk, det fører ikke til noen positive forandringer, og vi må innse at de religiøse som oftest har investert mye av sine følelser og identitet i religionen sin. “Yttringsfrihet er ikke sjikaneplikt”, som Kåre Willoch formulerte så presist i forbindelse med Muhammed-karikaturene. Vi klarer bedre enn som så:

Afghansk bildeteppe

Ferdigmat

Hva er det så ved disse ideologiene som gjør dem uspiselige for en moderne anarkist? Først og fremst kanskje det avstumpede og banale synet på åndelighet og religiøsitet som de innebærer. Det følger av deres forklaringer og regler nedfelt i bøker, og aksept av disse som eksepsjonelle og evige sannheter. Disse ble åpenbart for menneskene i en fjern fortid som en ferdig pakke fra Gud, en bruksanvisning for livet og døden, og oppgaven for dagens mennesker blir bare å prøve å forstå og følge dem best mulig.

Det er altså ikke noe fokus på at vi selv aktivt må jobbe oss gjennom en personlig vekst, hvor vi løser opp og kvitter oss med traumer, hang-ups og fordommer ved økt selvinnsikt, og dermed kan oppnå en hellig innstilling til livet, døden og verden. Tvertimot krever disse religionene at medlemmene passivt underkaster seg, gir opp sin kritiske sans og Tror heller enn å selv se, føle og forstå. Det innebærer jo å gi opp, og rømme fra de vanskelige eksistensielle problemstillingene man må gjennom for å bli voksen. Det blir for feigt og uansvarlig. Jada, det kan være krevende å bli voksen, men det er nok ikke noen løsning å late som man fortsatt er et ansvarsløst barn, og bytte ut en trygg og beskyttende mor med Gud.

Det syndige Livet

Det var den åndelige kritikken av det jødisk-kristne-muslimske kompleks. Det står ikke bedre til med den etikken og verdenssynet som følger av denne ideologien. Kampen for bøkenes evige sannheter gir disse religions samfunnene et engstelig, nevrotisk preg. Følger vi Guds vilje, eller er det Satan som frister og lurer oss til synd? Får vi belønning, eller venter straff i form av sykdom, ruin eller Helvete? Denne anspente tilstanden skaper en generell redsel for variasjon; m.a.o. intoleranse.

Monoteistenes originale bidrag til verdenskulturen er ideen om sex som syndig og skittent

Personlig frihet blir dermed en trussel: det kunne jo hende at et enkeltmenneske ved seriøs kontemplasjon kom fram til helt andre konklusjoner enn dem angitt i de hellige bøkene.

Dette kontrollbehovet gjør at naturen (og spesielt vår seksualitet) blir farlige kaos-krefter som må temmes. Monoteistenes originale bidrag til verdenskulturen er ideen om sex som syndig og skittent. Det har gitt en streng kontroll og en masse tabuer rundt kroppslige funksjoner generelt, og et fokus på intellektualisme og abstraksjoneer: ideen om Tanken og Sjelen som noe adskilt fra – og bedre enn – materien. Det har også gitt et syn på den materielle verden som noe man skal overvinne og dominere over, istedenfor en økologisk sunnere respekt med fokus på samarbeid og bærekraft.

Troen på absolutte motsetninger – den rent gode Gud mot den rent onde Satan – forplanter seg til alle deler av livet, med mentale vanntette skott mellom kropp/sinn, lys/mørke, mann/kvinne godt/ondt.

Men det å flykte fra sine vanskelige følelser får katastrofale følger, for de blir jo ikke borte av den grunn. De blir bare liggende på ubevisste nivåer i våre sinn, verkende sår som bobler opp til overflaten og forgifter våre liv. Det er ikke tilfeldig at folk fra religiøse miljøer er overrepresentert blandt våre psykiatriske pasienter. Kulturer utenfor det jødisk-kristne-muslimske kompleks har lykkes bedre med å integrere både det gode og vonde, f.eks. kinesisk yin/yang-tenkning eller hinduismens omfavnelse av også verdens destruktive krefter, som billedliggjøres som egne guddommer og bearbeides i et rituelt fellesskap.

Motsatt av hva de selv påstår så oppfordrer midtøstens religionene dessuten til dårlig moral. Man er ikke snill og hjelpsom fordi man vil og innser at det er best for alle, men fordi man håper på personlig vinning: slippe unna Guds straff, og få Guds belønning i paradis.

Hvis vi skal tro på bøkene som disse religionene bekjenner seg til så blir konklusjonen at Gud er grusom, selvhøytidelig og hissig. Det er selvfølgelig en mulighet. Men skal man ta ideen om Gud alvorlig, så må det da være blasfemisk å påstå at noen kan kjenne Guds egentlige vilje og kan skrive den ned i bøker…?

