Bizarro nr. 5

Slik er middelmådigheten, den kjenner ikke noe større enn seg selv, skriver Lena Lindgren

Den enes død, den andres brød

Ekely: Sveitservillaen var Edvard Munchs hjem, hvor han  bodde fra 1916 til sin død i 1944. Rivningen av Munchs hus kaster mørke skygger inn i dagens museumskrangel.

En mann kjempet for å få Munchs hus revet. Som belønning fikk han 300 kvadratmeter på Ekely.

Av Lena Lindgren, Morgenbladet 02.11.12

«Nå river de Edvard Munchs hus på Ekely. Bord for bord rives opp med kubein og øks, planke for planke løsnes biter av denne sveitservillaen …».

Det er VG, 4. juni 1960, som rapporterer. Ja – for vi rev rett og slett huset til Edvard Munch, for ikke så mange tiår siden. Hvorfor er det så få som vet om dette? Er det glemsel eller aktiv fortrengning?

Rivningen av Munchs hus kaster mørke skygger inn i dagens museumskrangel. Et sted underveis erkjenner man nemlig at Ekely ville hatt – kulturelt, men også økonomisk – større verdi enn Operaen, Lambda og Astrup Fearnley Museet til sammen. Rett og slett fordi han bodde der.

Dette er historien om middelmådighetens seier, og seierherren er en mann ved navn Finn Nielsen. En kunstner du trolig aldri har hørt om, men en joker i spillet om Ekely.

 Men først: Ekely. En sveitservilla fra 1897 med åtte rom, fjøs, drivhus (etter hvert erstattet med atelier), en stor hage og 30 mål dyrket mark. Munch bodde der i nesten tretti år. I dag kan vi se huset for oss gjennom hans malerier, for Munch selv forsto virkningen av fysiske rom. Han malte selvportretter inn i husets konkrete bestanddeler: «Foran hjørnevinduet», «Ved hageveggen», «Mellom klokken og sengen». Motivene gjør det lett å danne seg et bilde av ensomheten hans, alltid arbeidende, alltid med lyset på, fordi han var mørkredd.

Vi vet også, gjennom ulike Munch-biografier, mye om husets inventar: Møbler fra barndomshjemmet, blant annet to stoler med gyldenlær som foreldrene nesten hadde slitt ut. Den svarte kurvstolen som finnes i portrettet «Syk pike» i stuen. Et gulvur (kjent fra flere malerier), et sjakkspill, og masse bøker: Hans Jægers og Prszybyszewskis romaner, Dagny Juels skrifter, Strindberg, Thiis bok om da Vinci. Masse brev og avisutklipp.

Det er her han i 1940 snubler og faller i hagen, det tar lang tid før han klarer å reise seg. Det er her han ser rutene bli knust da et tysk krigsskip eksploderer nede ved havnen. Små ting. Han dør på Ekely, i sengen sin, 23. januar 1944.

 Er dette viktig? I essayet «Great Men’s houses» besøker Virginia Woolf forfatterparet Thomas og Jane Carlyles hus og beskriver det «mer som en kamparena, enn et hjem». Så legger hun til at det å tilbringe en time der fortalte henne mer enn å lese all verdens biografier. Slik er det med fysiske steder: Hukommelsen, også den kollektive, er knyttet til dem. Når vi utsletter et sted i den ytre verden, mister vi en hovedvei til vår egen historie. Nå som hjerneforskning er i vinden er minnets stedsavhengighet blitt «bevist», men mennesker har alltid fulgt prinsippet: Tusenvis av ungdommer busses for eksempel til gamle konsentrasjonsleirer, ut fra en logikk om at de som opplever det fysiske skallet av dem «umulig kan glemme».

 Å ta vare på kulturminner er egentlig å forstå verdikjedens bunnlinje. Det meste kan byttes ut, men ikke fortiden, som er uerstattelig. Fortid kan ses som en immateriell og derfor edlere form for luksus, den er unik og tilhører eieren eksklusivt. En by som stresser med å slå opp dyre signalbygg, viser derfor mest av alt sitt mindreverdighetskompleks.

