Ko-ko!

The World According to Trump

"Løgnen er som en pil som hemmelig er skutt ut. Men Gud vender pilen så den rammer bueskytteren selv."
Goethe



NAKEN: Keiseren, president Donald Trump, har ingen klær på. Foto: REUTERS/NTB/Scanpix

Løgnene ingen tror på

Av Morten Strand, Dagbladet 31. januar 2017

Det er normalt den autoritære eller totalitære makta som snakker når det kreves av deg at du aksepterer en åpenbar løgn som sannhet. I Sovjetunionen var det landssvik å ikke gi uttrykk for at sovjetmennesket var det lykkeligste i verden, selv om det i virkeligheten sultet. I Josef Stalins berømte artikkel i Pravda «Svimmel av suksess» i 1930 skriver diktatoren at det er en misforståelse at kollektiviseringen av jorda skjedde gjennom tvang. Løgnen var så tjukk at artikkelen har blitt stående som selve kroneksempelet på at herskeren forlanger å bli trodd, selv om det han sier er i strid med det alle kan se med sine egne øyne. Som diktator kunne Stalin overstyre sannheten.

Det kan man ikke gjøre i demokratier. Demokratier kan sjekkes og kontrolleres. Derfor er de politiske løgnene i demokratier gjerne hvite løgner, for å prøve og unngå noe ubehagelig. Bill Clintons løgn «I did not have Sex with that Woman» - Jeg hadde ikke sex med den kvinnen - om Monica Lewinsky, er i denne kategorien. Han hadde et håp om å bli trodd om dette med sexen, og det kunne forsåvidt ha vært sant. Men det hadde vært mye sannere hvis det ikke hadde kommet fram at han hadde brukt sigar som sex-leketøy.

Dessuten er konsekvensene av løgnene i demokratier gjerne store. De som ljuger i nasjonalforsamlingen får sparken, som den britiske forsvarsministeren John Promuno på 1960-tallet, som hadde et forhold til en stripper om også betjente den sovjetiske marineattacheen, og nektet for det. Og selv for dem som ikke blir avsatt så må noen leve i evig vanære, som den amerikanske presidenten George W. Bush og den britiske statsministeren Tony Blair, etter at de løy om den irakiske presidenten Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen, og begrunnet den katastrofale krigen med løgnen.

Hvor skal vi så plassere den nye amerikanske presidenten Donald Trump på skalaen over politiske løgnhalser? Trump er selvsagt ingen Stalin, selv om han av og til prøver å få det til å se sånn ut. Historien om innsettelseseremonien, der han først ljuger selv om hvor mange som var til stede, og så sender sin pressetalsmann Sean Spicer ut i krigen for å banke løgnen inn i hodet på journalister som reagerer med vantro på en slik oppførsel, er utrolig. En president tvinger sin pressetalsmann til få en så dårlig start som mulig på den jobben han skal gjøre.

Men det er heller ingen hvit løgn Trump insisterer på at vi skal tro på. Den er tjukk. For tjukk til å bli trodd, fordi både bilder og andre kilder er vitnesbyrd om løgnen. Trump ljuger altså ikke for å unngå noe ubehagelig. Snarere er det sånn at det er den tjukke løgnen alene som fører til ubehaget og latterliggjøringen av mannen.

Man kan selvsagt si at det hele er ko - ko, altså galskap, slik flere sentrale amerikanske psykologer mener. Trump har drevet med det hans rådgiver Kellyanne Conway har beskrevet som «alternativ sannhet» i hele sitt liv. Og han har sluppet unna med det. Han kan slippe unna også som president, ved at løgnene hans er så splittende at rundt halve befolkningen tror på dem. Det er derfor et godt tegn at meningsmålinger viser at ingen president i moderne tid har hatt så liten troverdighet, og at troverdigheten er ytterligere redusert etter bare ei uke i Det hvite hus. Stadig flere ser at keiseren ikke har klær på.

Jeg sier det igjen: Verden er mangfoldig, kamerater!

"Follow your inner moonlight; don't hide the madness."

Allen Ginsberg

Bizarro nr 21

... men Ambjørnsen var ikke død!