Tunga rett i munnen

Folk kan tro hva de vil, lese hva de vil og bedrive ritualer som de vil i det private, det er et viktig prinsipp i et liberalt samfunn. Men når de trekker sine religiøse forestillinger ut i offentligheten må de tåle å bli kritisert som enhver annen idé. Da er det viktig å huske på at vi kan fordømme og forkaste disse livsfiendtlige ideologiene uten å avsky de konkrete menneskene som bekjenner seg til dem. For vi må ikke rote oss bort i ord og begreper og glemme virkeligheten: hvert menneske skaper sine egen tolkning av religion, og det finnes ikke en kristen eller muslim som godtar og lever etter alle deler av sine hellige bøker. Det er jo også bare visse utdrag av disse tekstene som er i daglig bruk, som siteres i religiøse seremonier eller brukes som rettesnor for hverdagens etikk.

“Neither God nor Master”

Kristendommens grep om folkesjela har avtatt drastisk i etterkrigstida. Det skyldes nok hovedsakelig velstands økningen som ga alle mat, klær, trygghet og utdannelse, og dermed mindre behov for å trøste seg med tanken om et bedre “liv” etter døden eller en allmektig Gud som på tross av all elendighet egentlig er god og passer på oss alle. Men det skyldes også tiår med aktiv problematisering og kritikk av religiøs ideologi i den offentlige debatten. Naivt trodde vi kanskje at vi hadde vunnet den kampen en gang for alle, men nå ser det ut til at vi er på’n igjen: tusener av innvandrede muslimer og katolikker fra land der religionen fremdeles har en dominerende plass har gjort det nødvendig å ta nye runder mot denne typen ideologier. Vi har sluppet løs fra protestantismens fengsel og nyter livet ute i det fri, og lar oss ikke dra inn i cella igjen av katolisisme eller islam uten motstand!

Are Hansen

Metadonabstinenser

Highway to Hell

21/08- 2012

Av Gateavisa

En sann historie om meg, Sarah Elisabeth Almqvist, som forklarer hvilket helvete det er å slutte med eller gå av metadon alene, hjemme, uten hjelp av institusjon. Og hvilke uutholdelige abstinenser man får når man går av metadon. Jeg vil også fortelle om LAR (Legemiddel-Assistert Rehabilitering), de som blant annet deler ut metadon og subutex her i Norge, og deres måte å behandle og hjelpe mennesker på generelt, og om hvordan jeg ble behandlet spesielt.

For å gjøre en veldig lang og omfattende historie kort, så begynte jeg med heroin da jeg var 15 år. Jeg var altså heroinbruker i mange år, og har vært veldig langt nede på det, jeg nådde bunnen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lagt meg inn på avrusning eller lagt meg syk hjemme (God, gammeldags Cold Turkey). Jeg vet virkelig hva det vil si å ha kraftige heroinabstinenser. Det er helt grusomt! Men, metadonabstinenser er MYE verre. Det er det mest grusomme jeg har vært med på. Jeg klarer ikke engang å sammenligne det med heroinabstinenser. Jeg vil heller ha nyrestein på nytt eller flere barn (på rekke og rad, uten pause) enn å gå gjennem dette én gang til, og det sier litt.

Foto: Harald Medbøe

LAR (Legemiddel-Assistert Rehabilitering)

Hvordan jeg begynte i LAR

Jeg begynte i LAR da jeg var 22 år. Jeg syntes jeg var kjempeheldig. Den gang lå lavalderen på 25 år for å få lov til å begynne med metadon. Men, jeg hadde en bunke med papirer som omhandlet mitt tidligere  heroinmisbruk, mitt daværende heroinmisbruk, antall innleggelser på avrusning, behandlingsopphold etc.

Da jeg kom inn i LAR, fikk jeg en saksbehandler som seg hør og bør, og alt virket OK. Jeg måtte hente metadon på Ullevål daglig det første året, om ikke de to første årene.

Mellom kl 09.00-11.15Й

Avla urinprøve to ganger i uken i fem og et halvt år (det siste året i LAR orket jeg ikke å levere noe mer for dem). Urinprøvene mine var så godt som helt rene, bortsett fra cannabis, det eneste stoffet LAR ikke bryr seg om. Jeg måtte hente metadon på apotek (etter de første to årene, da jeg måtte hente det på Ullevål) daglig i løpet av mine 6,5 år i LAR. Da måtte jeg også møte opp mellom 09.00-12.00 (11.00 på lørdager).  Jeg fikk etterhvert lov til å få med meg metadon hjem til søndagen.    