Det hyppigste argumentet for å rive Munchs sveitservilla var at den med datidens antiromantiske øyne var «stygg». Til og med Rolf Stenersen hevdet det. Men det er en (typisk norsk) misforståelse av verdikjeden å tro at en kunstnerbolig må være flott. Ludwig Wittgenstein hadde en selvbygd hytte i Skjolden i Sognefjorden der han skrev Filosofiske undersøkelser og et overdådig hus i Wien, Wittgenstein-palasset. Jeg vet hvilket av de to husene jeg helst ville sett. Men den lille plankehytta er selvsagt revet.

Freuds hus i Wien, Salvador Dalis hus i Portlligat, Kafkas hus i Praha, Frida Kahlos Casa Azul, Selma Lagerlöfs Mårbacka. Relativt vanlige hus (med solid unntak for Dali) som i dag fungerer som en slags museer. Egentlig er nyrik historieløshet heller ikke spesielt påtrengende for Norges del, vi har Sigrid Undsets Bjerkebæk, Bjørnstjerne Bjørnsons Aulestad og Troldhaugen til Edvard Grieg.

 Det er et Oslo-fenomen vi snakker om. Hovedstaden har raseringen av Ekely på samvittigheten og Arbins gate, der Ibsens leilighet står, ble med nød og neppe reddet nylig. Kunne kanskje «Grotten» til Henrik Wergeland blitt et bra treningsstudio?

Munch testamenterte nesten alt han hadde til Oslo kommune. Den gang, som nå, strever vi med å forstå omfanget av hans verdensberømmelse. Det ble faktisk foreslått museum på Ekely rett etter Munchs død. Men museum, kunstnerbolig eller en kombinasjon av disse to: ingen kastet seg over saken. Og i 1949, fem år etter hans død, ble det lagt frem en reguleringsplan for nye kunsterboliger der. Ideen tok opp i seg noe typisk norsk og for så vidt sympatisk; området skulle komme andre kunstnere til gode, det skal være demokratisk og egalitært.

Det fantes protester. I Aftenposten 24. mai 1949 kan man lese et opprop for å redde Ekely, signert 17 menn, blant dem Stortingets presidentskap og den tidligere direktøren for Norges Bank, Nicolai Rygg. De ber opinionen om å se inn i fremtiden, forestille seg hvor pinlig det vil bli når tusener av tilreisende kommer til Norge for å se Munchs hjem, men må få svaret: «Det er revet». I dag ser man hva de sier: De ber Oslo om å forestille seg hvordan det kan føles, i 2012 for eksempel, å ha en fortid.

Dagen etter møter vi et nytt navn på trykk i samme avis, Finn Nielsen. Få har hørt om denne mannen som kunstner, det viktigste han laget var en mosaikk i Drammens krematorium. Nielsen var imidlertid også leder for kunstnernes byggekomité på Ekely. Syrlig debattstil var også et av hans spesialområder: han latterliggjorde det han kalte for «et gråtkvalt opprop» for «en gammel maurspist sveitserrønne». Finn Nielsen mente at bevaring ville skape en «grotesk Munch-kultus» på Ekely. De nye moderne kunstnerboligene derimot, ville bli et «levende minnesmerke», som Oslos myndigheter stolt kunne sende valfartende til, slik at de kunne oppleve ekte liv og mylder.

Finn Nielsen vant. I dag er det 44 kunstnerboliger på Ekely, og parkeringsplass for beboerne der huset lå. Men ingen valfarter hit for å oppleve kunstnerisk liv og mylder. En ung fattig kunstner kan se langt etter Ekely, inngangsbilletten for et rekkehus er rundt fem millioner kroner. Selv om boligene ikke kan gis videre i arv, har den sosialistiske nybyggerånden blitt privatisert og kapitalisert, og Ekely har lukket seg om seg selv.

Men vent nå litt: 8. februar 1952 møter vi igjen Finn Nielsen i arkivene. VG bringer et referat fra et møte der Oslo-politikerne gir finansielle garantier utover Husbankens regler. På møtet behandles et lass av saker, men bare én sak vekker diskusjon: Det er visstnok Finn Nielsens hus på Ekely det dreier seg om. Hans enebolig er på 300 kvadratmeter – er det riktig at kommunen skal særbehandle Nielsens hus med mer støtte enn de andre kunstnerboligene?

Referatet som følger er særs interessant: Finansrådmann Egil Storstein ser det ikke som rimelig å gi mer støtte til hans enebolig enn til de andre rekkehusene med mindre atelierer. Sivilingeniør H. Chr. J. Borchgrevink fra Høyre uttalte deretter at han hadde «all respekt for kunstnere, men det ville være å gå for langt når kommunen ville yte støtte til Finn Nielsens hus som var på 200 kvadratmeter pluss 100 kvadratmeter til et spesialatelier». Ingen, selv ikke kunstnerne, ville forstå hvorfor kommunen gir penger til et privathus på 300 kvadratmeter, ble det sagt.

Mot dette innvendte disponent Auden Baastad at «selv de husløse ville forstå at kunstnere ikke kunne stå i samme bås som alminnelige mennesker, de kunne ikke klare seg med 80 kvadratmeter og hadde behov for atelierer». Det siste ble faktisk sagt helt uten ironi. Og da det skulle voteres, gikk 43 medlemmer inn for å støtte Nielsens hus, 41 stemte mot. Ved annen gangs votering var det enstemmig. Begrunnelsen var, ifølge VG, at et nei kunne kullkaste hele Ekely-prosjektet og at Nielsen var en «drivende kraft» for utbyggingen.

Det er ikke korrupsjon, men det stinker lang vei. Mannen som ikke ønsket noen kultus rundt en stor maler, fikk til slutt det største huset på Ekely. Kampen hans mot «sveitserrønnen» ble belønnet. Nei, det er ikke korrupsjon, det er smålighetens seier over det store, det er Finn Nielsens seier over Edvard Munch.

 At kulturpolitikere ikke er spesielt interessert i kultur, vet vi. Tabbene til Oslos politikere kan unnskyldes som historieløshet, kulturløshet eller smakløshet. Men hvorfor ble Munch også sviktet av de som skulle skjønt det hele, av kunstnere selv?

Kanskje var modernismen, som var sterkt enerådende i etterkrigstiden, så tett koblet til norsk politikk, at det overordnede målet ble utjevning, også i kunsten. Munch var figurativ, og i tillegg fremmed, både i norsk politikk og kunstmiljø. Kanskje handler det om vanlig karrig gjerrighet. En demokratisk parole kan holde de største nede, og Munch var utsatt, fordi han var så soleklart størst. Man måtte bare vente til han var død, men da var man også lei av å vente.

Finn Nielsen var god på å drive eiendomsutvikling, og etter hvert tjente dette ham selv. Hei, det minner jo om dagens eiendomsutviklere i Bjørvika! Slik fortsetter historien, uten noen større erkjennelseskast. Vår store kunstner omgis fremdeles av egeninteresse, politisk spill og lunkne, estetiske planer. Munchs nye hus er i hendene på nåtidens Finn Nielsener.

Slik er middelmådigheten, den kjenner ikke noe større enn seg selv.

Lars-Erik Falch skriver om salget av Eldorado kino

Eldorados død

Av Lars-Erik Falch, Den Røde blogg, 06.11.12

Husker dere Eldorado kino? Eldorado kino i Torggata?

Eldorado kino er nå en saga blott. Dessverre, sier jeg. I dag tilhører eiendommen ”Read Entertainment AS”. Dette selskapet skal snart åpne Nordens største bokhandel. En stor bokhandel høres vel bra ut? Det er vel noe enhver storby bør ha? Jo, det er ikke umulig at en slik bokhandel vil berike hovedstadens kulturliv. Men hvorfor akkurat Eldorado kino? Geir Bergkastet (administrerende direktør i Oslo Kino) uttalte seg temmelig tåkete om salget av kinoen: ”Det er en gammel, ærverdig kino, men fokuset vårt må være å tilpasse oss byutviklingen, og gi et best mulig kinotilbud totalt sett” (Osloby, Aftenposten 07.12.11). Tilpasse oss byutviklingen? Hva betyr det? Gudene og Bergkastet vet. Det er grunn til å anta at Bergkastet aldri har hatt et kjært forhold til Eldorado.

Den ærverdige Eldorado kino hadde til sammen fem ulike saler. Kinoen viste en rekke filmer hver kveld. Eldorado hadde dessuten et stort tilbud av barnefilm i helgene. Det er snakk om et kulturhistorisk bygg (tegnet av arkitekten Harald Olsen i 1890). Eldorado var den første kinoen i Norge med lydanlegg, og den første lydfilmen var ”The Singing Fool” (filmen er fra 1928, men den ble vist på Eldorado i 1929) med Al Jolson i hovedrollen.

Et flertall i Oslo bystyre gikk inn for at kommunens aksjer i Oslo Kino kunne selges til private eiere. På Oslo kinos egne nettsider kan man lese at bedriften har en årlig omsetning på ca. 285 millioner kroner. Et argument for å selge Eldorado, var bl.a. at kinoen hadde gått med underskudd et par år. Det kan være flere grunner til at kinoen gikk med underskudd. En grunn kan f.eks. være at kinoen hadde et dårlig filmtilbud. Jeg tør i alle fall hevde at Eldorado kino viste mange dårlige og middelmådige filmer etter hvert. De siste årene var det stort sett bare action- og popcornfilmer som ble vist der. Kinoen var ikke akkurat Arthausfilmenes høyborg. Etableringen av Ringen kino ovenfor Birkelunden, er nok også en viktig grunn til at Eldorado mistet en god del besøkende.

Uansett: Var det umulig å berge Eldorado kino? Selvfølgelig ikke. Dette er bare nok et eksempel på at Oslos politikere trykker markedsliberalismen til sitt bryst. Det er forstemmende. Hva kan vi vanlige dødelige gjøre? Vi ”vanlige” folk må stille våre politikere til moralsk ansvar for sine handlinger. Ja, neste gang, sa brura. Nå er det dessverre for sent. Akk og akk.  Salget av Eldorado har gjort byen Oslo litt fattigere.

– Det er nok en uenighet mellom tradisjonell høyreside og tradisjonell venstreside, og det gir seg kanskje utslag i denne saken, sa Berger Røsland til TV2 (13.06.12).

Berger Røsland har sikkert et velmenende sinnelag (veien til helvete er brolagt med gode forsetter), men det hjelper ikke oss som savner Eldorado kino. Vi vil aldri tilgi drapet på kinoen.

Folklorist og cineast

Lars-Erik Falch

Folkets vår?

ALT MÅ VEKK: - Et annet Europa kan ikke bygges uten at man bygger ned dagens Europa, mener økonomen Samir Amin, 
som i går deltok på åpningen av Globaliseringskonferansen i Oslo.

- Må rive ned for å bygge opp

Av Yohan Shanmugaratnam, Klassekampen 02.11.12

SJANSE: - Vi befinner oss i et tidsgap mellom kapitalismens høst og folkets vår, sier økonomen Samir Amin. Spørsmålet er bare om venstresida greier å gripe sjansen, mener han.

- Sosialist, antikapitalist - og røyker. Jeg er alt som er dårlig, sier Samir Amin (81) og ler.

Den egyptiske økonomen prøver å søke ly for den norske novembervinden så han kan få tent sigarilloen han har i munnen. Utviklingsteoretikeren, marxisten og forfatteren av en rekke bøker om verdensøkonomien og dens skjeve gang er nå i Norge for å blant annet delta på Globaliseringskonferansen i Oslo, og et seminar på Voksenåsen i Oslo lørdag sammen med økonomen Erik Reinert.

Amin har nettopp kommet med en ny bok, som foreløpig bare finnes på fransk: «L’implosion du capitalisme mondialisé» - «Verdenskapitalismens implosjon».

Europeisk kapittel

Krisa i EU er viet et kapittel i boka, forteller Amin, som ser på eurokrisa nettopp som bare et kapittel i den store historien om det han kaller verdenskapitalismens kollaps.

- Å kreve at Tyskland og Montenegro skal følge de samme reglene kan ikke fungere. Et slikt system må kollapse, mener Amin.