"Kan det virkelig være sant at enkelte innen politiet visste om Cappelens virksomhet i alle disse årene, uten å klare, eller ville sette ham fast?" Les Ingvar Ambjørnsens kommentar til den pågående rettsaken. Foto: Marie Sjøvold

Ingvar Ambjørnsens blogg hos Cappelen Damm, 10. januar 2017

KOMMENTAR

Sannheten og løgnen

Det er en selsom reise vi nettopp har lagt ut på. Rettsaken mot Gjermund Cappelen og Eirik Jensen skal vare i fem måneder fremover. Tid nok for en jordomseiling. Men istedenfor frisk bris og åpent hav, skal de av oss som vil, føres gjennom hengemyrer av beskyldninger, løgn og fortielse.

De som ikke vil eller orker, skal uansett komme til å måtte leve med resultatet. For det kommer til å bli et før og et etter denne rettssaken. Det som skal veies på Justitias skålvekt, er ikke først og fremst noen tonn hasj, men politiets troverdighet. Etter et mareritt av et fjorår, ligger den allerede nede for telling.

Hele settingen er som tatt rett ut av en halvgod norsk tv-serie. Den røffe purken, som til alt overmål stiller med hestehale, harrykjetting, og Harley. Mannen som roer gutta i Hells Angels og Bandidos når fredsforhandlingene går på trynet over alt ellers. Fyren som blir hatet av glattsnokene i etaten. Streitingene bak skrivebordene. Korridorkrypene. Nå skal de endelig ta ham. Ved hjelp av hypertysteren Gjermund Cappelen. Mannen som har vasset i tjall og penger, og som har rukket å bli femti år gammel uten å betale fem øre i skatt. Ikke dårlig. Og litt av et lag. Dersom Eirik Jensen blir dømt, vil det bli jublet både i politikretser og blant Norges tyngste kriminelle. Selv nede på Blitz skal det sannsynligvis bakes en liten kake.

Cappelen vil bli dømt. Det er en av de få tingene vi helt sikkert kan vite på dette stadiet av saken. 16.2 tonn hasj er mye i et land der en drapsmann slipper billigere unna enn en kilopusher. Men hvorfor tyster Cappelen? Det er faktisk sakens kjerne. Spørsmålet blir stående som det helt sentrale, enten Jensen kjennes skyldig etter tiltalen eller ikke. Hvorfor gjør Gjermund Cappelen seg til norsk kriminalhistories største tyster? Sangfuglens rolle er vanligvis ikke særlig ettertraktet, verken i små eller store saker. Cappelens betroelser til norsk politi er av et kaliber som i grunnen kvalifiserer til en bauta i luftegården på Ila. Hugget i beslaglagt afghan.

Men altså. Hvorfor gjør han dette? Han vil uansett bli sittende inne til han er en gammel mann. Eller skal han ikke det? Vil norske justismyndigheter gi han en stor strafferabatt som enkelte allerede har antydet? Da vil det i så fall få betydning for straffeutmålingen i fremtidige narkotikasaker i dette landet. Du bures ikke inn i tre, fire år for over et titalls tonn hasj, når det allerede sitter folk bak murene som soner det flerdobbelte for noe du får plass til i bagasjerommet på ei folkevogn. Eller skal Cappelen få spille rollen som det Store Unntaket? Mannen som hjalp de gode kreftene i politietaten med å rydde opp i korrupsjon og dobbeltspill. Som fikk toget på skinnene igjen? Var det en slik mann de rene blåskjortene gikk og ventet på? I så fall: Stakkars dem.

Jeg skal ikke spekulere i spektakulære konspirasjonsteorier eller paranoide antakelser. Vi vet ikke hvorfor Cappelen tyster, og vi vil sannsynligvis ikke få vite det heller. Bare at han gjør det. Og selv om Eirik Jensen og alle andre i apparatet sier at han var en informant, vet alle at det begrepet ikke finnes på gata. Der heter det fortsatt tyster. En dobbel-skrike, altså. Hvis ikke sannheten er slik Cappelen påstår da, selvfølgelig. At det var han som fikk viktig informasjon fra den fallende erkeengelen Jensen.

Kan det virkelig være sant at enkelte innen politiet visste om Cappelens virksomhet i alle disse årene, uten å klare, eller ville sette ham fast? Kan superpurken Jensen ha latt den samme Cappelen passere under radaren, til tross for at de to har hatt nesten daglig kontakt over flere år?