Jeg har vært så uheldig at jeg ufrivillig har hatt flere såkalte ”saksbehandlere” i løpet av tiden i LAR (6,5 år), slik at de rett og slett ”glemte” meg på en måte. Dette vil si i stedet for at jeg fikk fastlege og metadon med meg hjem for flere dager i slengen. Én uke kan faktisk være normalt, selv hos personer med kraftig sidemisbruk og personer som selger medisinene sine. Det er overhodet ikke lovlig, men det skjer i meget stor skala. Jeg måtte derimot hente medisinen daglig hele tiden. Bortsett fra på den ”berømte” søndagen. Det er heller ikke vanlig å måtte levere urinprøver to ganger i uka i nærmere 6,5 år. Det pleier å reduseres til én gang i uka eller lignende.

Den første grunnen til at jeg ikke fikk hente hos fastlege, var at jeg hadde en ”maktsyk” lege i LAR, som ga klar beskjed om at HUN ville ha full kontroll over meg (Hun jobber heldigvis, for andres del, ikke på LAR nå lenger). Jeg ble behandlet som om jeg jeg brukte alt mellom himmel og jord daglig, selv om urinprøvene tilsa noe annet. Måtte til og med troppe opp og hente på helligdager. Jeg la merke til at det bare gjaldt meg og et par andre (cirka to stykk), overrusa og slitne mennesker. Jeg følte meg så godt som verdiløs. Dessuten har jeg ikke fått tatt meg én eneste ferietur (jeg som elsker å reise) siden jeg begynte i LAR. I motsetning til mange andre LAR-pasienter. Familie, blant annet min mor, gode venner etc., har tilbudt seg å ta vare på medisinen min for meg, så jeg kunne få tatt meg en ferietur, men NEI. Jeg fikk ikke engang lov til å dra til Finnmark for å besøke faren til kjæresten min, for det var for langt unna. Personlig kaller jeg det å bære usynlige håndjern og fotlenker. Da jeg skrev at de “glemte” meg, er dette faktisk ord som ble brukt av en LAR-ansatt som jeg hadde god kontakt med i cirka fire år. ”Du er en glemt pasient,” var hennes ord.

Jeg har diagnosen PTSD (Post-Traumatisk Stress-Syndrom). For å gjøre en ekstremt lang historie kort, har jeg opplevd så mye tvang og ekstrem vold (fysisk og psykisk) i livet mitt, at den “behandlingen” LAR ga meg ikke akkurat gjorde saken bedre. Jeg mistet selvtilliten, fikk masse ekstra nerver og angst pluss at jeg ble veldig deprimert til tider. Deprimert var jeg hele tiden, men noen ganger tok fortvilelsen overhånd. Følelsen av å være fanget var ekstrem!

Sykdom er forøvrig også noe jeg må få med. Når man er i LAR og må hente medisiner daglig, har de overhodet INGEN ordning når det gjelder sykdom. Du må, uansett hvor syk eller evt. skadet du er, troppe opp og hente medisinene dine.

Jeg har opplevd sykdom under LAR flere ganger, og til og med ikke min egen mor, med legitimasjon etc., har fått lov til å hente en flaske for meg. Det har skjedd noen få unntak, men de kan jeg telle på langt mindre enn én hånd. Pluss at det krevdes timer med mas over telefon fra min stakkars mor sin side da jeg var for syk til å snakke over telefon. Dette er totelt uakseptabelt. Jeg har også sett andre MEGET syke mennesker med fysiske sykdommer, som nesten ikke har kunnet gå, eller ikke har kunnet gå på beina i det hele tatt, som har måttet komme seg opp på LAR. Mange har da kommet i TAXI! Hvem har råd til taxi hver dag? Normalt med en liten uføretrygd?? I mine øyne er dette TOTALT  uprofesjonelt og umenneskelig!!

JEG SLUTTET I LAR (METADONABSTINENSHELVETET…)

Om det å gå av metadon uten profesjonell hjelp, uten medisinering, og hvor vanskelig (nesten umulig) det er.

 Heldigvis, for min del, forandret følelsen av maktetløshet og fortvilelse seg til et enormt sinne. Metadon ble, spesielt de siste seks månedene, til noe eller noen jeg ønsket død. Inne i meg hadde jeg opparbeidet et ekstemt hat til det stoffet og til systemet generelt. For cirka seks måneder siden, i oktober, bestemte jeg meg for at dette stoffet skulle ut av min kropp, og at jeg skulle ut av LAR. UTEN deres hjelp. Jeg ga dem beskjed om det og ba om en rask nedtrapping mens jeg var ute. Jeg ville IKKE være inneliggende på avrusningsavdelingen på Aker, som LAR alltid bruker og jobber tett med. De gjorde alt som sto i deres makt for å forsøke å overbevise meg om at jeg ikke måtte gå av det grusomme stoffet. (Metadon sitter forøvrig veldig lenge i kroppen. Man får det én gang i døgnet, og det “henger i kroppen” i 24 timer, minst, før du begynner å føle deg dårlig. Og, det sitter meget godt “fast” i kroppen når du har inntatt det daglig i over seks år). Jeg brukte cirka én måned på å trappe meg ned fra 120 mg om dagen til 10 mg daglig. I begynnelsen av november 2011 ga jeg dem ”finger’n”, og stoppet på ti mg metadon. 

Dette skriver jeg til skrekk og advarsel. Dette er sannheten. Jeg “la meg syk” hjemme. Jeg visste at dette ville bli et grusomt helvete, men hvor grusomt, hadde jeg ikke i min villeste fantasi klart å forestille meg. Jeg har, som tidligere fortalt, lagt meg syk på heroin flere ganger før. Et stoff som går smertefullt, men temmelig fort ut av kroppen. Men, dette gikk IKKE fort ut av kroppen. Jeg lå oppe hos min mor i to måneder og svettet, kastet opp, klarte omtrent ikke å innta mat i løpet av denne tiden. Jeg fikk ekstreme magesmerter – innsovningsvanskene er et kapittel for seg selv. Jeg sov ikke i det hele tatt i løpet av denne tiden, jeg bare svimte av en time eller to i døgnet noen dager i uka. Av utmattelse. I begynnelsen sov jeg ikke i det hele tatt. At jeg ikke gikk inn i en psykose grunnet søvnmangel, er et stort mysterium for meg. Min kropp var ikke i ro i ett sekund i løpet av nesten to måneder. Det roet seg heldigvis de siste ukene. Da klarte jeg å ta til meg litt mer næring (Jeg gikk ned 10 kg i løpet av denne tiden), pluss at jeg klarte å få litt normal søvn. Jeg får vanligvis sterke migreneanfall av og til, men i denne perioden fikk jeg meget sterke anfall nesten hver dag. Som sagt, det bedret seg heldigvis de siste to ukene jeg lå syk. Jeg var kontinuerlig sengeliggende. De gangene jeg måtte reise meg opp for å for eksempel gå på toalettet, kunne jeg nesten ikke stå på beina. De skalv som aspeløv, og det hendte rett som det var at jeg falt. Jeg hadde også ekstremt sterke smerter i hele skjelettet. Som tannverk over hele kroppen! Da jeg fikk tannverk i den ene tanna, var jeg bare glad til. Da flyttet oppmerksomheten seg bittelitt. Jeg lot det verke i tanna helt til nervene i tanna døde og smertene forsvant.

“Kriblingene” jeg hadde i kroppen, var helt ekstreme. En ekstremform av “restless legs”, som gjør at du må være i konstant bevegelse hele tiden. Man får også grusomme kriblinger under heroinabstinenser. Men, skal man i det hele tatt prøve å sammenligne dette, så er heroinkriblingene og heroinabstinensene som å være på et SPA i forhold.

Jeg røyker forøvrig cannabis. Men det var helt umulig å innta under denne perioden. Bare smaken fikk meg til å kaste opp – pluss at det fikk kriblingene til å eskalere. Muskelsmertene var også helt grusomme. Jeg klarte ikke å stå oppreist hvis jeg prøvde. Musklene var en eneste stor knute. Som tidligere nevnt, eide jeg ikke krefter heller. Noe som kan gjøre det mer forståelig at jeg så godt som ikke var i stand til å gå i det hele tatt. I løpet av denne tiden var det én smertehendelse (den varte i ett døgn) som var så uforklarlig ekstrem at jeg med hånda på hjertet virkelig trodde at jeg skulle dø. Min mor så alvoret – og ville ringe ambulanse. Hun var redd for mitt liv. Hun var redd for at jeg skulle dø. Og hun har sett mye sykdom og død i sitt liv. Så dette var alvorlig. Men, tross alt, tross alle prøvelsene, gikk dette bra. Mens jeg var syk, gikk jeg forøvrig hele tiden i en uvisshet. Jeg hadde ingen aning om når dette skulle gi seg/ta slutt.

 Og dette er et stoff man får lovlig av den norske stat. Jeg tror ikke de er klar over hva de egentlig gir mennesker. Dette er den verste formen for gift jeg har vært borti i løpet av 16 år med tungt rusmisbruk – 14 av årene opiatmisbruk. Jeg vet hva jeg snakker om, og hadde det vært opp til meg, hadde dette stoffet vært strengt forbudt. Jeg er heller for andre metoder/medisiner for de som må ha det for å leve et fullverdig liv. Men alt handler om kroner og øre, og metadon er veldig billig å fremstille. Heller lovlig, ren heroin under oppsyn enn dette grusomme stoffet, som dukket opp for første gang i Hitlers labratorium under 2. verdenskrig da de tyske soldatene gikk tomme for morfin. Det ble da fremstilt et morfinpreparat som var billig å fremstille og som varte lenge. Altså metadon.

Dessuten er frihet også en stor del av et verdig liv, og den hadde jeg ikke som Lar-pasient!!