- Det europeiske systemet kollapser på grunn av dets indre motsetninger, uavhengig av klassemotsetningene. I perioder med relativ maktbalanse mellom arbeid og kapital, der kapitalen motbalanseres av arbeiderklassen, har politikerne måttet være smarte. De har manøvrert på begge sider, påpeker han.

- Men når det oppstår en maktubalanse som er totalt i kapitalens favør, når arbeiderklassen er svekket og har mistet sin politiske styrke, blir systemet absurd. På toppen av det hele har vi dumme mennesker ved makten som tror de kan gjøre hva de vil, inkludert å gjøre folk fattigere uten at det vil føre til reaksjoner. Et slikt system er ikke levedyktig, ikke minst fordi ofrene vil yte motstand.

- Men samtidig ser man tegn på at EU forsøker å styrke seg gjennom økt sentralisering?

- Ja, de forsøker å samle makt for å gjennomføre det samme prosjektet med sterkere midler. Økonomisk integrering virker ikke hvis man ikke går videre med politisk integrering, sier Amin.

Drømmeri

Tanken om at sosiale krav skal kanaliseres gjennom en sentralisert europeisk myndighet, anser Amin som «nonsens».

- Styringen av EU er nedfelt i Maastricht- og Lisboa-traktatene, og nå i det jeg kaller kuttraktaten. Den politiske integreringen skjer for å styrke EUs makt til å gjennomføre dagens politikk. Men motsetningene forsvinner ikke: man sikrer finanskapitalens dominans og stopper vekst. Og kapitalisme uten vekst er nødvendigvis knyttet til økt fattigdom, arbeidsledighet og sosial usikkerhet.

- Er et annet Europa mulig?

- Det er teoretisk mulig, og man kan drømme om et annet Europa. Jeg er ikke kulturelt antieuropeisk, som noen mennesker i sør kan være. Jeg kan lett forstå at europeiske folk, spesielt arbeidere og de unge, vil ha et annet Europa. Men det er ikke det man diskuterer i dag. Slik maktbalansen mellom de sosiale kreftene er i dag, er ikke et annet Europa mulig, sier Amin.

- Et annet Europa kan ikke bygges med mindre man bygger ned dagens Europa, og skaper grunnlaget for å bygge opp et nytt system seinere. Når en bygning er i ferd med å rase på grunn av et jordskjelv, hjelper det ikke å klatte på litt maling på veggene her og der. Man må rive ned hele huset for å bygge det opp igjen.

- Er ikke det lettere sagt enn gjort?

- Men systemet dekonstrueres jo av seg selv! Utfordringen er om vi skal vente på at det ramler av seg selv og så se hva som skjer, eller om vi skal handle nå mens sammenbruddet foregår. Systemets selvødeleggelse fører bare til én ting: kaos, sier han.

Amin påpeker at når et system ramler sammen, betyr ikke det at et bedre alternativ dukker opp spontant.

- Vi befinner oss nå i et tidsgap mellom kapitalismens høst og folkets vår. Dette er et farlig tidsgap, der både det beste og det verste dukker opp - man ser radikalisering på den ene siden, men også avsporing mot høyreekstremisme på den andre. I flere arabiske land radikaliseres demokratikampen, mens politisk reaksjonær islam også er på frammarsj.

Amin mener de sosiale kreftene som har «en interesse i å snu kapitalismens høst til folkets vår» utgjør «objektivt sett» det store flertallet:

- Det er folk som er avhengig av lønna si, og flertallet av dem lever på beskjedne lønninger. Med økende differensiering ser vi at krisas byrder overføres til de unge, kvinnene, innvandrerne, understreker han.

Amin beskriver en klassestruktur som er en helt annen enn den man så i den industrialiserte verden etter 2. verdenskrig.

- Den teknologiske revolusjonen har delt opp produksjonsprosessen i mindre enheter, og det er ikke mange steder man har store masser som er samlet under samme tak. Det betyr at det tradisjonelle mønsteret med det store Partiet, enten det var sosialdemokrater eller kommunister, med nære bånd til fagbevegelsen, ikke lenger gjelder, sier han.

- Dagens formel må være en stor allianse mellom partier, fagforeninger og andre organisasjoner - enten de driver med kvinnekamp eller kjemper for innvandrere - som samles i det jeg kaller «folkets parlament»: et sted der de kjempende møtes for å diskutere felles strategiske mål.

På offensiven

- Kan nasjonalismen være en kilde til progressiv motstand i Europa?

- Ja, det finnes også en bra dimensjon i nasjonalismen. Jeg er internasjonalist og mener at vi hele tida må ha et nytt globalt system som mål. Det vil ta tiår på tiår, og kan ikke bygges på noe annet grunnlag enn respekt for folks nasjonale suverenitet. Det er på det nivået man har et sterkt fellesskap og det er der de store politiske kampene skjer. Regjeringer er nasjonale, om vi liker det eller ei.

- Er det bortkastet tid å kjempe for et mer sosialt Europa, innen dagens rammer?

- Nei, men det er bare starten. Det er ikke nok. De sosiale kampene er spredd og vi ser at man blir tvunget til å innta en defensiv posisjon for å beholde det man har, som er under angrep fra systemet. De færreste av kampene ender med seier, sier Amin, som mener venstresida må gå fra en defensiv til en offensiv posisjon:

- Da må man ha et positivt alternativ, og man kan ikke ha et positivt alternativ uten å integrere alle delene av den sosiale kampen i prosjektet. Man kan ikke ha et positivt alternativ som alene springer ut av kvinnekampen, oljearbeidernes kamp eller lærerne og sykepleiernes kamp. Alle disse legitime kravene må integreres.

Bizarro nr. 4

Vår mann slår til igjen.

Vil gi Sverige Nobel-ansvaret

Rødt-leder Bjørnar Moxnes vil kaste dagens nobelkomité og la Sverige overta ansvaret for fredsprisen.

Foto: Hallgeir Aunan/NRK

Av Ellen Vikseth, NRK Nyheter 12.10.12

– Å flytte nobelkomiteen til Sverige hadde vært det lureste for alle parter. Jagland og nobelkomiteen har bevist at de ikke er i stand til å forvalte Nobels testamente, sier Moxnes til NRK.

Han mener Jagland og resten av komiteen bruker nobelprisen som et innenrikspolitisk instrument. Han peker på at komiteen også ga Barack Obama fredsprisen like før USAs opptrapping i Afghanistan i 2009.

– Hvorfor tror du svenskene vil håndtere dette bedre?

– Svenskene klarer å dele ut de andre prisene på en god måte. Det vil i alle fall ikke skade å la dem prøve, for dagens komité har utspilt sin rolle, sier Moxnes.

– Prisen er en fornærmelse

Han mener komiteen bør ha medlemmer med på fred og fredsskapende politikk, og ikke politikere som i dag.

Rødt-lederen spør seg hvilket signal dagens fredspristildeling sender til spanjoler og italienere som kjemper mot EUs harde kuttpolitikk.

– Å gi fredsprisen til EU er absurd. EU har for eksempel sin egen hær som kan operere hvor som helst i verden uten FN-mandat. Denne prisen er en fornærmelse mot alle som slåss for fred og frihet, mener Moxnes.

– Er det ikke viktig å anerkjenne det fredsbevarende arbeidet EU har gjort gjennom de siste 60 årene?

– Man kan godt si at EU kunne fått prisen på slutten av 50-talllet. Men i dag er det mildt sagt merkelsesverdig. Dagens EU utløser og skaper splittelser, og dagens EU har lite å gjøre med å minske stående armeer og skape fredskongresser, slik Nobels testamente sier.

Til alle som vil gi sin stemme til Rødt!

For 20 år siden, i 1993, kom en av Rødts forløpere, Rød Valgallianse, inn på Stortinget. Situasjonen da var at det var mulig å erobre et stortingsmandat hvis alle i partiet gjorde dette til en samlende oppgave over tid, og det skjedde. I 2013 skal Rødt tilbake på Tinget.

rødt.no/politikk

I 2013 får Oslo to nye mandater på grunn av endringer i befolkningsutviklinga. I 2009 var Rødt det partiet som var nærmest å kapre et mandat i Oslo. Dermed har Rødt svært store muligheter for å få et Stortingsmandat i 2013.

