Livet etter Kapitalismen
For eget grep. Kapitalismens tid som bærende, globalt samfunnssystem nærmer seg slutten. Ironisk nok faller den for eget grep: Den er ikke effektiv nok.
Av Kathrine Aspaas, Aftenposten 19.11.11
Daglige dommedagsprofetier gjør det lett å glemme at vi lever i en fantastisk tid. Mennesker over hele verden bruker krefter på å finne nye løsninger, med det resultat at mange av verdens største bedrifter er blitt skapt i løpet av de siste ti årene.
Indiske Tata Motors er for eksempel i ferd med å befeste stillingen som en av verdens største bilprodusenter. De har forlengst kjøpt Jaguar og Range Rover og jobber intenst med klimavennlige løsninger. Blant annet lager de små biler til rundt 50.000 kroner stykket.
Eller amerikanske Tesla, som etter åtte års drift seiler opp som en av verdens mest interessante bilprodusenter – med superlekre Tesla Roadster som signaturprodukt – elbilen som gjør null til 100 på under fire sekunder.
Muligens er det bare et spørsmål om tid før batteriet er den nye oljen.
Du som nå rister overbærende på hodet, er ganske sikkert ikke den neste Steve Jobs.
Gutenberg revisited
På toppen av det hele lever vi i starten av en medierevolusjon som trolig er den mest epokegjørende siden Johan Gutenberg oppfant trykkekunsten i 1445.
Vi leser nyheter fra Kina og Midtøsten – ikke tolket av norske korrespondenter, men av det voksende antallet kinesiske og arabiske journalister, i mediehus som China Daily og Al Jazeera.
Og vi har ikke engang begynt å snakke om selskaper som Facebook, Wikipedia og den globale visdommens gullgruve, TED.com.
Dette er den globale realøkonomien vår. Den er menneskeskapt, og den er vilt spennende.
Change hurts
Samtidig lever vi i en kritisk tid – en tillitskritisk tid. Vi ser korrupsjon i alle ledd, og vi ser den nettopp som et resultat av medierevolusjonen.
Artikler, filmer og innlegg sprer seg lynraskt, slik som Warren Buffetts allerede legendariske bønn til amerikanske myndigheter om å "stoppe å dulle med de superrike".
USAs nest rikeste mann ser et økonomisk system som undergraver et stabilt samfunn. Han ser finansmarkeder som ikke fungerer etter hensikten – som har fått kjøpe seg fri fra de endringer og forbedringer som finansaktørene krever av alle andre.
Han ser fattigdommen bre seg i USA, og han vil ikke ha det sånn.
Det er han ikke alene om – ikke engang italienerne vil ha det sånn lenger.
Adjø, sannheter!
Midt i denne økonomiske og politiske stormen finner vi de nye løsningene. Vi designer bedre markeder og åpnere organisasjoner, slik Tysklands forbundskansler Angela Merkel tok til orde for denne uken:"For å møte krisen må alle gamle sannheter overprøves. De svar som var riktige for 30 år siden, er ikke riktige i dag."
Hun vet godt at det finnes et liv etter eurokrisen, og har for lengst satt i gang en kjempedugnad for å gjøre Tyskland verdensledende på fornybar energi. Allerede etter fem år er landets grønne energiandel økt fra fem til 17 prosent. Man er ikke gammel industrinasjon for ingenting!
Merkel har også presset på for innføringen av den mye omtalte Tobin-skatten på valutatransaksjoner. Skatten er latterliggjort av finansfolket gjennom 40 år, men stadig flere statsledere våger leke med tanken.
Gamle sannheter overprøves.
Farvel, kapitalisme!
Slik som kapitalismen. Den hellige, og stadig mer utilstrekkelige kapitalismen. For vi vet jo så inderlig vel at det starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.
For å sette denne logikken i system: Det var ikke Kapital som skapte Trygve Hegnar – det var Trygve Hegnar som skapte Kapital. Hegnar kom først. Hegnar er høna – kapitalen er egget.
Likevel tar vi fortsatt utgangspunkt i kapitalen når vårt økonomiske trossystem skal meisles ut. Det rimer dårlig med tallene fra neste års nasjonalbudsjett, som viser at 84,4 prosent av vår netto nasjonalformue utgjøres av myk kapital – altså fremtidig og nåværende arbeidsinnsats. Oljeformuen utgjør forsvinnende 4,4 prosent.
Vi vet også at det ikke er kapitalen som driver oss. Adferdsforskningen viser at det er ønsket om å mestre, og å skape noe meningsfullt, som driver oss. Bedre sykepleie – god undervisning – bedre journalistikk – helst sammen med andre – høre til et fellesskap. Det driver oss.
California-ingeniørene som startet Tesla-eventyret i 2003 startet ikke fordi ordene "bunnlinje, bunnlinje, bunnlinje" virket så inspirerende – de startet fordi de ville forandre verden ved å lage sexy elbiler.
Velkommen, humanisme!
Veien videre handler om å forvalte denne rikdommen – våre venner menneskene – slik at vi fortsetter å skape mer rikdom – i form av smarte løsninger, omsorgsfulle systemer og sexy elbiler.
Der kapitalismen kjemper om knappe ressurser, kan vi heller ta utgangspunkt i de rike ressursene – de det blir mer av jo mer vi bruker dem – som kunnskap, visdom, hjernekapasitet, tillit og omtanke.
Det er derfor direkte oppløftende å se de mange tegnene på at vi er på vei: Høyskolenes mastergrader i helsefremmende ledelse. En ny generasjon lederes forståelse for at de er en del av et større bilde. Kommuner som slipper taket i kampen mot sykefraværet, og heller bruker kreftene til å øke nærværet.
Alt dette er signaler om at vi er på vei – inn i vår tid.
- Det er bare å innse at vi går fra kapitalisme til talentisme, sa Manpower-sjef Maalfrid Brath til Aftenposten denne uken. Hun kommenterer generasjonen som nå er på full fart inn i arbeidslivet – Generasjon Y, født mellom 1980 og 2000, som er både samfunnsengasjerte og selvbevisste.
Jeg drister meg til å gå enda litt lenger: Om hundre år, når historikerne kaster seg over de gjentatte finanskrisene våre, er det grunn til å håpe og tro at det globale samfunnssystemet tar utgangspunkt i klodens aller største ubrukte ressurs – mennesket – og at de kaller det Humanisme.
Det er ren logikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar