Ko-ko!

The World According to Trump

"Løgnen er som en pil som hemmelig er skutt ut. Men Gud vender pilen så den rammer bueskytteren selv."
Goethe



NAKEN: Keiseren, president Donald Trump, har ingen klær på. Foto: REUTERS/NTB/Scanpix

Løgnene ingen tror på

Av Morten Strand, Dagbladet 31. januar 2017

Det er normalt den autoritære eller totalitære makta som snakker når det kreves av deg at du aksepterer en åpenbar løgn som sannhet. I Sovjetunionen var det landssvik å ikke gi uttrykk for at sovjetmennesket var det lykkeligste i verden, selv om det i virkeligheten sultet. I Josef Stalins berømte artikkel i Pravda «Svimmel av suksess» i 1930 skriver diktatoren at det er en misforståelse at kollektiviseringen av jorda skjedde gjennom tvang. Løgnen var så tjukk at artikkelen har blitt stående som selve kroneksempelet på at herskeren forlanger å bli trodd, selv om det han sier er i strid med det alle kan se med sine egne øyne. Som diktator kunne Stalin overstyre sannheten.

Det kan man ikke gjøre i demokratier. Demokratier kan sjekkes og kontrolleres. Derfor er de politiske løgnene i demokratier gjerne hvite løgner, for å prøve og unngå noe ubehagelig. Bill Clintons løgn «I did not have Sex with that Woman» - Jeg hadde ikke sex med den kvinnen - om Monica Lewinsky, er i denne kategorien. Han hadde et håp om å bli trodd om dette med sexen, og det kunne forsåvidt ha vært sant. Men det hadde vært mye sannere hvis det ikke hadde kommet fram at han hadde brukt sigar som sex-leketøy.

Dessuten er konsekvensene av løgnene i demokratier gjerne store. De som ljuger i nasjonalforsamlingen får sparken, som den britiske forsvarsministeren John Promuno på 1960-tallet, som hadde et forhold til en stripper om også betjente den sovjetiske marineattacheen, og nektet for det. Og selv for dem som ikke blir avsatt så må noen leve i evig vanære, som den amerikanske presidenten George W. Bush og den britiske statsministeren Tony Blair, etter at de løy om den irakiske presidenten Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen, og begrunnet den katastrofale krigen med løgnen.

Hvor skal vi så plassere den nye amerikanske presidenten Donald Trump på skalaen over politiske løgnhalser? Trump er selvsagt ingen Stalin, selv om han av og til prøver å få det til å se sånn ut. Historien om innsettelseseremonien, der han først ljuger selv om hvor mange som var til stede, og så sender sin pressetalsmann Sean Spicer ut i krigen for å banke løgnen inn i hodet på journalister som reagerer med vantro på en slik oppførsel, er utrolig. En president tvinger sin pressetalsmann til få en så dårlig start som mulig på den jobben han skal gjøre.

Men det er heller ingen hvit løgn Trump insisterer på at vi skal tro på. Den er tjukk. For tjukk til å bli trodd, fordi både bilder og andre kilder er vitnesbyrd om løgnen. Trump ljuger altså ikke for å unngå noe ubehagelig. Snarere er det sånn at det er den tjukke løgnen alene som fører til ubehaget og latterliggjøringen av mannen.

Man kan selvsagt si at det hele er ko - ko, altså galskap, slik flere sentrale amerikanske psykologer mener. Trump har drevet med det hans rådgiver Kellyanne Conway har beskrevet som «alternativ sannhet» i hele sitt liv. Og han har sluppet unna med det. Han kan slippe unna også som president, ved at løgnene hans er så splittende at rundt halve befolkningen tror på dem. Det er derfor et godt tegn at meningsmålinger viser at ingen president i moderne tid har hatt så liten troverdighet, og at troverdigheten er ytterligere redusert etter bare ei uke i Det hvite hus. Stadig flere ser at keiseren ikke har klær på.