Sist vi ble valgt inn på Stortinget sto antikorrupsjonsarbeidet sentralt. Rødt har spilt, og spiller en rolle for hverdagen til folk og bidrar til å demme opp mot høyrekreftene gjennom plasser i kommunestyrer og på fylkesting – enten det har vært snakk om Adecco-skandaler, brukerstyrt personlig assistanse eller busstilbud.

I dag blir Arbeiderpartiets Jan Bøhler profilert som Groruddalens stortingsrepresentant og store sønn, men stemmer ikke for å la Aker, Groruddalens lokalsykehus, leve. Rødt på Stortingets Oslobenk vil i samarbeid med lokale aksjoner gi befolkningen en tydelig stemme for å bevare lokalsykehus i Grorudalen såvel som på Helgeland.

Det har blitt avdekket at innleiefirmaer står for over 50 prosent av aktiviteten på store byggeplasser i Oslo og omegn. Rødt vil inn på Stortinget fra Oslo, og bruke plassen i samarbeid med fagbevegelsen til å sørge for at situasjonen ved alle norske byggeplasser blir tatt på alvor, og gjort noe med.

Rødt er Norges fredsparti. Rødt støtter også de som slåss for frigjøring. Vi trenger en prinsippfast stemme på Stortinget som samarbeider med fredsbevegelsen mot norsk krigsdeltagelse, som hever stemmen for å trekke Norske soldater ut av Afghanistan, som konsekvent stemmer mot nye krigsbevilgninger og jobber for norsk støtte til bevegelser som kjemper mot undertrykking og imperialisme.

Rødt må på Stortinget for å bryte konsensusen. Regjeringa har bundet seg til Høyres skatteløfte fra 2004, Norges medlemskap i NATO og tilknytningen til EØS-avtalen. Partiene fra Høyre til SV står samlet mot å bruke av pensjonsfondet til samfunnets og framtidas sentrale utfordringer – gjennom handlingsregelen. De står samlet bak pensjonsforliket som førte til den usosiale pensjonsreformen vi nå ser konsekvensene av.

Boligpolitikken ble lagt fast når Arbeiderpartiet i 1988 stilte seg bak et kompromiss med Høyre og mellompartiene som gjør at dagens boligpolitikk forsterker klasseskillene. Oslo er et pressområde hvor det bygges alt for få boliger, og problemet ser ut til å vokse i framtida. Det gjør også at dette rammer Oslos innbyggere hardt.

De andre partiene er systempartier, Rødt trengs – fordi det finnes alternativer.

Bjørnar Moxnes er vår Røde Mann

– Barnas beste må veie tyngst

Rødt-leder Bjørnar Moxnes

– For hver gang regjeringa strammer inn asylpolitikken, tar de et skritt til høyre og et skritt nærmere Fremskrittspartiet. Frp kan i neste omgang kreve at barna skal behandles enda mer brutalt. Slik flyttes politikken skritt for skritt, sier Rødt-leder Bjørnar Moxnes.

rødt.no/nyheter

Rundt 450 barn har søkt asyl og fått avslag, men kun et fåtall av disse har fått prøvd saken sin i rettsvesenet. Moxnes peker på FNs kritikk av Norges behandling av barn på flukt, og mener det burde legge føringer for hvordan vi behandler de mindreårige asylsøkerne.

– Mange hadde forventninger til at stortingsmeldinga Barn på flukt skulle bedre rettssikkerheten for mindreårige asylsøkere. Det synes ikke å være tilfellet. Den største skampletten på norsk asylpolitikk er det faktum at såkalt innvandringspolitiske hensyn veier tyngre enn hensynet til barnas beste.

– Ifølge FN er behandlinga av asylbarna det klareste bruddet på FNs barnekonvensjon noen norsk regjering har stått for. Det bør samtlige norske partier ta inn over seg.

– Norsk asylpolitikk har blitt så inhuman at lokalsamfunn over hele landet tyr til sivil ulydighet. Vi må få en slutt på tidsbegrenset, midlertidig opphold. Disse barna må få slippe å leve livene sine på vent. De må få opphold, avslutter Rødt-lederen.

For ytterligere kommentar, kontakt Bjørnar Moxnes: 22 98 90 68.