Ja. Alt er mulig. Det kan til og med hende at vi blir tvunget til å forstå at løgn og sannhet ikke er absolutter, slik vi i sin tid lærte det hjemme og på folkeskolen. Når dommen har falt, vil vi med all sannsynlighet sitte med hodet fullt av spørsmål, akkurat som vi gjør i øyeblikket. Dette gjelder ganske sikkert de tiltalte også.

Vi som befinner oss ute på sidelinjene, bør uansett være oss bevisst at dette faktisk ikke er en middels norsk tv-serie, men et temmelig dårlig stykke norsk virkelighet. Her er det flere som slåss for sitt og sine nærmestes liv. Til og med støttegrupper og heiagjenger burde ta det inn over seg.

Stem alltid Rødt, kamerater.

Foto: Roy Ervin Solstad

Av Ola Tømmerås, FriFagbevegelse 11. januar 2017

Rødt vil sparke ut privat selskap og bygge opp kommunal renovasjon

I dag får bystyret i Oslo et nytt forslag. Partiet Rødt foreslår å gjenoppbygge en kommunal renovasjonstjeneste og kjøre søpla selv fra 1. januar 2018.

Dersom forslaget til Rødt går gjennom, så vil det være kroken på døra for private tilbydere av renovasjonstjenester i Oslo neste år. Forslaget kommer etter at misnøyen med denne vinterens innkjøring, toppet seg med Arbeidstilsynets rapport i går.

Oslo begynte å sette renovasjon på anbud allerede i 1992, da under politiske ledelse av dagens byrådsleder Raymond Johansen, som den gangen var miljø- og samferdselsbyråd. Siden 2003 har all renovasjon vært på konkurranse til private selskaper. Dette er femte anbudsrunde.

Nå kan det bli full stopp for selskaper som vil tjene penger på å hente folks søppel i Oslo.

• Fem uker med søppelkjøring i Norge var nok

– Nok får være nok

– Vi leverer i dag et forslag der vi ber om at 2017 brukes til å forberede og gjenoppbygge en kommunal tjeneste, og at kommunen overtar selv 1. januar neste år, sier Bjørnar Moxnes i partiet Rødt.

– Da kan vi utføre tjenesten uten at det presses fram sosial dumping og uakseptable arbeidsvilkår, og innbyggerne slipper kaoset hvert fjerde år etter nye anbudsrunder. Dette burde være god rødgrønn politikk også, bemerker Moxnes.

Han mener kommunen er i sin fulle rett til å si opp avtalen etter denne vinteren.

– Nok får være nok. Dette var Høyre-byrådets avskjedsgave, men dagens byråd behøver ikke å behandle avskjedsgaven som en morgengave. Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor et rødgrønt byråd insisterer på å fortsette med denne Høyre-politikken, kommenterer Moxnes.

Fagbladet har forsøkt å få kommentar fra byrådsleder Raymond Johansen, både om utviklingen siden han selv satt tjenesten ut på anbud og om dagens forslag, uten hell.

Foto: Werner Juvik

• 344 lovbrudd på 29 dager

• Kommentar: Derfor må Raymond ta grep om søpla

Store utfordringer

Fagforbundet Oslo støtter fullt ut forslaget fra Rødt, men ser at utfordringene er mange for å få det til.

– Vi er helt enig i at det må gjenoppbygges en kommunal tjeneste og at tjenesten tas tilbake, men det er mange utfordringer på veien. Oslo har satt alt av renovasjon ut på anbud gjennom mange år. Det finnes lite kompetanse igjen i kommunen, påpeker leder av Fagforbundet Oslo, Mari Sanden.

I 2003 satt daværende Høyre/Frp-byråd ut alle områder på anbud, og begravet med det all egenvirksomhet innenfor renovasjon.

– Før i tiden var det en grunnleggende forutsetning, også for Høyre, at man skulle beholde noe av tjenesten i egenregi. At de valgte å legge alle egg i en kurv og sette alle områder ut på anbud, er et kroneksempel på hvor galt det kan gå med konkurranseutsetting. Da mister kommunen all kontroll på tjenesten, påpeker hun.

• Angriper tillitsvalgte for at de ikke vil gå med på mer overtid

• – Søppelkjøring i Oslo er nå hinsides alt av fornuft